Det var ikke noe Spotify da jeg var ung. Den musikken jeg ville høre var vanskelig å finne. På radio var det Norsktoppen på fredag og Ti i skuddet på tirsdag. På tv var det lørdagsunderholdning under ledelse av Egil Monn-Iversen. Så i min jakt på musikk måtte jeg ta ferge til fastlandet og buss inn til tettstedet, og der var det en musikkforretning i et ganske trangt lokale, og den solgte LP-er. De var dyre! En LP kosta 75 kroner, som tilsvarer 268 kroner i dagens penger! Hvor skulle en trettenåring få tak i sånne summer? Til gjengjeld kunne man be om å få høre på plata før man kjøpte. Kanskje hadde en storebror anbefalt et band, eller jeg hadde lest om det på forhånd.
Hos venninna mi bladde jeg i Det Nye; hun var abonnent. Det var Yan Friis som skrev plateanmeldelsene der. Han skrev om stemmen til Simon Le Bon og om den diabolske uskylden hos Dollie de Luxe. Han skrev om rytmer og lydbilder og tunge tråkk på basstrommepedalen, og brukte ord som «svett» og «seigt» og «spent til det ytterste».
Å lese Friis var nesten som å høre musikken. Det lagde farger i hodet mitt og rytmer i ryggraden og lot det dryppe salte dråper ned fra himmelen. Noen av tekstene leste jeg igjen og igjen: jeg ville høre denne musikken! Jeg ville ta ferga og bussen, gå til den trange platebutikken, klive opp den bratte tretrappa i to sprang, og be om å få høre akkurat den plata med Duran Duran eller Genesis. Da skulle jeg selv få oppleve hvordan le Bons stemme ble spent til bristepunktet og hvordan trommisen gikk opp i et gnistfokk av en solo.
Men lyd beskrevet i ord, er det egentlig mulig? Kan en leser virkelig få vite hvordan klangen er, bare ved hjelp av ord? Jeg bestemmer meg for å snakke med Yan Friis.
Slik lyktestolpen liker hunder
Yan sier: «Jeg vokste opp med musikk – jeg spilte klarinett og seinere ble det gitar, jeg ville jo bli rockemusiker. Så det er relasjonen mellom låten og meg jeg beskriver, hvordan jeg reagerer på låten. Jeg er åpen og velvillig i møtet med musikk; selv de mest utskjelte band kan jeg respondere godt på når jeg lytter. Og teksten kommer helt spontant deretter, nesten forrykt!»
«Det skilte jo deg fra en del andre anmeldere,» smetter jeg inn, fortsatt med Yans fargerike ordforråd friskt i minnet.
«Ja, jeg var nok litt ny der. Med sansene som palett kunne jeg finne opp nye ord. De som skrev mer tradisjonelt og fylte anmeldelsen med saksopplysninger, påsto bare at låta var god, i stedet for hva gjør den låta med meg? Jeg ville begrunne hvorfor det var ei fantastisk låt! Særlig når musikken ikke var kjent, der man kunne legge fram litt sære ting for leserne. Det var som å eie en liten hemmelighet! Abstrakt og surrealistisk musikk kunne få sin plass. Jeg husker for eksempel Residents fra California. Det var kompromissløs anti-kommersiell musikk.
Yan finner fram en gammel tekst, og sitatene vekker bandet til live for meg. Ord som «deres kalde lydbilde i det golde isødet» og «spøkelsesaktig jammer og elektronisk frostrøyk» maler fram en klangverden inne i hodet mitt når jeg hører dem lest høyt. Jeg husket visst ikke helt feil om Friis.
Kritikerens rolle er ubehagelig, enten det dreier seg om musikk, teater, bøker eller noe annet. Som det heter om litteraturkritikken: forfattere liker anmeldere slik en lyktestolpe liker hunder. Det samme gjelder mange musikere, og i fjor eksploderte debatten om musikkritikk da en Dagblad-skribent måtte spise polyester til kveldsmat, etter å ha slaktet en låt som viste seg å bli populær. Hva syns Yan om at andre mener noe om hans anmeldelser?
