Toppbilde: Glåmos spelemannslag og Sven Nyhus kvartett kom ut med plata E’ du bøl? på Heilo i 2007. Her er de utenfor Rainbow studio, der innspillingen av plata ble gjort. Lydtekniker Jan Erik Kongshaug lengst t.v. i bildet. (Foto: Gunn Gausemel)
Denne teksten er også publisert i Folkemusikk nr. 3/2019, som er ute i uke 37.
– Få har vel gjort mer for å spre folkemusikk, og gi folk selvtillit i eget uttrykk, enn han.
Det sier Sigrid Moldestad om Hallvard Kvåle, som startet opp sitt eget plateselskap Heilo i 1979. Heilo ble en av de aller viktigste havnene for norsk folkemusikk – både av det tradisjonsrike og det mer søkende slaget. Så startet da også Hallvard Kvåle som sjømann, som i fire år reiste rundt på verdenshavene.
Det kommende året skal dette 40-årsjubileet feires. Starten går på Riksscenen i Oslo 14. september, der et stort oppbud av kjente og kjære artister stiller for å feire livsverket til Kvåle. En av dem er nettopp Sigrid Moldestad fra Breim i Nordfjord, som selv har gitt ut mange av platene sine på Heilo.
– Når en tar innover seg hvor mye Heilo har gitt ut, fra helt tradisjonelt solospill til eksperimentelle uttrykk, er det overveldende, understreker hun. – Ingenting av dette kunne blitt realitet uten en passe gal, passe streng, kvalitetssikker og visjonær platedirektør med en dyp kjærlighet til tradisjonsmusikken i bunn. Jeg vil si at Hallvard Kvåle på mange måter tok et kulturansvar som ingen andre våget eller orket å gjøre.
Hekta på jazz i Suez
«Det aula av felespel både ute og inne, heile året», har Hallvard Kvåle sagt om oppveksten sin.
Han kom til verden på Voss, midt under krigen, den 21. januar 1941. Han vokste opp i grenda Gullfjordingen, som en av seks gutter. Voss hadde et levende musikkmiljø, med et spelemannslag som ble stiftet samme år som Hallvard ble født. Faren var en av spelemennene, en onkel var felemaker – og flere av barna skulle vise forskjellige kunstneriske evner. Også Hallvard tok opp hardingfela.
Samtidig hadde han utferdstrang og dro til sjøs mot slutten av 1950-tallet. Han reiste rundt på mange hav og fikk høre musikk fra hele verden. Terje Mølmen Moen fra Vandrerne, som var blant de første artistene på Heilo, har fortalt dette om den tiden: Etter å ha seilt i måneder i Asia med bare fremmede toneganger på radioen, kunne sjøfolk på 1950-tallet, når de gikk opp Rødehavet og båten nærmet seg Suez, ta inn Voice of Europe med amerikansk countrymusikk og jazz.
Hallvard fortalte mange ganger om denne åpenbaringen: «Eg vart hekta på jazz, og hev vore det sidan.»
Etter hvert mønstret unggutten av – for å prøve lykken i hovedstaden, som det heter. Her holdt hele den hjemlige platebransjen til, både de helnorske og de internasjonale selskapene. Han fikk prøve seg hos Carl M. Iversen, som holdt til i Youngs gate, og deretter hos Arne Bendiksen AS, som startet opp i 1964. Der ble han etter hvert tekniker, innspillingsleder og produsent.
– Hallvard var utemt. Han hadde teft, en enorm elsk til musikk og suveren humor. Om det gjaldt opplæring av unge talenter, utgivelser på Heilo, eller bare å spille spontant sammen eller lytte til andre, så gikk han inn med full styrke og inspirerte folk rundt seg. Det handlet aldri om riktig eller feil, bare musikk og store rom. Jeg tror han bare fulgte instinktet sitt, så fikk heller andre komme etter.
