Paolo Soprani (1844–1918) vokste opp i landsbyen Castelfidardo nordøst i Italia, som den yngste av fem sønner i en fattig familie. Da Paolo var 19 år gammel, fikk han et akkordeon som, ifølge legenden, en pilegrim hadde med seg fra Wien. Han åpnet trekkspillet og så straks flere forbedringsmuligheter, og bygget så sitt eget instrument.
Sammen med brødrene Settimio og Pasquale bygget han etter hvert flere, som særlig ble solgt på markedet i Loreto der det alltid var en jevn strøm av pilegrimer fra hele verden. Allerede i 1872 gikk salget så godt at de måtte flytte til større produksjonslokaler i sentrum av Castelfidardo. Godt hjulpet av ny samferdselsteknologi som jernbane, dampbåt og telegraf økte produksjon og eksport kraftig de neste ti-årene. Paolo Soprani var ikke den første trekkspillmakeren i Italia, men han hadde også talent som forretningsmann, og Castelfidardo ble etter hvert et episenter for italiensk trekkspillproduksjon – et industrieventyr. Paolo ble rik direktør i familiekonsernet, han ble adlet, og ble borgermester i Castelfidardo.
Omtrent på samme tid som Paolo Soprani laget sine første instrumenter, var det en annen ung mann som også bygget trekkspill. Han bodde også på landet, på Garborg i Time. Det var Andrias Garborg (1847–1881). Han var Arne Garborgs nærmeste nabo og lekekamerat, som bygget både fiolin, trekkspill og orgel. Da Andrias stolt skulle vise fram sitt nybygde trekkspill på nabogården, tok Arnes far, Eivind, kniven og skar hull i belgen. Eivind Garborg var dypt religiøs og mente trekkspillet var djevelen sitt instrument.
Premie på utstilling
I 1957 fant ei ni år gammal jente, Kate Helen, en medalje under en stein ved Stokkelandsvatnet med påskriften «A. Garborg» på den ene siden og «2den Landbrugs og Industriudstilling Stavanger 1870» på den andre. Hvem hadde gjort seg fortjent til denne medaljen, og hvorfor?
Heldigvis var det mulig å oppdrive et eksemplar av utstillingskatalogen fra 1870. I den står det:
Haandværksprodukter.
Jurymænd: Konsul Jens Z. Kielland, Smed C. Bendixen, Murmester Lehmann, Mekanikus G. Clementsen og Skomager Almberg
5te Præmie: Andreas Garborg, Thime, for et Akkordion (Trækspil), godt udført, uden Undervisning. No. 513.
Her dukker trekkspillet til Andrias Garborg opp, på femte plass i klassen «Håndverksprodukter», denne gangen sikkert med uskadd belg. Både jurymedlemmene og premievinnerne på plassene foran er skikkelige håndverkere, og bak håndsydde støvler, blikkenslagerarbeider og sølvarbeider får den 23 år gamle amatøren Andrias medalje for «et Akkordion (Trækspil), godt udført, uden Undervisning». Kanskje hadde plasseringen vært bedre om det også hadde sittet en musikkinstrumentmaker i juryen?
Dessverre ser det ut til at ingen av musikkinstrumentene etter Andrias er bevart. Han bygget også et orgel. Trolig var det et harmonium eller trøorgel, også kalt «salmesykkel». Trøorgelet er som et stort trekkspill med én belgretning, enten overtrykk (innpust, europeisk type) eller undertrykk (utpust, amerikansk type). Tonene lages av fritunger, som i et trekkspill. Orgelet var bevart nesten fram til vår tid, men ble dessverre ødelagt under krigen.
«Uden Undervisning»
Det ligger mye bak ordene «uden Undervisning». For å lage et trekkspill kreves det nemlig kompetanse i flere håndverk: både pappsløyd, tresløyd og metallsløyd, for å bruke begreper fra vår egen skolegang. En finsnekker kan skjære til og sette sammen de fleste delene, og en bokbinder kan brette, dekorere og lime sammen en solid belg av papp, papir og skinn.