«Jamen, jeg føler at jeg har rett når jeg skriver – jeg opplevde det jo sånn da jeg satt og lytta! De lange meldingene er ofte finpussa og filt på, og mye forkastes underveis. Uttrykkene renses ut og renskrives for å finne det presise og beste. For dem du skriver for, har du et ansvar for. Jeg tok musikken på alvor i Det Nye. Blant annet økte andelen gutter som leste bladet gjennom at vi skrev så mye om musikk. Ungdommer klipte ut anmeldelsene og sparte på dem!»
«Noen reagerte jo på stilen min, fordi jeg selv ble så tydelig med i reportasjene. Men det kom bladet til gode, for leserne fikk et forhold til oss journalistene.»
Her nikker jeg gjenkjennende. (Jeg fant et av mine egne gamle utklipp i en eske på loftet for ikke lenge siden.) «Men det er vel ikke til å komme bort fra at anmeldere også beskriver musikk ut fra sine egne begrensninger?»
«Ja, men hva så? Man trenger ikke være teoretiker. Det som er spontant og assosiasjonsdrevet har også sin verdi. Lyttinga var intens og granskende ned til minste detalj; kule effekter og virtuose elementer ble kommentert. Det er ikke nok å bare å mene noe om en plate – det gjelder å få anmeldelsen til å bli en opplevelse i seg selv, gi språket en rytme. Jeg leste den ofte høyt for meg selv for å få det til å funke. Som om man leste et dikt!»
«Akkurat det tror jeg deg gjerne på, for jeg husker anmeldelsene som lyriske og fargerike!»
«Ja, noen reagerte jo på stilen min, fordi jeg selv ble så tydelig med i reportasjene. Men det kom bladet til gode, for leserne fikk et forhold til oss journalistene. De kontaktet oss på alle mulige måter, både i redaksjonen og når vi reiste rundt i Norge.»
Musikken griper inn i samfunnet
Etter å ha sunget minnenes melodi med Friis, kommer jeg på en annen fargerik og ordrik anmelder jeg stiftet bekjentskap med i ung alder. Egon Holstad drev platebutikken Feedback i en av Tromsøs bakgater da jeg var student. Det var slutt på LP-ene, men opplevelsen var fortsatt den samme: man gikk inn i et trangt trehus med hyllemeter smekkfulle av plater – CD-er var det nå – og ba om å få høre på noe man var nysgjerrig på. Egon hadde hørt på praktisk talt alt han solgte. Han skrev anmeldelsene for hånd på gule postit-lapper, og klistret dem på platehylstrene. De var korte og to the point, og brukte gjerne assosiasjonsmetoden: «Liker du Black Velvet Band, så liker du Kieran Kennedy!» eller mer hardtslående argumentasjon: «Den som ikke liker denne, kan møte meg bak Domus på fredagskvelden!»
Fortsatt skriver han om musikk, og for et drøyt år siden irettesatte han NRK for å drive mer kjendiseri enn musikkanmeldelse. Det samme gjør Torgny Amdam og Knut Nærum, i tillegg til at bransjens organisasjoner i fjor klaget NRK inn for Kringkastingsrådet. I rådsmøtet holdt Erling Guldbrandsen innlegg, der han etterlyste allmennkringkasterens ansvar for seriøs musikkdekning. For musikkprofilen i NRK er mer enn bare musikkens tilgjengelighet – den spilles og forbrukes, men blir ikke analysert, kommentert eller satt i sammenheng med noe annet, er kritikkpunktene fra flere av dem som har uttalt seg. Å bare spille av musikk er ikke det samme som å ha god musikkdekning, mener de.
Så jeg ringer Egon. Han har tidligere uttalt at når musikk er så viktig for folk, så er det også viktig å skrive om den.
«Men Egon, hva vil skje hvis vi mangler at noen skriver om musikk, da? Hva kan skje?»
«Nei, det er vel ingen som dør, men musikk er noe som beriker livet for oss alle. Det er dit vi søker, det er der vi ønsker å finne atspredelse. Livet er jo fullt av plikter, vi trenger kunsten også. Musikk tar mye plass i hverdagen, musikk representerer følelser og verdier – hvis vi ikke behandler dette og snakker og skriver om dette, så hopper vi over en vesentlig bestanddel av menneskelivet. Husk at konsumet av musikk aldri har vært større. Det kommer masse folk på festivaler, strømmetjenestene bare øker. Så jeg syns media driter seg ut hvis de ikke skriver om det.»