Det sier kvederen Unni Løvlid, som ga ut albumet Vita på Heilo i 2005. Også hun er blant artistene som stiller opp på Riksscenen i september. Dit kommer også Slinkombas, som i høy grad var med på å gi det nye selskapet Heilo en flygende start. Dette bandet besto av Kirsten Bråten Berg, Tellef Kvifte, Gunnar Stubseid og Hallvard T. Bjørgum. Og det var nettopp et band de var, samme hvor mye musikken var forankret i tradisjonene fra Setesdal. Slinkombas var blant de aller første som spilte arrangert folkemusikk, et utviklingstrekk ikke alle likte.
Fra første stund gikk Hallvard Kvåle sine egne veier, da han startet opp sitt eget plateselskap i 1979. Så hadde han da også litt av en merittliste å se tilbake på, der han hadde vært med på å produsere og spille inn noen av de aller største platene i norsk jazzhistorie.
«Fellesnevneren for alle de ettertraktede norske jazzskivene fra den tiden, er at det står ett navn bakpå som produsent: Hallvard Kvåle. [… Han] tok initiativ til en rekke innspillinger i den tiden han jobbet for Arne Bendiksen,» har platesamler og -utgiver Fredrik Lavik fortalt i et intervju med Big Dipper Magasin.
Ur-vossing i Oslo
Tidlig på 1960-tallet slo Hallvard Kvåle seg ned i Bærums-traktene. Han engasjerte seg i folkemusikkmiljøet i Oslo, men også i jazzkretsene i Asker, og spilte saksofon og hardingfele. Blant læremesterne på fela var Bernt Balchen jr. Han var både norsk og amerikansk statsborger, med et like stort engasjement for Amerikas urfolk som for norsk folkemusikk.
Allerede i 1968 er Hallvard Kvåle med på å spille inn det som gjerne blir omtalt som Den hellige gral innen skandinavisk jazzmusikk. Det er LP-plata Til Vigdis, den aller første plateinnspillingen med Jan Garbarek. I dag går et feilfritt eksemplar for titusener av kroner på det internasjonale samlemarkedet.
Han gjør også plater med mange andre store jazznavn, både her hjemme og internasjonalt. Det er utgivelser med bl.a. Karin Krog, Dexter Gordon, Webster Lewis, Mike Richmond og George Russell. Og han er med på å feste musikk fra hjembygda til platerillene alt i 1971, da Voss Spelemannslag ga ut sin første LP på Bendiksen-selskapet Triola. Her gjorde de slåtter etter bl.a. Sjur Helgeland og Ola Mosafinn. Hele livet forblir Kvåle en ur-vossing, med stor sans for både smalahove, vossakorv, gamalost og heimabrygg.
Som lydmann i norsk platebransje må man være allsidig. Hallvard Kvåle er produsent på plater med rockebandet Flying Norwegians, og er også med på Diggy Liggy med country-artisten Teddy Nelson i 1976. Her spiller han selv hardingfele på tre av sporene. Han medvirker dessuten på en plate med det irske folkemusikkbandet The Johnstons i 1972.
Mot slutten av 1970-tallet innleder han også et samarbeid med Ole Paus, som nylig har startet sitt eget selskap Zarepta. Her produserer han flere folkemusikktitler, blant annet med Østerdalsringen Spelemannslag og Anund Roheim. Han er også produsent på Ja, vi älskar med Arne Domnerus Sekstett – et album som oppsiktsvekkende nok ble nektet solgt på grunn av en jazz-versjon av den norske nasjonalsangen.
Fra Harestua i Vauxhall
«Heilo heter et meget lite selskap, som spesialiserer seg på innspilling og utgivelse av folkemusikk.»
Dette er den litt lakoniske innledningen til et segment i NRK-serien Tritonus, som i 1981 satte seg fore å lage en rapport fra den norske platebransjen. Her blir Hallvard Kvåle og Heilo presentert for norske fjernsynstittere, med interessante glimt fra hverdagen som platedirektør.
