Aslak Brimi kvartett ga ut sitt første album i 2018 under tittelen Vev. Albumet fikk svært god mottakelse og ble blant annet nominert til Spellemannprisen. Etter å ha sluppet to nye låter i 2020 er kvartetten nå klar med sitt andre album, Isomeri. Besetningen består fortsatt av Aslak Brimi på fele, Bjørn Kåre Odde på fele og bratsj, Espen Wensaas på cister og gitar og Sven Tore Werstad på saksofon. I tillegg synger Brimi på to av sporene.
Med to opprinnelige lomværer på fele er det ikke overraskende at mye av musikken til kvartetten er inspirert av slåttemusikken i Ottadalen. I tillegg bringer de inn elementer fra svensk folkemusikk. De har samtidig en kammermusikalsk tilnærming til mange av arrangementene, hvor stiltrekk fra barokken, men til dels også fra den tidlige klassisismen, trer klart fram.
Selv om sporene fra tradisjonsmusikken er svært tydelige, er all musikken på det nye albumet egenkomponert. Brimi står bak hele tolv av melodiene, mens Odde har laget én låt. To av sporene har som nevnt tekst, og de er hentet fra henholdsvis dikteren Olav Aukrust, som også er lomvær, og felespilleren og renessansemennesket Knut Buen. Arrangementene har Brimi og Odde stort sett fordelt mellom seg. I tillegg har Jorun Marie Kvernberg levert tre arrangementer til platen.
Albumet har fått tittelen Isomeri, noe som krever en forklaring. Brimi er foruten felespiller og komponist også utdannet fra NTNU som kjemiker og lektor. Innenfor kjemien betegner isomeri et fenomen som innebærer at ulike kjemiske forbindelser kan ha samme molekylformel, men likevel ulike ordninger av atomene og således forskjellige egenskaper. Overført til musikken betyr dette at vi har melodier og tonerekker som i utgangspunktet høres relativt like ut, men som ved nærmere gjennomlytting avslører ulike lag med variasjoner som gir musikken en ekstra dimensjon. Dette representerer en slags musikalsk programerklæring fra Brimi og hans medmusikanter som jeg synes de langt på vei evner å gjennomføre.
Ingen av sporene på platen framføres som typiske danseslåtter. Men melodiene inneholder ofte innslag med både dansetakt og rytmiske særtrekk som knytter dem opp mot ulike slåtte- og dansetyper. Den mest typiske dansetakten finner vi i de to valsemelodiene, «Eldrivals» og «Operavals». På tre av melodiene er det springleiktakten som til dels kommer fram, mens en eller to av låtene kan minne mer om pols. I tillegg er «Spor», som går i 6/8 takt, tydelig inspirert av britisk jig. Det mest overraskende når det gjelder slåtte- og dansetilknytningen, er at flere av sporene er sterkt inspirert av svensk sekstendels-polska, som har en rytmikk som er svært uvanlig i norsk slåttetradisjon. Det er også andre sider ved denne produksjonen som viser at inspirasjonen fra svensk folkemusikk må ha vært relativt sterk. Det gjelder både de mange eksemplene på stemmespill og måten Wensaas trakterer gitar og cister på i flere av arrangementene.
Aslak Brimi kvartett: Isomeri
- Ta:lik, 2021
- 13 spor, 42 min.
- Produsenter: Aslak Brimi og Andre Viervoll
Tittelen representerer en slags musikalsk programerklæring fra Brimi og hans medmusikanter, som jeg synes de langt på vei evner å gjennomføre.
Det er mye vellyd på denne platen. Vi møter mange fine melodier, stort sett gode arrangementer og et gjennomført solid samspill. Aslak Brimi kvartett har i tillegg en spesiell instrumentsammensetning som skaper et fint og originalt lydbilde, hvor spesielt saksofonen bringer inn en ny dimensjon i samspillet. På de to sporene med tekst viser Brimi at han har en veldig god stemme; det gjelder spesielt på den mollpregede «Naki Grein», med fine bidrag fra saksofonist Westad, som framstår som et av albumets beste spor.
Det er i det hele tatt mange gode spor som kan trekkes fram på denne platen. Det gjelder blant annet det drivende åpningssporet «Fanfare», for øvrig en av melodiene som er inspirert av sekstendels-polska, den nydelige og lyriske «Eldrivals», som har en flott avslutning, den melodiøse og noe hallingpregete «Haust», hentet fra Odde og Brimis suite Skaldespor (2019), den springleikinspirerte melodien «Vianvang», med kontrastfylte deler i en noe barokkinspirert drakt, samt avslutningssporet «Årring», i et fint arrangement med et morsomt mellomspill på cister. Dette er en melodi som igjen sender tankene over grensen til Sverige.
Det finnes imidlertid noen få spor på platen som ikke har helt den samme høye kvaliteten, spesielt når det gjelder arrangementene. I tillegg kunne også variasjonen i uttrykket som helhet ha vært noe større. Men alt i alt er dette en flott produksjon som hever seg ved hver gjennomspilling! La meg til slutt nevne at deler av Brimis melodi til «Rosesong» har klare fellestrekk med en av Mark Knopflers mange fine låter, «Piper to the end», hentet fra albumet Get lucky (2009).
En kortversjon av denne anmeldelsen stod først på trykk i Folkemusikk nr. 2/2021, som er i salg nå.