Men når det gjelder lyden, kreves både spesialverktøy for metallarbeid og ekstrem nøyaktighet. Lyden frembringes ved at belgen blåser luft mot tynne, avlange metalltunger. De er festet i den ene enden over en spalte i en tykkere metallplate der tungen kan svinge fritt i spalten, og slippe luften gjennom i regelmessige «bølger». Og plasseringen krever en presisjon på hundredels millimeter.
Et spørsmål blir derfor om Andrias laget fritungene selv, eller om han tok dem for eksempel fra et annet, kanskje ødelagt instrument. I alle fall må han ha hatt noe å kopiere fra, et annet instrument eller en arbeidstegning.
Trekkspillene kom til Jæren mellom 1860 og 1870, og kunne kjøpes hos handelsmann Thesen i Stavanger.
En artikkel i Time historielags årbok for 2013 gjengir en artikkel fra «Stavangeren» fra 1938: Andrias Garborg – ein spelemann og instrumentmakar på Jæren. Arne Garborg sin leikebror. Den er skrevet av kulturpersonligheten Jon Line (1862–1949), som da han var guttunge besøkte Andrias Garborg i hans verksted. Line forteller at trekkspillene kom til Jæren mellom 1860 og 1870, og at de kunne kjøpes hos handelsmann Thesen i Stavanger. Andrias Garborg både reparerte og stemte, han «var guten som kunde setja i stand skadde trekkspel. Han hadde eit uvanleg fint musikkøyra, so han stilla tungorne i speli heilt reint. Han sette også ny belg i speli når det trongst.»
Men laget han tonene selv? Etter Jon Lines øyenvitnebeskrivelse fra verkstedet til Andrias er det absolutt mulig: «Bitte småe tenger og klypor, filer og små hamrar – å so mykje! Og ein ørliten smedjeste. Heime var det eit stort krettur til ste som far knapt kunne lyfta. Men dette eg såg var so lite at ein kunde ta det i trøyelomma. Sumt låg på bord og benkjer, mykje hekk på veggen, noko låg på hyllor – å det er kje te å rekna upp.»
Fritungene i Europa
For å forstå mer om hva et akkordeon var i 1870, må vi gå enda lenger tilbake i tid. Metalltungene som er beskrevet ovenfor, kalles altså fritunger eller gjennomslående tunger, fordi de svinger fritt i en nøyaktig tilpasset spalte i en metallplate. De «europeiske fritungene» ble oppfunnet rundt 1780 av professor Christian Gottlieb Kratzenstein i København. De ble brukt i et «vokalorgel» som kunne «synge» vokalene a, e, i o og u, og som ble innlevert i forbindelse med en konkurranse utlyst av Akademiet i St. Petersburg. Kratzenstein vant første pris og orgelbygger Franz Kirsnick vant annen.
Kirsnick og hans lærling Georg Christoffer Rackwitz ble fritunge-eksperter. De fant raskt ut at fritungene var bedre egnet til musikk enn til tale, og konstruerte egne små fritungeorgler. Komponist og orgelvirtuos Georg Joseph Vogler reiste på den tiden rundt i Europa og gav orgelkonserter, og kom til St Petersburg i 1785. Der ble han fascinert av fritungene, og tok med seg Rackwitz på sine videre reiser for at han skulle bygge fritunger inn i berømte kirkeorgler slik at Voglers konserter ble enda mer spektakulære. Vogler holdt også flere orgelkonserter i Norge mellom 1791 og 1798. Senere slo Rackwitz seg ned som instrumentmaker i Stockholm.
Fritungene hadde to viktige egenskaper som ikke orgelpipene hadde. For det første holdt de tonehøyden jevnt både ved svak og sterk luftstrøm, og kunne derfor også brukes som stemmefløyter for eksempel strengeinstrumenter. For det andre var tonen tydelig og klar og rik på overtoner, også uten pipe eller resonator, det var bare nødvendig med en metalltunge festet i den ene enden som kunne svinge fritt i en trang spalte når den ble utsatt for en luftstrøm. Dette gjorde at fritungene lett kunne bygges inn i små kasser, som leketøy, eller som mer seriøse musikkinstrumenter.
