Huldra Hildur er tittel på prosjektet, som har undertittelen «Musikk og magi på setra». I storyen aner vi enkelte sjølbiografiske element. Aslak Brimi vokste opp i Lom i Gudbrandsdalen, og livet på Brimi-setra om somrene var en del av barndommen. Erfarne seterbudeier kunne fortelle et og annet både om seterliv og hulderliv i fjellområdene mot Jotunheimen.

«Pappa» i boka er en utflyttet og lett urbanisert bygdegutt fra langt oppi en dal. Nå ønsker han å ta med datteren Kari til gamle hjemtrakter på sommerferie. Der skal de besøke bestefar, som de ikke treffer så ofte. Samtidig kan de være litt til nytte på setra, muligens. Vesle Kari, som bor i ei blokk i byen, møter setra og bestefar, dyra og fjellnaturen med alle sanser vidåpne. Hun får raskt en kontakt med omgivelsene som den lett livstrøtte pappaen ikke lenger registrerer så mye av. Han kjenner i stedet på at seterarbeidet gjør vondt i glemte muskler som han ikke bruker i bytilværelsen.

Trivelige bestefar kan fortelle Kari om dyra og seterlivet, om skogen og fjellet, om de underjordiske – om huldra. Jenta fra byen får mye å tenke på. Av og til kan hun føle noe uforklarlig, at det liksom er noen som ser på henne. En dag, når hun er ute og leker i landskapet rundt setra, møter Kari på ei blid og tilsynelatende jevnaldrende jente som sier at hun heter Hildur og bor på en gard nedafor setra. Men det er liksom noe mystisk med henne …

Å skrive fortellinger om barn er ingen sak. Å skrive ei vellykket fortelling for barn, noe som barn kan koble seg til ganske umiddelbart, er noe helt annet. I dette tilfellet kan det hende at to «småhuldre» på tre og fem år i Brimi-heimen i Oslo har vært med og gitt forfatteren innspill og inspirasjon under vegs i prosjektet. Presentasjonen av mennesker og omgivelser i starten av boka, kan minne litt om teknikker Anne-Cath. Vestly brukte i noen av sine velkjente fortellinger om og for barn. I lydbokversjonen leses tekstene av Even Lusæter – ellers kjent både som spelemann og NRK-journalist – med en vennlig, litt Thorbjørn Egner-aktig stemme. Agnetha Berg har laget stemningsfulle illustrasjoner til bokversjonen.

Det skjer ikke noe helt overraskende og oppsiktsvekkende, men det er ei glad og varm fortelling. Det er gjenkjennelse, og det er trygt. Samtidig er det ei underliggende spenning, noe mystisk og litt eventyraktig. Ja, for hvem eller hva er Hildur, egentlig? I utgangspunktet vet kanskje ikke dagens bybarn helt hva ei seter og seterliv er, langt mindre ei hulder. Slik sett kan fortellinga muligens bidra til at barna lærer mer om dyr, natur og kulturhistorie. Huldra Hildur har også et lite budskap til de voksne. Forfatteren antyder noe om forholdet mellom by og land, om noe som kan være i ferd med å bli borte i vår tids urbanitet. Og han slår et slag for norsk seterkultur, som er en sterkt truet livsform.

I tillegg til bok byr Brimi på ti nye, visepregede komposisjoner, de fleste sunget stødig av velkjente Mari Midtli. Mads Erik Odde bidrar med trekkspill og strøkne arrangement. De øvrige musikerne er Pål Svindland på bass og fløyte og Espen Wensaas på gitar. Og så må vi ikke glemme den unge sanggruppa Fjelltite, som er med på fem av sporene. Musikken er spilt inn mellom solide tømmervegger på Gammel-Kleppe Kulturarvhotell i Vågå.

Aslak Brimi: Huldra Hildur
Aslak Brimi: Huldra Hildur
  • Ta:lik, 2020
  • Bok + lydbok (inkl. 10 musikkspor)
  • Bok: 44 sider (inkl. noter og illustrasjoner)
  • Lydbok: 27 spor, 55 min.
  • Produsent: Fridtjof Lindeman

Musikkdelen av prosjektet er melodisk og enkel, i positiv forstand. Når den fremste målgruppa er barn, bør ikke musikken ikke ha for mange übersmarte vrier heller. Sangene er godt flettet inn i historiefortellinga. Den rene musikkplata, som ligger på strømmetjenester som Spotify og Tidal, viser at flere sanger også kan fungere på egen hånd. Spesielt visa «Kom til fjells», som åpner det hele, har kvaliteter som gjør at den står seg godt i Brimi/Midtli-repertoaret. «Lyngen syng» er musikalsk naturlyrikk av godt merke. Enkelte andre sanger, som «Meisesang» med et muntert kvirre-virre-virre-vitt-refreng, vil trolig heve allsangfaktoren betydelig i ei framføring for barn.

Med utgangspunkt i feletradisjonen i Ottadalen har Aslak Brimi etter hvert blitt en drivkraft i et bredere kulturlandskap der også viser og melodisk jazz har en plass. Nå er visetekstskrivingen altså tatt videre til bokformatet. Eller skal vi kalle det en naturmystisk barnemusikal fra byen og fjellet? Boka er utstyrt med tekst og noter til alle sangene, lagt til rette med tanke på framføring for og med barn. Forfatterdebutant Brimi har lykkes med å lage ei historie i ord og toner som bør treffe barn både i by og bygd – en fortelling som også kan gi dagens travle småbarnsforeldre ett og annet å tenke over. Om de har tid til å sette seg ned, da.