«Jeg ser hvordan storindustrien fungerer, og hvordan den er bygd opp. Og så må jeg jo bare ta konsekvensene av at det fungerer sånn, og handle ut fra det», forteller Kvåle. «Jeg håper selvfølgelig en dag at jeg kan lage en folkemusikkslager. Et eller annet innenfor det området som jeg jobber med, som kan selge en 20–30 000 eksemplarer. Det ville gjøre meg i stand til å produsere fortere. Det ligger masser av godt folkemusikkstoff som bør ut på plate, men jeg får ikke produsert fort nok. I en periode etter at en ny plate har kommet ut, må jeg ut og selge den. Få tak i forbrukeren, vet du. Det er ikke noen slags mekanisme som i storindustrien, som slår inn når det gjelder mine produkter. Har du en låt på Norsktoppen, er plutselig varene inne. Da har du distribusjon over alt.»
Intervjueren vil gjerne vite litt om forskjellen på den kommersielle og den mer alternative platebransjen.
«Jeg vil si at Hallvard Kvåle tok et kulturansvar som ingen andre våget eller orket å gjøre.»
«Vi mennesker er nå såpass fleksible at vi drar grenser for moralen, ettersom vi selv ønsker. Jeg hadde ikke hatt noe imot å ha mine produkter i en sjokkselger. Da ville jeg vært glad som en lerke», ler Kvåle. På denne tiden holder Hallvard Kvåle og kona Tone til i landlige omgivelser på Harestua. Han er blitt 40 år og kjører selv rundt til forhandlerne i en litt sliten Vauxhall.
«Kundene mine er ikke nødvendigvis folk som går regelmessig til plateforhandlerne. Derfor må jeg ut i utkantstrøka og finne markedet mitt. Jeg må reise mye», forteller Kvåle på Tritonus. Det er tydelig at han ikke synes distribusjonsnettverket for Heilo fungerer godt nok. For at ikke platebutikkene i distriktene skal være uten populære Heilo-utgivelser to uker i slengen, han må selv stå for distribusjonen.
«Sånn som storindustrien er bygd opp i dag, med mye stativsalg og sjokksalg, satser platebutikkene mest på kremrepertoaret, som har hurtig omsetning,» fortsetter han. «Det gjør jo at den faghandleren som jeg trenger for å selge mine produkt, er i ferd med å bli borte mange plasser. Forbrukeren kommer bare inn i butikken og plukker sine varer. Han vet hva han skal ha og trenger ikke en gang høre på det. Dermed blir kontakten mellom forhandleren og publikum borte.»
– Heilo var jo en veldig liten bedrift, med Hallvard og kona Tone som de eneste medarbeiderne. Hun lagde omslagene, mens han tok seg av produksjonen, kontakten med utøverne og forhandlerne og slikt. Det var på mange måter et kjøkkenselskap, kommenterer Helge Westbye i Grappa. Han skulle etter hvert innlede et nært samarbeid med Heilo, og til slutt overta Kvåles plass som Heilo-general.
Tålmodige kreditorer
Utgivelsen med Slinkombas i 1979 vakte betydelig oppsikt og skaffet Heilo deres aller første Spellemannpris – attpåtil på første forsøk. Senere meldte nok hverdagen seg litt mer. Alt i 1985 måtte Bondeungdomslaget (BUL) i Oslo trå støttende til og gå inn på eiersiden.
Hverdagen som lite plateselskap var til tider vanskelig. Det lot seg bryte ned i rene tall: På denne tiden måtte Heilo selge 2000 eksemplarer av en plate, om produksjonen skulle bære seg. Bortimot 4000 eksemplarer måtte til om plata eller kassetten skulle gi fortjeneste.
«Administrasjonen av plateselskapet tok knekken på meg. Det ble ingen tid til overs for kreativ tenkning eller kontakt med folkemusikkmiljøet,» uttalte Hallvard Kvåle i et intervju med Aftenposten i 1985. «Pengene strekker ikke til, og ett menneske skal ofte gjøre alle jobbene i selskapet. De fleste som starter opp på idealistisk grunnlag, må gi seg etter en tid.»