I de første par tiårene på 1800-tallet vokste det opp en flora av nye musikkinstrumenter som benyttet fritunger som lydprinsipp, både store som sto på gulvet og små bærbare, som for eksempel munnspill. Oppfinneren Charles Wheatstone i London var svært musikkinteressert, og tok i 1829 patent på et blåseinstrument som han kalte «Symphonium». Det var et lite «skrin» av metall som ble holdt mellom hendene med et blåsehull på forsiden, med tolv knapper på hver side. Inni var det to fritunger for hver knapp, en som spilte på utpust og en på innpust, den samme tonen. Senere satte han belg på og gjorde det om til et lite sekskantet instrument som han kalte «Concertina».
Samme år tok Cyrill Demian i Wien patent på sitt «Accordion», en liten avlang trekasse med fem tangenter på den ene siden som ved hjelp av en påmontert belg, spilte én fritungeakkord med fem toner på utpust og en annen på innpust (vekseltonig). Instrumentet ble etter hvert forbedret slik at det kunne spille både akkorder og enkelttoner. Tyskeren Carl Friedrich Uhlig i Chemnitz kjente til Demians akkordeon, men bygget i 1834 sin egen variant med fem vekseltonige knapper på hver sin lille firkantete kasse med en belg mellom. Det var også mulig å spille akkorder hvis flere knapper ble trykket samtidig.
Uhlig kalte først instrumentet sitt «Accordion nach neuer Art» (ny type akkordeon). Dette instrumentet vokste raskt til fem knapper i tre rader på hver side, og mer, og ble etter hvert omdøpt til tysk konsertina, for å skille det fra Wheatstones engelske concertina. Dessuten kom også små sekskantete vekseltonige konsertinaer raskt på markedet, som etter hvert ble kalt anglo-konsertina.
En annen variant av Uhligs «Accordion nach neuer Art» ble fra 1855 kalt «Bandonion» etter at musikkhandler Heinrich Band (1821–1860) i Krefeld nær Köln hadde modifisert og utvidet det. Dette ble opprinnelsen til dagens tango-bandoneon, som takket være den argentinske tangoen, fremdeles lever i beste velgående.
Instrumentet ble etter hvert forbedret slik at det kunne spille både akkorder og enkelttoner.
Tre trekkspilltyper
Da Andrias Garborg bygget sitt akkordeon i 1870, var det grovt sett tre typer trekkspill i bruk i Europa:
- Wheatstones lille sekskantete, liketonige concertina, som var særlig populært som melodiinstrument blant kvinner i borgerskapet. Det kunne spille alle hel- og halvtoner fra lille g til firstrøken c, men lyden var spinkel.
- Uhligs tyske konsertina, som nå hadde 38 knapper (76 toner), med varianten bandonion som kunne ha opp til 65 knapper (130 toner). Disse instrumentene hadde ganske sterk lyd og kunne spille melodi med høyre hånd og akkompagnement med venstre, men hadde ikke akkordknapper. De ble frem til cirka 1860 også kalt «akkordion», men dette endret seg gradvis til «concertina» og «bandonion».
- videreutviklingen av Demians akkordeon. Én type, den franske, fikk knapper på begge sider, diskant på høyre og bass på venstre. Disse spillene var ofte dekorert med perlemorintarsia. En annen type, den tyske, hadde også knapper på begge sider, men var ofte litt større. Melodi og akkompagnement passet sammen, men det var bare mulig å spille i noen få durer. Derfor ble disse vekseltonige instrumentene i noen land også kalt durspill. Et durspill hadde gjerne én knapperad med ti knapper for høyre hånd, og to bassknapper med henholdsvis grunntone og akkord i to beslektete tonearter, for eksempel c og g.
