Anna Ekborg: Solo

De fleste folkemusikkproduksjoner i dag, fonogram som sceneproduksjoner, involverer samspill. Nyinnspilte plater med tradisjonelt solospill ser ut til å være i ferd med å bli sjelden vare. Kanskje er noe av forklaringa at det rådende gruppeformatet, i tillegg til å være sosialt, også gjør det mulig å gjemme seg bak medspillerne sine. Soloformatet, derimot, er nådeløst nakent og utleverende. Det krever utøvere som er trygge på sitt eget uttrykk og som føler at de har noe viktig å formidle.

Svenske Anna Ekborg er en slik utøver. Når vi tar i betraktning at hun kommer fra et land der duoformatet stadig er ei slags minimumsbesetning, og et mylder av grupper konkurrerer om å framstå som den mest banebrytende på markedet, blir en slik soloutgivelse enda mer imponerende.

Felemusikken fra Rättvik i Dalarna dominerer albumet. Hele 15 av de 19 melodiene er polsker. Det etterrettelige tekstheftet vitner om at Ekborg har dyp respekt for tradisjonen og læremestrene, både de levende og døde. Av de sistnevnte står Petters Erik Eriksson (1899–1976) fra Rättvik i ei særstilling. Spillestilen hans var emne for Anna Ekborgs skriftlige eksamensarbeide ved Kungliga Musikhögskolan i Stockholm. Den detaljerte analysen demonstrerer med all tydelighet at hun er svært bevisst på alle slags subtiliteter knytta til rytme, tonalitet, frasering, klang og, ikke minst, ornamentikk. Arbeidet er tilgjengelig på internett, om noen skulle være interesserte.

Kakafon Records, 2021
19 spor, 51 min.
Produsent: Hadrian Prett
Tilgjengelig på CD og digitalt på Bandcamp og strømmetjenester

Med en slik nitid tilnærmingsmåte kan en fort risikere å framstå som en musikalsk kloning. Men Ekborg unngår denne fella. Nålevende inspirasjonskilder og læremestere får nemlig også lov til å skinne igjennom i uttrykket hennes. Per Gudmundson må trekkes fram spesielt. Jeg synes faktisk jeg kan høre noe av hans presise artikulasjon i Anna Ekborgs spill. På subtilt vis røper hun også sin unge alder og bakgrunn i ei akademisk musikkutdanning, der ørene er åpne for samtidige, jamgamle utøvere, både i folkemusikksjangeren og utenfor. Hennes tolking av «Orsa gamla brudmarsch efter Maklin» er et godt eksempel på dette.

Musikken på plata vinner på å lyttes til igjen og igjen. Skal jeg trekke fram noen umiddelbare, personlige favoritter, topper nok «Karlström Kalles polska» lista. En tilsynelatende enkel, liten stubb, men likevel med så mye innhold. Også den gamle dalaschlageren «Pistvalsen», den eneste i sitt slag på plata, låter forfriskende: På overflata høres den skeiv og skakk ut, men hold tunga rett i munnen, så vil du oppdage at den er høyst dansbar!

En god måte å forstå andre musikalske uttrykk på, er å høre kjente melodier framført i en annen stil eller sjanger. «Polska efter Maseiw» er en variant av den vidkjente «Vårvindar friska», best kjent for folk her til lands som «17. mai er vi så gla’ i». Alt det som her er lagt til eller trukket fra i forhold til den norske versjonen, forteller mye om Rättviksmusikken.

Anna Ekborg er ei aktiv dame, både i den Grammis-nominerte trioen Northern Resonance og i ulike duokonstellasjoner. Det er vel og bra, men la oss håpe at responsen på dette albumet oppmuntrer til flere utgivelser som denne. Helt aleine.