Det har gått 34 år siden Annbjørg Lien ga ut kassetten Kjellstadslåtter med lokale slåtter fra Sunnmøre. Siden har hun kommet med seks soloalbum og en rekke produksjoner sammen med andre musikere, først og fremst som del av folkemusikktrioen Bukkene Bruse. Den forrige utgivelsen hennes var albumet Drifting like a bird, som kom i 2015. Nå foreligger en ny soloplate fra Lien, som i mellomtiden har tatt en utøvende doktorgrad i hardingfelespill og begynt å arbeide som prosjektleder for UNESCO Setesdal med arbeidssted på Rysstad.
Det nye albumet har fått navnet Janus og består, i likhet med forgjengeren, utelukkende av selvkomponert musikk. På denne produksjonen har hun med seg åtte musikere. Det gjelder blant andre samboer Bjørn Ole Rasch på ulike tangentinstrumenter og Mathilde Grooss Viddal på bass-klarinett, samt gitaristene Knut Reiersrud og svenske Roger Tallroth, som alle setter sitt klare preg på platen. Selv trakterer Lien som vanlig hardingfele, i tillegg til at hun synger på to av sporene. Arrangementene er i helhet gjort av Rasch i samarbeid med Lien selv. Innspillingene ble gjort allerede i 2019 og 2020 i Kongshavn Studios ved Kristiansand, som hun og Rasch driver sammen.
Annbjørg Lien: Janus
- Heilo/Grappa Musikkforlag, 2022
- 8 spor, 37 minutter
- Produsent: Bjørn Ole Rasch
Liens nye utgivelse framstår ikke som noen gjennomført norsk folkemusikkplate. Selv om de fleste låtene innehar flere elementer hentet fra folkemusikken, beveger flere av dem seg musikalsk sett i retning av andre sjangre. Særlig gjelder dette det litt spesielle og noe overraskende sporet «The clock is ticking», som til tross for et mellomspill på hardingfela, framstår som en noe bluesaktig låt, hvor ikke minst Knut Reiersruds traktering av gitar og munnspill representerer viktige bidrag.
Også på «Silver Spoon» er folkemusikkpreget nedtonet, selv om Lien her har satt sammen flere tradisjonelle stev til en liten historie inspirert av livet og følelsene til de reisende. Bakgrunnen er at felespilleren Torleiv Bjørgum, som også var sølvsmed, gjerne fikk lære slåtter fra reisende spelemenn som dro gjennom Setesdalen, i bytte mot sølvskjeer. Dette er et riktig fint spor, hvor Liens fine tolkning av stevene på setesdalsdialekt forhåpentligvis blir akseptert også av setesdølene.
Sterkest folkemusikalsk identitet har utvilsomt åpningssporet «Amazon», en gangarpreget melodi framført på trollstilt fele i et fint arrangement, sterkt inspirert av setesdalsgangaren «Skjoldmøyslaget». Det svinger skikkelig av denne låten, hvor også samspillet fungerer utmerket.
På to av sporene er fokuset rettet mot de små motivene (vekene, takene). De fungerer som byggesteiner i store deler av hardingfelemusikken, og repeteres og varieres gjerne på ulike måter gjennom en slått. Dette gjelder «Mr. Snaky», som spilles på gorrlaus stemming i 7/8-takt, men som likevel har et sterkt preg av setesdalsgangar, og «Unit 1», også den med et klart gangarpreg og bestående av tempomessig noe kontrasterende partier, hvor spesielt fløytespillet til Tellef Kvifte kommer til sin rett. På denne låten gjentar Lien aldri det bærende motivet likt, men varierer hver gang motivet opptrer.
På «Prince Purple» er det felemusikkens flittige bruk av synkoperinger og overbindinger mellom taktslagene og over taktstrekene som er tema. Selve låten har form av en slått i todelt takt med repeterende motiver, som veksler mellom en drivende rytmisk takt og langt mer rolige og utflytende partier. Et fint og morsomt spor i et godt arrangement!
Sporet «Strangled Stranger» åpner med trøorgel og noen få ord fra et arkivopptak med spelmannen Andres Rysstad. Jeg forstår imidlertid ikke helt hensikten med dette innslaget, som kanskje burde ha fått noe mer plass eller vært kuttet helt ut. Selve låten, som har hardingfelemusikkens bruk av såkalt kvelertak som tema, er et fint spor hvor bassklarinetten ligger under og skaper en god klanglig bunn i arrangementet. Låten har for øvrig ett av sine temaer felles med en pols mye spilt i Rørostraktene.
Annbjørg Liens nye plate framstår som en solid produksjon, med gode melodier og arrangementer som skaper stor variasjon i karakter og uttrykk. Hun har med seg mange gode musikere som sørger for et utsøkt samspill. Selv trakterer hun som ventet hardingfela på en utmerket måte, og hun framstår også som en absolutt habil sanger. Alle låttitler og hele tekstheftet et skrevet på engelsk, noe som sikkert skyldes at Lien har fått et internasjonalt navn som folkemusikkartist.