Nå skal jeg ikke rakke ned på verken Nøtteknekkeren eller Reisen til Julestjernen, litt livsfjern eventyrmagi skader ingen. Likevel: Om du for eksempel skulle ha et snev av feminisme i deg, eller om du bare er forelder til en gutt eller ei jente som ikke nødvendigvis drømmer om å være en vektløs fe, så kan det være lurt å vurdere Pøbel i pels som den nye teater-juletradisjonen for familien. Forestillingen har fantasi, eventyr og drama nok, men er likevel en befriende ned-på-jorda teateropplevelse, full av «trøkk» og sjarme.
Når dette er ytret, er det på sin plass å slippe tak i sammenligningen med de enorme juleforestillingene til Operaen og Nationaltheatret. En liten titt på produksjonsbudsjettene ville vært nok til å vise at forestillingene knapt er i samme liga, og Pøbel i pels kan godt vurderes aldeles på egne premisser. Samtidig er det artig at manusforfatteren til sistnevnte, Jesper Halle, er sønn av en av dem som bidro til grunnlaget for både Nationalballetten og Reisen til Julestjernen sitt danseuttrykk. Barthold Halle var i 1950-åra en del av et lag av scenekunstnere som førte sammen folkekultur og finkultur. Dette lå i bakgrunnen til Julestjernen-koreograf Jorunn Kirkenær, og Nasjonalballetten oppsto i sin tid ut fra vellykka forsøk med ballett og folklore. Pøbel i pels står i en stolt tradisjon, selv om det nå er urban dans som møter folkedans og musikk. Forestillingen har dessuten begynt å bli sin egen tradisjon – i år har den sitt fjerde år som juletilbud på Riksscenen.
Til tross for at folkekunstnere som Andreas Ljones og Silje Onstad Hålien har mye av signaturen i stykket, oppleves ikke denne forestillingen som «folkemusikkteater». Riktignok er felespilleren i Ljones’ skikkelse en sjarmerende rød tråd i fortellingen; men musikk og dans som helhet er såpass prega av Subsdans’ urbane stil, at elementene av halling og felelåt smelter nesten bort. Dette er kanskje stykkets både beste og vanskeligste element: Blandingen av uttrykk er såpass gjennomført at den som forventer å begeistres av enten folkekunst eller urbandans, får en tilpassa variant av begge deler – blanda med mer tradisjonelt musikkteater. Dette spriket i stil gjør at det tar noe tid før forestillingen fester grepet, men for min del var jeg med i flyten allerede fra en scene der dansegruppa tolker livet på isen i Spikersuppa. De skapende kunstnerne bak viser en teft for å hente det gode fra hverandres verden, og de unge utøverne tolker uttrykket med entusiasme.
Forestillingen har tidligere fått kritikk for at amatører og profesjonelle på scenen ikke går helt godt i hop (scenekunst.no, 2015). For betraktere som er vant til helprofesjonelt musikkteater kan dette fortsatt betraktes som en svakhet. For eksempel kommer ikke sangergruppa helt til sin rett i en sjanger som stiller ekstraordinære krav til utøvernes kraft. Musikalsang er ofte «larger than life», og i forhold til dette idealet blir det ofte litt spakt, det som synges fra Riksscenen denne gangen. At fortellingen gir spillerom for amatører og unge utøvere, har likevel så stor verdi at jeg etter en stund slutter å savne show-magien, og senker skuldrene for å ta imot.
Pøbel i pels er ellers historiefortelling i en nokså tradisjonell dramaturgisk form. Jenta i hovedrollen flykter fra mora si på selveste julaften og legger ut på vandring i Oslo-kvelden sammen med ei vilter katte. Mora kunne verken skaffe en valp i julegave eller akseptere bakgårdskatta i huset, og da måtte unge Ingvild, moderne nok, stikke til faren isteden. Katta finner ut at det er en «Tesla-pappa» det handler om, og blir dermed gjerne med på vandringen til det forjettede julelandet med mulig valp til jenta og rakfisk til pus. Problemet er at de går seg bort, og så må håndtere en rekke mer eller mindre skumle utfordringer på veien.
Pøbel i pels
- Riksscenen, 8. og 9. desember 2018; første gang vist på Riksscenen i 2015
- Manus: Jesper Halle, regi: Lars Vik
- Koreografi: Silje Onstad Hålien, Camilla Tellefsen og Mathias Jin Budtz
- Musikk: Odd Nordstoga, Georg Buljo og Andreas Ljones
- Med Tiril Heide-Steen, Ådne Kolbjørnshus, Leif Arild Sanden, Andreas Ljones, Marit Adeleide Andreassen og dansere fra Subsdans
Det er altså ikke i fortellingsstrukturen, men i karakterene og den urbane settingen vi finner det som bryter lett med sjangeren. For de av oss publikummere som lever i brutte familier, er det faktisk befriende med foreldre på scenen som oppfører seg som nokså gjenkjennelige skilte voksne. Marit Adeleide Andreassen spiller både mor og far, og begge rollene er ganske passelig teite – og kjærlige. Menneskelige, altså. Ikke minst får mor satt varmen på plass i stykket med en ballade om jula som ei tid for å se dem som faller utafor. Siden Ingvild og Katta virkelig har plassert seg utafor det gode selskap på vandringa si, er det lett å kjenne på kontrasten mellom mørket der ute og lyset inne i julefesten. Ikke minst gir Ljones’ animasjoner av Oslo-omgivelsene et tøft uttrykk for «jungelen der ute». Det er så en kan lure på hva denne kunstneren er laga av, han som ikke bare kan spille fele mens han stuper kråke, men som også har levert tøffe tegninger til scenografisk nyskaping.
Ikke minst bæres forestillingen av at folkepoeten Odd Nordstoga leverer varene igjen. Melodiene sitter, og tekstene kjennes relevante. Stykket har moral, som seg hør og bør, men balanserer stort sett godt mot både sentimentalitet og påklistra snillisme.
Det er spennende å yppe seg mot sjangre som er blytunge av tradisjoner, enten vi her tenker på musikkteater i vid forstand, eller i smalere forstand juleforestillinger for familien. Pøbel i pels hevder seg godt, og etter hva jeg greide å lese av barnas reaksjoner (eller stille konsentrasjon) underveis, er også de yngre i målgruppa enige med meg. Min egen konsulent på tolv år kunne ikke stille, dessverre, og han ville muligens vært noe for gammel for å begeistres på samme måte som småskolebarna. Jeg møtte imidlertid noen på hans alder på veien ut. De sang fortsatt på ei av låtene fra forestillingen og fortalte meg at forestillingen var blitt «mer moderne» siden i fjor. At de hadde en kamerat med i dansegruppa på scenen var neppe eneste grunnen til at de var begeistra.
Jo, det er god grunn til å tro at Oslo har fått seg en slitesterk ny juleforestilling. Neste år tar jeg med tantungene.