«Men er det viktig for samfunnet? Har musikken noe i seg som går ut over selve lytteopplevelsen?»
«Musikk hører så klart sammen med et samfunn, med en tid og en kontekst. Musikk er blitt stort og profesjonalisert i Norge, vi bruker masse penger på det gjennom statsbudsjettet, Kulturrådet, Music Norway – det er en hel næring. Og nå som kulturlivet står i stampe, da merker vi tydelig hvilken mangelsykdom vi blir påført. Så musikk er mer enn bare en personlig opplevelse. Det griper inn i samfunnet.»
«Musikk representerer følelser og verdier. Hvis vi ikke behandler dette og snakker og skriver om dette, så hopper vi over en vesentlig bestanddel av menneskelivet.»
«Hvorfor, tenker du, er vi kommet dithen at musikken i seg selv bare er blitt rekvisitt til gjetteleker og lignende?»
«Altså, jeg er veldig glad i NRK i utgangspunktet. Men de har devaluert veldig mye av musikkjournalistikken, og de har fått drahjelp av Akersgata. Det er som om både tv og aviser har abdisert – nå dekker de konkurranser, ikke nye band, skiver og konserter. I stedet skriver man om hver eneste låt i MGP eller Hver gang vi møtes. Sånt ræl må ikke blandes med hva som skjer i musikkverdenen ellers, for det fins fortsatt mange som skriver seriøst musikkstoff; f.eks. i Klassekampen, Stavanger Aftenblad, iTromsø og andre. Og det blir lest! Avislivet er jo nokså nådeløst i dag, man får klikktallene opp med en gang man har publisert noe, men på den måten er det jo vi vet at musikkstoff leses. Det merkelige fokuset på helt andre ting – som konkurranser og så videre – gir inntrykk av at musikk ikke er viktig. Men det er feil, for folk er opptatte av det. Og musikk oppleves som vesentlig – hvis man gir dårlig kritikk til ei plate, kan publikum bli opprørte; de har investert følelsesmessig i musikken. Det føles viktig for dem.»
«Hva må man kunne, da, for å skrive godt om musikk?»
«Skal du skrive om noe, så må du ha litt innsikt. Som de som skriver om sport eller politikk: du må ha lidenskapelig interesse, og litt peiling. At denne interessen er en del av fritida di også. Når jeg leser andre, i Norge og utlandet, syns jeg de som legger mye av seg sjøl i teksten og skildrer sitt inntrykk av musikken, er i toppen. Fagkunnskap er det ikke alle som har, enhver kan jo gå i gang og skrive, det er kult det også. Men hvis man ikke har brukt mye tid på lytting, så er det ikke vits. Selv har jeg ingen forventninger til de kommersielle kanalene og avisene, men når det gjelder NRK som får 5–6 milliarder inn på konto, så føler jeg et eierskap – både som skattebetaler og i åndelig forstand. Det gir noen forventninger. Det holder ikke å legge seg på den underholdningsprofilen som alle de andre har. Og jeg tror at det også fins marked for et program som går litt mer i dybden, snakker med nye artister og sånt. All underholdninga går på bekostning av musikkdekning generelt. Det er bare rart når Madrugada kommer sammen igjen etter lang tid og gir ut skive, men ingen lager en skikkelig sak på det! Og hvorfor finnes ingen dokumentar om Jokke (Joachim Nielsen, red. anm.) når han dør? Det er der allmennkringkasteren har svikta oppdraget, og det har skjedd over mange år.»
Ingen hjemme på NRK Folkemusikk
Lastet med denne alvorstyngede kraftsalven forbereder jeg meg på å legge på røret. Men jeg klarer ikke helt å slippe mitt første spørsmål: Hva kan gå galt hvis vi ikke driver god musikkjournalistikk?