Han etterlyste også mer støtte fra myndighetene og ønsket at de skulle se på plateutgivelser som en del av kulturbildet – ikke bare som en kommersiell vare. På denne tiden hadde Heilo, med minimal offentlig drahjelp, alt produsert nærmere 40 titler. Samtidig manglet det ikke på klapp på skulderen for idealisten. Lørdag 18. januar 1986 ble Spellemannprisene for 1985 utdelt i Norges Varemesse på Sjølyst i Oslo. Hallvard Kvåle vant Bransjeprisen, i skarp konkurranse med bl.a. Rolf Løvland, som hadde skrevet den internasjonale Eurovision-vinneren «La det swinge» året før.
Hallvard Kvåle brukte taletiden sin til å takke både familien, artistene og kreditorene. Og avsluttet med å hylle sine to store inspiratorer: Myllarguten og Miles Davis.
– At Hallvard, da han mottok Spellemannsprisen i 1985, takket tålmodige kreditorer, sier noe om at behovet for å skape noe var større enn behovet for trygghet og økonomisk vekst, kommenterer Tuva Syvertsen.
Selv om Hallvard Kvåle er mest kjent for Heilo, prøvde han seg også med andre konsepter og plateselskap, som Sidespor og På Norsk. Sidespor ga ut bl.a. Lars Klevstrand og Ola Narr, mens På Norsk sto bak utgivelser med dikt, gammeldans, barnemusikk og mere til. Her finner vi utgivelser med godt kjente navn som Kari Bremnes, Olav Stedje, Tove Knutsen, Hege Tunaal og Ivar Medaas.
I folkemusikk-sammenheng var nok På Norsk-utgivelsen Eg er liten eg, men eg vågar meg fra 1984 en særlig viktig plate. Her sto flere unge, norske folkemusikere frem for første gang, blant annet Annbjørg Lien og Arve Moen Bergset. En entusiastisk Kvåle skrev om blomstringen i norsk folkemusikk – en blomstring som ikke først og fremst handlet om den bevarte, historiske musikken, men om kunstneriske uttrykk her og nå.
– Hallvard var en varm person, og dessuten noe av en diplomat. Det var nok gode forutsetninger for å bryte ned de strenge reglene som ofte gjaldt for folkemusikken den gangen. Det var mye barrierer og murer som måtte forseres, sier Helge Westbye i Grappa. – Hallvard var en foregangsmann for en mer moderne folkemusikk, noe som ikke var like populært overalt. Han gjorde jo mye tradisjonelt stoff også, men likte å trekke frem spesielle ting og sette sammen nye konstellasjoner.
– Lillebjørn Nilsen ville gjerne at jeg skulle jobbe med folkemusikk på Grappa. Jeg ga ut en del og tror aldri at Hallvard og jeg så på hverandre som konkurrenter. Men vi ble godt kjent etter hvert og utviklet et fint forhold. Da Hallvard igjen syntes at Heilo-gjelden begynte å tynge vel mye, satte vi oss ned sammen for å vurdere økonomien.
– Det førte til at vi bestemte oss for å ta inn Heilo under Grappa-paraplyen. Jeg satte én betingelse: at Hallvard skulle bli med videre, slik at vi kunne utvikle Heilo-ånden. Vi hadde ukentlige møter og delte oppgavene mellom oss, der det etter hvert ble naturlig at alt av folkemusikk ble samlet under Heilo-etiketten.
Blåtoner, sound og kvalitet
Grappa tok opp i seg Heilo i 1995. Da hadde selskapet til Kvåle alt passert 150 utgivelser, der mange må regnes blant det aller ypperste av norsk folkemusikk på plate. Det er en viktig, variert og livskraftig katalog.
– Når en ser på produksjonen til Heilo, så speiler den livskraften til Hallvard. Det var viktig at han heiet på dem som ville ut av båsen. Og at han på samme tid heiet på dem som ville spille og synge solo. Han gikk alltid etter det særegne. Jeg tror han må ha hatt en sterk magefølelse for hva som var bra, og hva han ønsket å gi ut. Mange har mye å takke Hallvard og Heilo for, sier Unni Løvlid.
