Å konkurrere i musikk, dans og sang er vanskelig. Ja, det er nesten umulig å kunne sette opp en liste som alle vil mene er rettferdig og riktig. Men innen miljøet vårt har vi en lang tradisjon for å takle dette. Miljøet kontrollerer dømmingen gjennom å sette sammen brede dommerpanel og bytte dommere fra kappleik til kappleik. Vi har noen klare kriterier om at det som premieres må være innenfor en tradisjon, og samtidig ha et kunstnerisk uttrykk gjennom det som kan være «dåm i spelet» eller «å danse godt på slåtten».
Gjennom rangering er noen bedre enn andre der og da. Men man kan godt være nede på lista, men likevel ligge nær kvalifisering til A-klassen i poeng. Da er man faktisk ikke dårlig.
Selv om det er vanskelig å konkurrere i kunstneriske uttrykk, så er det vanlig å konkurrere også i andre miljø. Tenk bare på klassisk musikk, korpsmusikk og trekkspellmusikk.
Hvorfor mener jeg det er viktig å fortsette å rangere alle? Jeg er først og fremst opptatt av hvordan årets endring vil påvirke miljøet i et lengre perspektiv. Å bare rangere 1/3 er en fundamental endring som fjerner konkurranseelementet for det store flertallet av deltakerne. Jeg er opptatt av hva som skjer med den to-tredjedelen som på sikt aldri får en rangering.
Konkurranse er et konserverende element for tradisjonen, og det har vært vellykket. Vi har lykkes i å gjøre kappleikene til et sted hvor utøverne legger sin flid i å gjøre ting slik det var før. Vi har satt opp en standard om at man skal videreføre tradisjonen. Dersom man ikke får tilbakemelding på dette gjennom rangering, tror jeg ikke kappleikene vil fungere konserverende i samme grad. Etter noen år uten å bli rangert, kan man like gjerne begynne å spille svenske låter – resultatet er det samme uansett.
Konkurranse er en skjerpende drivkraft. At folk øver ekstra til en konkurranse, gjør at kvaliteten på det som presteres blir høyere. Mange motiveres av å skulle konkurrere. Mennesker er riktignok forskjellige, så noen bryr seg ikke så mye om konkurranseelementet. Jeg tror likevel at de første er i flertall.
Ved å ikke rangere alle, mister vi på sikt de som motiveres av konkurranseelementet. De har ingen andre alternativer. For de som ikke motiveres av konkurranseelementet, finnes det allerede i dag mange alternativer. Det er formelle og uformelle steder man kan vise seg fram: pøbber, festivaler og konserter. Slike alternativ har ikke de som motiveres av konkurranse når rangeringen fjernes.
For de som motiveres av konkurranse, tror jeg at det å havne på den alfabetiske 2/3-lista er uinteressant. Hva gjør man hvis man etter 5 år kun har stått på den alfabetiske lista? Man aner ikke om man er på grensa til å bli rangert, eller om man ligger blant de tre siste hele tiden. Jeg tror flere vil slutte å delta av denne grunn, enn av å komme blant de tre siste noen ganger.
Konkurranseelementet er viktig for publikum. Jeg tror det er mer interessant å være publikum hvis du kan være med og dømme litt selv og, diskutere resultat etterpå. Jeg er redd kappleiker blir uinteressant for publikum dersom de først og fremst blir en mønstring for deltakerne.
Konkurranseelementet og rangering er meget viktig for oppmerksomhet i media. Mange lokalaviser følger deltakerne fra sitt distrikt på Landskappleiken, og er svært interessert i resultatene. Jeg tviler på om deltakerne får like store oppslag om de deltar på en mønstring.
ENDRINGAR I KAPPLEIKSREGLEMENTET
Styret i FolkOrg har vedteke at det skal gjerast endringar i kor stor del av klassene på Landskappleiken og Landsfestivalen i gammaldansmusikk som skal rangerast. Det skal òg vere ein felles poengskala for alle klassene. Dette er i første omgang ei prøveordning for 2016. Klikk her for å lese nyheitssaken på FolkOrg sine heimesider.
Relaterte debattinnlegg:
Nils Øyvind Bergset: Grundige prosesser vil holde miljøet samlet gjennom diskusjoner avveivalg
Per Øyvind Tveiten, FolkOrg: Endringar i kappleiksreglement: tilsvar og utdjuping
Nils Øyvind Bergset: Dramatiske endringer basert på et delt miljø
Aslak O. Brimi: Kutt poengsummar og full rangering i A-klassene
Å bare rangere 1/3 er en fundamental endring som fjerner konkurranseelementet for det store flertallet av deltakerne.
Vi skal selvfølgelig ikke glemme at kappleik er vel så mye det sosiale i å møte kjentfolk og danse og drive buskspel. Jeg tror likevel at kjernen i kappleikene er konkurranseelementet. Dersom dette svekkes på sikt, tror jeg ikke kappleikene blir det samme sentrale samlingspunktet. Da vil det bli festivaler og konserter som samler folk. Folk prioriterer ikke lenger Landskappleiken foran andre festivaler. Miljøet vil heller ikke ha den samme kontrollen med utviklingen av musikken og dansen.
Vi er et miljø som liker å ta vare på tradisjoner. Konkurrering i musikk og dans har vel så lange tradisjoner som selve dansene eller musikken. Kappspel på markeder stammer fra lenge før det organiserte kappleikssystemet.
Jeg synes det er absurd og selvmotsigende å invitere til konkurranse, men så får 2/3 ikke være med i konkurransen. Inviterer vi til konkurranse, bør vi kjøre linja helt ut. Jeg tror vi mister noen i dag når alle rangeres, men jeg tror vi mister flere deltakere og ikke minst publikum og medias interesse på sikt om vi slutter å rangere alle.
Det blir spennende med årets eksperiment. Jeg tror likevel at effektene av å fjerne rangering er langsiktige, og jeg ser fram til diskusjonen i miljøet om veien videre.