Arnt Haugen og Ingolf Sunde: Gamle danser fra Sandsvær
- Aksent, 2018
- 27 spor, 42 minutt
- Produsent: Håvard Svendsrud
Sandsvær, som strekker seg fra Kongsberg og nedover Lågendalen i Buskerud, er nok for mange en hvit flekk på folkemusikkartet. Mange har kanskje spilt eller danset «Sandsværril» eller «Feiar fra Sandsvær», men ut over det er det nok få som kan nevne slåtter eller utøvere fra dette distriktet.
Plateselskapet Aksent har nå kommet med en utgivelse som dokumenterer tradisjonsmusikken i Sandsvær. De som spiller er den kjente trekkspilleren Arnt Haugen, opprinnelig fra Jondalen nordvest for Kongsberg, og felespilleren Ingolf Sunde fra Sandsvær. Bakgrunnen for prosjektet er spesiell i den forstand at opptakene i utgangspunktet ble gjort for radioprogram i NRK. Opptakene er imidlertid ikke å finne i NRKs arkiver lenger, så kilden til utgivelsen er private opptak av radioprogrammene gjort av Haugens kone Evelyn.
Arnt Haugen (1928–1988) burde være velkjent for de fleste gjennom sin innsats for å fremme trekkspillet blant annet i NRK. Ingolf Sunde (1919–2000) spilte fele, fikk undervisning i musikk og var en mye brukt spelemann, men til daglig jobbet han ved Kongsberg Våpenfabrikk. Sunde la ned et stort arbeid i å skrive ned den lokale musikken fra Sandsvær på noter.
Ansvarlig utgiver, Håvard Svendsrud, skriver i teksten som følger utgivelsen at musikken i Sandsvær var en krysning av kunstmusikk og de eldste tradisjonelle runddansformene. Som så mange «flatbygder» er Sandsvær preget av både storgardsmusikk og småkårsfolkets mer «folkelige» musikk. Lydbildet på plata, med kun éi fele og ett trekkspill, var det autentiske som folk opplevde på de lokale dansefestene.
Ole Jacobsen (1885–1965) er kilden til de fleste slåttene på denne utgivelsen. Han hadde mye musikk etter sin bestefar, Svend Gulbrandsen. Ole Jacobsens fetter var den kjente klassiske komponisten Johan Svendsen (1840–1911), hvis far altså kom fra Sandsvær. Ole Jacobsen komponerte også selv, og han står bak 11 av slåttene på utgivelsen. Utgivelsen inneholder også et lengre innslag fra radio hvor Arnt Haugen snakker om Ole Jacobsen.
Dette er først og fremst en dokumentasjonsutgivelse som trekker fram et ukjent tradisjonsområde. Den beviser at selv «hvite flekker» på folkemusikkartet kan ha lange tradisjonslinjer, flinke utøvere og verdifullt tradisjonsmateriale. Ei av de mest interessante sidene ved denne utgivelsen er springdansmaterialet. Slik melodiene er utformet og spilles rytmisk, ligger disse nære en klassisk masurka.
Det er god kvalitet på musiseringen på denne utgivelsen, med meget godt samspill mellom fele og trekkspill. Trekkspillet kan likevel være litt for kontant i tonesettingen noen ganger, sammenlignet med en noe mer syngende felelyd. Legg merke til Arnt Haugens solide bassing på trekkspillet: Man trenger ikke nødvendigvis andre kompinstrumenter, hverken på dansegulvet eller på platerillene, når trekkspillbassen utnyttes godt.
Det er imidlertid lite variasjon i arrangementene etter dagens standard. Det er lite bruk av arrangement med andrestemme, for eksempel. I noen slåtter spiller trekkspillet dobbelttoner som en effekt, og noen få steder ligger det en stemme under i deler av slåttene. Slåttene spilles stort sett igjennom to ganger, og de kutter gjerne repetisjonen av vekene i andre runde. De fleste er ferdige på under halvannet minutt, noe som oppveier mangelen på arrangement, og hindrer at det blir kjedelig å lytte til.
Slåttematerialet på utgivelsen er et klassisk runddansmateriale med fem reinlendere, én feiar (polka), ni valser, fem polkaer, tre springarer/springdanser, tre masurkaer og én monolog om Ole Jacobsen. Det er for det meste nytt og ukjent materiale på utgivelsen, og slåttene har stort sett klassisk oppbygging med fire eller åtte takter i motivene. Slåttene beveger seg lite bort fra tradisjonell besifring med tonika, dominant og subdominant. En artig variasjon er «Polka fra 1902» av Ole Jacobsen, her det lekes med toneføring og rytme i tredjeveket. Selv om det er en del «dusinvare» her, så er det interessant å tenke seg hvilke spennende ting andre musikere kan gjøre ut av dette stoffet.
Dette er ei dokumentasjonsplate med enkelt, godt og klassisk samspill. Plata er interessant på grunn av de mange nye slåttene fra et litt ukjent tradisjonsområde. Det lydtekniske er noe begrenset, siden utgivelsen er basert på opptak fra radioen. Det gir likevel rimelig grei lyd som fanger opp begge instrumentene, selv om trekkspillet er i sentrum.
Det er interessant å reflektere over at den store komponisten Johan Svendsen sannsynligvis har hørt en del av dette materialet. Svendsen brukte folkemusikalske elementer i sine komposisjoner, men ikke i like stor grad som Edvard Grieg. Svendsen skrev også en del såkalt «leilighetsmusikk», slik som valser, i starten av sin karriere. Når Svendsen tok i bruk norsk folkemusikk i sine komposisjoner, så var det gjerne bygdedans og vokalmateriale fra høystatusområder innen folkemusikken. Hvorfor brukte han ikke større grad materiale fra sin egen familie? Hvorfor bidro ikke Svendsen til at Sandsvær fikk en høyere status innenfor folkemusikken?
Andre utgivelser fra Aksent
Anders Kjerlands kvartett – Gamle dansar frå Hardanger, meldt av Nils Øyvind Bergset
Kjerland, Bøe, Bakkerud & Løndal – Norske mesterspillemenn, meldt av Arvid Skancke-Knutsen
Rolf Nylend og Håvard Svendsrud med ensemble – Danser i gammel stil av Per Bolstad, meldt av Nils Øyvind Bergset
Rolf Nylend og Håvard Svensrud med ensemble – Gamle danser fra Sør-Odal, meldt av Rasmus Stauri