Den svenske spelmannen Anders Löfberg har sine musikalske røtter i Småland og familietradisjonen etter begge foreldrene. Han trakterer både fele og cello, men behersker også flere andre instrumenter. Her i Norge har vi de siste årene møtt Anders gjennom ulike samspillprosjekter med Valkyrien Allstars, Majorstuen, Anne Hytta, Annbjørg Lien, Gjermund Larsen, John Ole Morken og Olav Luksengård Mjelva. I hjemlandet har han samarbeidet med størrelser som bl.a. Emilie Amper og Roger Tallroth. Han har i tillegg vært innom musikksjangre som klezmer, reggae og jazz, og til alt overmål er han en utmerket danser.
Nå har Anders Löfberg gitt ut sitt første soloalbum kalt Nittonbunda, som er tittelen på ett av sporene på platen, en polska fra Småland. På innspillingen har Anders også med seg sin far, storspelmannen Bengt Löfberg på to låter og spillekompisen Pelle Björnlert fra Östergötland på tre låter. De to gjestene trakterer feler både med og uten understrenger, mens Anders selv varierer mellom å spille cello, vanlig fele og feler med henholdsvis to og fem understrenger
En stor del av repertoaret på platen er ikke uventet hentet fra Småland. Men den inneholder også låter fra Östergötland og Blekinge, samt en orsapolska fra Dalarna. I tillegg har Löfberg laget tre av låtene selv. På den ene av disse, «Mumblingshammaren», en gangaraktig melodi i tredelt takt framført på cello, viser han tydelig at han har lyttet mye til norsk felemusikk. I tekstheftet skriver han at det er Hauk Buen, som han både har hørt mye på og selv besøkt, som har vært inspirasjonskilden til denne låten. Også Hans W. Brimi er representert på platen gjennom springleiken «Tussgubben», en av hans mest kjente slåttekomposisjoner.
Anders Löfberg: Nittonbunda
- Playing With Music, 2016
- 18 spor, 52 minutter
- Produsent: Anders Löfberg, lyd: Petter Berndalen
- Gjestemusikere: Bengt Löfberg og Pelle Björnlert
Det er en veldig variert produksjon Anders Löfberg her har levert, både når det gjelder låtvalget og framføringene. Foruten cello møter vi flere ulike feletyper, noe som gir stor variasjon i klangen. Dette forsterkes ytterligere gjennom bruk av flere ulike felestiller og stor variasjon i arrangementene.
Høydepunktene på denne platen er mange. Samspillet mellom Löfberg og Björnlert fungerer svært godt, bl.a. i den fine polskaen «Östra Ryd 1», som framføres på vanlig fele. Jeg er ellers svak for cellospillet til Anders Löfberg. «Vals etter August Karlsson» er en nydelig og vemodig melodi som fungerer svært godt på dette instrumentet. Det samme gjelder «Uppgiften», en selvkomponert melodi med en veldig fin stemning i seg. Den noe oldtime-inspirerte låten «Walter’s Dream» skaper god variasjon både gjennom sitt spesielle stilpreg og ved at Löfberg her spiller duo med seg selv på ei fele med to understrenger.
De «norske» melodiene på platen fortjener også oppmerksomhet. På gangaren «Mumblingshammaren» viser Anders Löfberg at celloen fungerer utmerket til framføring av raske dansemelodier. Det er imponerende godt spilt, og ligger nok stilmessig nærmere setesdalstradisjonen, og spillet til bl.a. Torleiv Bjørgum, enn Hauk Buen. Imponerende er også framføringen av Hans W. Brimis springleik «Tussegubben» (på felestillet FDAE), hvor Anders virkelig får formidlet den spesielle stemningen i denne slåtten. Som en lenke til det svenske repertoaret følger han opp med en nydelig framføring av en polska fra Markaryd i södra Småland, som går på det samme felestillet.
Er det da noe negativt å trekke fram ved denne produksjonen? Det må sies at ikke alt samspillet fungerer like godt. I polskaen «Stegen», som Anders og faren Bengt Löfberg spiller sammen, klinger det innimellom noe urent. Og i polskaen «Moll och dur», som framføres sammen med Pelle Björnlert, henger ikke samspillet alltid hundre prosent sammen verken rytmisk eller tonemessig.
Dette er likevel ingen stor innvending. Anders Löfbergs produksjon Nittonbunda er en flott plate som man blir glad i, og som blir bedre og bedre for hver gjennomspilling.