De siste årene har Andreas Meland jobbet mye med Heilo-repertoaret for Grappa, sammen med blant andre Cathrine Å. Heen. Han driver også sin egen Hubro-etikett, der selve navnet nok er en liten hyllest til Kvåle og hans label.
– Hallvard Kvåle var en helt. Jeg var så heldig å få treffe ham en del ganger. Han var en veldig varm person og hadde en utrolig pasjon for musikk generelt – ikke bare folkemusikk. Han hadde rett og slett en veldig uredd og åpen holdning til musikk, sier Meland.
– Om ikke hukommelsen spiller meg et puss, mener jeg at Hallvard skrev et krast innlegg, der han tok Nils Økland i forsvar i Spelemannsbladet. Det var etter at Spelemannsbladet hadde anmeldt Øklands selvutgitte album Blå harding på en måte som må kunne beskrives som ganske streng og konservativ.
Hallvard Kvåle mistet nok aldri nysgjerrigheten og entusiasmen. Det var alltid noe nytt å lære. I 1983/84 tok han seg tid til å gå på Toneheim Folkehøgskole, der også Gunn Sølvi Gausemel og Torunn Raftevold Rue fra de senere Honndalstausene befant seg.
– Hallvard gikk i klassen min. Han var godt og vel førti, mens vi var 19 og 20. Jeg husker vi hadde et prosjekt der jeg blant annet brukte Heilo-plata til Hans W. Brimi og Pernille Anker som eksempel, mens Hallvard selv lagde prosjekt om Miles Davis. Fire år senere ga vi i Honndalstausene ut vår første LP/kassett på Heilo. Hallvard var raus, blid og dedikert, forteller Torunn Raftevold Rue.
«Det handlet aldri om riktig eller feil, bare musikk og store rom. Jeg tror han bare fulgte instinktet sitt, så fikk heller andre komme etter.»
Det bekreftes av felespilleren Håkon Asheim, som i dag er studieleder ved Ole Bull Akademiet på Voss.
– Jeg ga ut Ulrik – musikken etter Aurdals-spelemannen Ulrik i Jensestogun på Heilo i 1992. Jeg hadde et fint samarbeid med Hallvard, og med kona Tone om omslaget. Han var entusiastisk under innspillingen og ga veldig positive tilbakemeldinger. Han snakket om musikk på en sånn måte at man fikk vite en del om hva han personlig likte, men det var aldri snakk om påvirkning i innspillingssituasjonen.
– Han var opptatt av at utøverne skulle yte sitt beste, og kunne be om en ekstra tagning eller to av den grunn. Kvalitetsbevisstheten er et viktig punkt, han likte dårlig å gå på akkord med den. I min tradisjon – Valdres-spelet – var han veldig opptatt av innspillingene han hadde fått til med Andris Dahle. Jeg hørte ham flere ganger sammenlikne Andris med Miles Davis, når det gjaldt det å ha en egen sound.
– Samværet med Hallvard i Laget for folkemusikk i Oslo og andre fora, og noen ganger privat i Bærum, er kjære – og i ettertid såre – minner, avslutter Asheim.
Førti år med Heilo
Susanne Lundeng fra Bodø ga ut sin debutplate på Heilo i 1991. Senere gikk hun videre til Kirkelig Kulturverksted og andre selskaper.
– Hallvard var en veldig god fødselshjelper, som viste meg forbausende mye tillit. Jeg tror han på en måte likte at jeg gikk videre også. Han ville gi folk en sjanse og hjelpe dem på veien. Han var jo nærmest overalt der det ble spilt folkemusikk.
Den store innsatsen fikk sine belønninger underveis. Han fikk Selstreff-prisen i 1993 – og prisen til Rådet for folkemusikk og folkedans (Rff-prisen) i 2002. I 1993 startet han også Bærum Spellemannslag, sammen med 5–6 godt voksne spelemenn i området. I mange år var han både formann, musikalsk leder og instruktør i hardingfelelaget.