«Kulturen vil nok ikke dø av å ikke bli skrevet om. Den fortsetter. Men du ser jo selv hvordan artister sliter med å få oppmerksomhet. De kommer ikke til orde for å utbre musikken sin. De må ha en annen historie de kan fortelle om; da står mediene klare for å skrive. En personlig skjebne, eller noe tøysete som at de samler på teddybjørner. Det er dit de må, for å få lov til å bli lytta til.»
Å selge inn privatlivet som trekkplaster for å få lov til å fortelle om kunsten man driver med, låter ikke som en særlig hyggelig taktikk. Jeg har nylig lest om Auroras blindtarmoperasjon i Dagbladet, og gir Egon rett i denne analysen før jeg takker for praten.
Men selv med disse to ordsterke skribentene i ryggsekken vet jeg ikke om jeg har kommet nærmere kjernen av det å beskrive en lyd. Musikkskriverier avfeies også med at de bare er smak og behag og følgelig irrelevant lesning, slik tidligere popsanger Lene Alexandra Øien sier: hun blåser i anmeldernes slakt så lenge hun fortsatt kan selge musikken sin. Anmelderne har bare en annen smak enn publikum, og deres smaksytringer har derfor ingen gyldighet for henne.
Men fra et helt annet hold, komponisten Emil Bernhardt, får smaksytringer overraskende mye støtte. Selv om anmelderi er et fag, med egne kriterier, så kan man ikke ta fra anmelderen det spontane, personlige og uforutsigbare i rett og slett å ha en egen smak, mener Bernhardt – det er nemlig ikke alt som kan institusjonaliseres!
Jeg må klarne tankene, så jeg legger arbeidet ned og setter på radioen i stedet. Det er NRK Folkemusikk, så klart. Men det går ikke mange minuttene før jeg rett og slett føler meg provosert. Og jeg kommer tilbake til Egons ord om å kjenne på et eierskap overfor statskringkasteren: det var jo på grunn av NRK at jeg kom i kontakt med folkemusikk for første gang.
Men dette er bare en pregløs fruktsalat; mange gode småbiter som blandes tilfeldig sammen, til ingen av dem egentlig får plass. Programmet er pyntet med navnet Landet rundt, men det er ikke egentlig et program i det hele tatt. Jeg har rett og slett snubla inn i en spilleliste. Eller, ikke dét engang, for en spilleliste er gjerne satt sammen av et levende menneske, med preferanser og interesser. En spilleliste fra en venn avslører hans innerste tanker; en spilleliste trekker alltid i en eller annen retning. En spilleliste har en smak; en spilleliste kan være et tidsbilde. Jeg kan fortsatt falle i staver over en gammel «samlekassett» fra den tida da musikk måtte kjøpes på platebutikken for 75 kroner og nitidig føres over på kassetten etterpå. Sammenstillingen av låter forteller noe om hva jeg selv var opptatt av der og da.
Men NRK Folkemusikk forteller ikke noe om noen. Landet rundt er en evinnelig random loop som ikke vil si oss et ord om hvor i landet vi er akkurat nå, eller hvor vi skal videre. Ingen som forteller oss om Tovdals-springarens svakt asymmetriske takt. Ingen som sier at dette er fra Susanne Lundengs tredje plate, og at man der kan høre hennes utvikling siden nummer to. Ingen som minner om hvilke områder i landet man driver med stevleik. Ingen snakker, ingen setter låtene i en kontekst; det er kort sagt ingen hjemme på denne kanalen. Det oppleves bare som respektløst at man slenger alle låtene oppi samme suppa, øser opp en kopp og sier «vær så god, her har du Landet rundt!» For vi er ikke med på noen tur landet rundt, vi er bare blitt avspist med en autogenerert liste. Vi kunne like godt ha avspilt låtene alfabetisk, eller ordnet etter utøvernes stjernetegn.
Og jeg kommer tilbake til samtalen med Egon: ingen dør om vi ikke skriver og snakker om musikk. Men noen mennesker har investert følelsene sine i dette, både musikere og publikum. Og denne automatiserte likegyldigheten er nesten mer provoserende enn smaksdommeres nedsabling og hån. For som Oscar Wilde sa: der er bare én ting som er verre enn å bli snakket om, og det er å ikke bli snakket om!