Det var slike trekkspill som handelsmann Thesen i Stavanger, Warmuths musikkhandel i Oslo og «Accordionmager» Erick M. Wichne i Bergen kunne tilby. Instrumentene var vanligvis importert fra Tyskland, særlig fra firma Friedrich Gessner i Magdeburg, grunnlagt i 1838. Derfor ble disse trekkspillene også kalt «Magdeburgere». Prisen kunne i 1880 være 10–15 kroner, som den gang var 9–18 prosent av en månedslønn.
Hva slags trekkspill bygde Andrias?
Jon Line forteller at Andrias «. . . tok til å laga heilt nye spel, framifrå fine og sterke. Han arbeidde ogso eit stort til seg sjølv og vart flink til å spela på det au.» Vi må anta at det var det store spelet han bygde til seg sjølv som ble premiert på landbruksutstillingen i Stavanger. Men hva betyr egentlig «eit stort spel» her?
Det kan selvsagt handle om fysisk størrelse. Trekkspill med enkel innmat ble laget i mange forskjellige størrelser på den tiden. Men mer sannsynlig er det at det også var mer inni, altså flere fritunger. Ett sett med fritunger, vanligvis kalt et kor, tilsvarer to ganger knappeantallet, fordi hver knapp gir en tone på innpust og en annen på utpust. Et durspill med ti knapper har derfor minimum tjue fritunger på diskantsiden, ordnet i par. Men det kan være både tre og fire kor som klinger samtidig. Korene kan sjaltes inn og ut for å variere tonestyrke og klangfarge.
Det tyske durspillet på bildene her kan likne på trekkspillet til Andrias. Det har fire kor, altså 80 fritunger av bronse på diskantsiden, naglet i den ene enden over hver sin spalte på lange sinkplater. Korene sjaltes inn og ut med hver sin knapp på frontplaten, som skrus som en radioknapp, en noe uvanlig, men elegant mekanisme. Det vanlige var å ha disse knappene som trekke- og skyvehåndtak på kortsiden av spillet. Spillet har også to bassknapper for venstre hånd, den ene gir én kraftig grunntone, C (innpust) eller G (utpust), og den andre en tilsvarende fire toners durakkord. En tredje venstrehåndsknapp er for å kunne tømme belgen raskt for luft ved skifte av belgretning.
Det er fritungenes lengde, bredde og tykkelse som i stor grad avgjør tonehøyden. De betegnes med størrelsesenhet «fot», hentet fra tilsvarende orgelpiper. Det dypeste registeret er 32 fot, det høyeste 4 fot. På moderne trekkspill er tungene av stål og toneplatene av aluminium. Men for 150 år siden var tungene som oftest av bronse eller nysølv, og toneplatene av sink eller messing. Toneplatene kunne være enten lange med mange tunger, eller separate for hvert tungepar. For at det skulle være helt lufttett var platene festet med vinkelskruer mot en pakning, eventuelt tettet med voks.
På dette durspillet er det i diskanten ett firefots, to åttefots og ett sekstenfots kor. De to basstonene er på 16 og 32 fot, og den dypeste tungen har fått et tinnlodd på enden, som gjør tonen dypere uten å måtte forlenge den. De to åtte fots korene er stemt med 10–15 cents forskjell (en cent er hundredelen av et halvtonetrinn). Dette lager en såkalt svevetone, som er den karakteristiske trekkspilltonen. Svevetonen bærer også lengre, som var viktig før de elektriske forsterkernes tid.
For å finstemme en fritunge må den files eller skrapes, på tuppen hvis tonen skal bli høyere, ved rota hvis tonen skal bli lavere. I våre dager kan en bruke elektronikk for å stemme, men på Andrias tid måtte stemmeren bruke en stemmegaffel eller annen referanse, og ha et følsomt og musikalsk øre, noe han tydeligvis hadde. Dessuten lever hver enkelt fritunge sitt eget liv, som betyr at der én tunger må files mye, må kanskje en annen files lite, for å oppnå samme resultat. Erfaring er derfor helt nødvendig ved stemming.