– Hallvard Kvåle var et usedvanlig menneske. For meg var han læremester, mentor og bestevenn. Jeg tenker ofte på ham når jeg hører på musikk. «Hadde han likt dette?» «Dette hadde han digga!» Gjennom arbeidet hans med Heilo har han betydd enormt for hele miljøet, sier Tuva Syvertsen, som startet sin musikalske karriere i nettopp Bærum Spellemannslag.
– Hallvard likte at det skjedde noe, at ting ble røska og dratt i. Han var like begeistra for tradisjonsspill som helt fri impro. Så lenge det var bra, var han med. Han mente at folkemusikere kunne lære av jazzerne – og omvendt. Hallvard var en ildsjel i ordets rette forstand. Det gnistra i øya på ham når elevene hans fikk til noe nytt.
I 20 år var Hallvard Kvåle også fast spelemann for folkedansgruppa Bæringen, både i nærmiljøet og på en rekke turer utenlands. Det kunne ellers bli reiser med artistene som han ga ut, som da han dro med på turné med Vandrerne til Irland, Skottland og det amerikanske Midtvesten. Den aller siste turen utenfor landegrensene ble med danselaget fra Bærum, som dro på turné til Skottland og De ytre Hebridene i juli 2006.
Da var nok Hallvard Kvåle allerede alvorlig syk. Han hadde fått kreft, men rakk heldigvis å motta en siste æresbevisning fra platebransjen. I november 2006 ble det kjent at han fikk Bjellesau-prisen – en pris som går til personer eller institusjoner som har gjort en helt spesiell innsats for norsk musikk. Kvåle fikk prisen for sin innsats for norsk folkemusikk, både som utøver, plateprodusent og utgiver.
Første juledag 2006 tok kreftene slutt. Hallvard Kvåle gikk ut av tiden. I begravelsen bidro musikere som broren Ivar Kvåle, Per Sæmund Bjørkum, Tellef Kvifte og Bærum Spellemannslag. Ut på det nye året ble Kvåle Ukas Artist hos NRK P2. De hadde begynt innspillingen av radioprogrammene mens han stadig var iblant oss.
Nå er det førti år siden Heilo-tonene lød på plate for første gang. Grappa vil markere dette på forskjellig vis, også lenge etter den store konserten på Riksscenen.
– Først og fremst vil vi fortsette å gi ut flotte utgivelser på Heilo-etiketten, sier Frøydis Bergheim Ruud i Grappa. – Og i samarbeid med Nasjonalbiblioteket er vi i gang med å digitalisere de tidligste Heilo- utgivelsene, som hittil kun har vært utgitt på vinyl og/eller kassett. I mange tilfeller har vi kun masterbånd. Dette er langsommelig arbeid, men vi har som mål å ha alle utgivelser digitalt tilgjengelig innen 2022.
Sigrid Moldestad er en av de mange som synes at arven etter Hallvard Kvåle har blitt godt ivaretatt.
– Jeg synes Helge Westbye & co. har tatt godt vare på arven. De gir fortsatt ut mye smal musikk i folkemusikkgenren, som neppe hadde kommet ut ellers. Heilo er kvalitet – og står for noe. Det er viktig. Heilo-katalogen under ett må være unik, ikke bare i norsk, men i internasjonal målestokk. Mangfold i det smale – dét er merkevaren, synes jeg. Og det beste må jo være at så mange av innspillingene fortsatt står som bautaer i den norske musikkhistorien.
Vi gir det siste ordet til Tuva Syvertsen.
– Valkyrien Allstars gir fortsatt ut platene våre på Heilo. Det er med stolthet vi lar fugleverdenens Billie Holiday være siste sporet hver eneste gang.
Lørdag 14. september 2019 feires Heilos førtiårsdag på Riksscenen i Oslo. En rekke Heilo-artister skal opptre, bl.a. Gjermund Larsen, Sigrid Moldestad, Valkyrien Allstars, Susanne Lundeng og Slinkombas.