Det er fritungenes lengde, bredde og tykkelse som i stor grad avgjør tonehøyden. De betegnes med størrelsesenhet «fot», hentet fra tilsvarende orgelpiper.
Torader?
En mer radikal antakelse kan være at det «store spelet som Andrias laga til seg sjølv» var en torader. Slike var ikke vanlige i Norge på den tiden, men Andrias Garborgs prisbelønte spill kunne godt ha vært et slikt stort durspill med fire kor.
Her er bilder av en Magdeburger torader med fire kor. Dette instrumentet har også påmontert en bjelle på bass-siden som spilleren kunne slå på med en liten hammer festet på en ståltråd. Dette gjorde at dansetakten ble tydeligere, også for danserne langt borte fra spelemannen.
En felemakers durspill?
Vi vet at Andrias også laget både flatfele og hardingfele. Hardingfela er et musikkinstrument der det er vanlig å dekorere, blant annet med intarsia av perlemor. Dette ble en signeringsmåte for instrumentmakeren, og gjorde dessuten instrumentene vakrere (og dyrere). Om det også påvirket selve musikken, er vel tvilsomt, selv om det sikket kunne inspirere musikanten.
Både de første franske accordéonene og de tyske konsertinaene og bandonionene ble ofte dekorert, men durspill ble det vanligvis ikke. De måtte gjerne nøye seg med malte border eller fint papir med farget mønster på belgen. Men med en liberal tolkning av betegnelsen «stort», kan vi kanskje spekulere i at Andrias slo til med ekstra dekor på instrumentet han stilte ut i Stavanger i 1870, siden han likevel hadde håndlaget og materialene som felemaker? I så fall kunne durspillet hans sett ut som på bildet over.
Kontrafaktisk avslutning
Hvis Andrias Garborg ikke hadde gått bort så alt for tidlig, kunne dette ha vært starten på industrieventyret om Garborgs akkordeonfabrikk. Som sin samtidige italienske kollega Paolo Soprani kunne han vist at det i trange tider på landsbygda var mulig å tjene penger på hjemmeproduksjon av trekkspill og andre musikkinstrumenter. Sjøfolk har alltid vært ivrige med trekkspillet, og blant dem ville det sikkert vært mange kjøpere langs sør- og vestlandskysten.
Det Stavangerske Dampskibsselskab var etablert allerede i 1855, Stavanger Telegrafstasjon i 1857, og Jærbanen kom i 1878. Så vidt vi vet, var det ingen konkurrenter i Norge: En måtte helt til Sverige, til Johan Peter Nyström i Karlstad. Før han ble kjent gjennom sin store orgel- og harmoniumfabrikk, startet Nyström «en accordeonfabrik, den första och troligen även den enda i sitt slag i Sverige, varifrån rätt goda instrument utgingo» (som Bo Nyberg skriver i sin bok Det svenska dragspelet, del 1: 1829–1945).
«A. Garborgs Akkordionfabrik» kunne blitt starten på det første industrieventyret på Jæren!
Artikkelen er basert på et kapittel med samme tittel i Årbok for Time historielag 2021.
Om forfatterne:
Olaf Gjerløw Aasland (f. 1944) er fra Skien og utdannet lege. Aasland har en stor samling fritungeinstrumenter, med særlig vekt på tyske konsertinaer og bandoneoner, og har hatt flere offentlige instrumentutstillinger. Se også www.oabandoneon.com
Jon Faukstad (f. 1944) er fra Heidal i Gudbrandsdalen og skrev hovedoppgave om enradertrekkspill i norsk folkemusikk. Som lærer og senere professor ved Norges musikkhøgskole, var han gjennom 40 år ansvarlig for akkordeon- og trekkspillundervisningen, og har også vært utøvende musiker helt fra ungdomstida.
