Bendik Qvam: Fark

Eget plateselskap, 2020
11 spor, 34 min.
Mikset og mastret av David Lind Engelstad
Musikere på platen: Bendik Smedåsgjelten Qvam (diverse blåse- og klimpreinstrumenter og sang), Ola Vårtun (tangenter), Karoline Mikkelsen Knutsen (fele), Gaute Lätt Furholt (bass), Even Gabrielsen (trommer og perkusjon), Martin Follstad (fele), Jenny Zithulele Haugen (cello), Espen Bakke (bass)

Bendik Smedåsgjelten Qvam er en ung og spennende musiker, som særlig har imponert med sitt bukkehornspill. Under landskappleiken på Røros 2017 vant han klassen for andre eldre folkemusikkinstrumenter, og året etter mottok han Fureprisen. Qvam er opprinnelig fra Fåset i Tynset i Nord-Østerdalen, men bor nå i Oslo. Til tross for sitt fremragende spill på bukkehorn er det gitaren som er hans hovedinstrument. Nå har han gitt ut sin første CD-plate, som har fått tittelen Fark.

Som folkemusikkutøver har Qvam særlig vært opptatt av slåttetradisjonene i Nord-Østerdalen. Det preger også innholdet på debutplaten, selv om den også inneholder melodier fra andre deler av landet. Qvam selv bidrar med trompet og ulike strengeinstrumenter, foruten bukkehorn og gitar. I tillegg opptrer seljefløyte på enkelte av sporene; selv om det ikke er oppgitt på omslaget, regner jeg med at det er Qvam som trakterer instrumentet.

Platen åpner med den fine og melankolske salmetonen «O salig den Guds ord har hørt», framført i et flott arrangement hvor synthesizeren ligger under bukkehornet med en orgellignende klang. Salmen er skrevet av Johan Nordahl Brun 1786 til en melodi med opphav i Antwerpen 1540. Også avslutningssporet «Salme 17» klinger utmerket, men her er det gitaren som framfører første del av melodien før bukkehornet kommer inn og skaper et vakkert samspill.

Tre av platens spor er arrangerte hallingmelodier; «Halling etter Torvald Tronsgård», «Kjellerlemmen» og «Gjendine danser». «Kjellerlemmen» av Johan Hagen er en slått mange av oss kjenner fra Mari Eggen og Helene Høyes plate Sprell levande (1993). Arrangementet har imidlertid fått et tydelig preg av folk-rock med et tungt komp på trommer og bass liggende under melodien. I tillegg utfører Qvam et mellomspill på gitaren, som trekker det hele i retning av jazz-rock. Sporet «Gjendine danser» er bygd på en tradisjonell hallingslått som bl.a. finnes i Oppdal; her improviserer Qvam i tillegg på bukkehornet med et drivende og typisk swingkomp liggende i bunnen, et slags «Hot Club de Nord-Østerdal».

Et av platens aller beste spor er «Bukkehornlåt etter Ola Eggen», en nydelig folketone fra Sollia i Østerdalen. Melodien åpner med et stillferdig bukkehornspill før bass og trommer kommer inn med et tungt, ostinataktig akkompagnement, etterfulgt av en improvisasjonsdel som avsluttes ved å vende tilbake til originalmelodien. Ett av platens mest originale spor er feleslåtten «Fandens polsdans», framført alene på gitar av Qvam. Her er både felas flageoletter og ornamentikk overført til gitaren på en fin og morsom måte.

Bendik Qvam og hans medmusikanter har laget en god plate med flere høydepunkter, men også noen litt mindre interessante spor. Arrangementene fungerer stort sett fint, og samspillet klinger overveiende godt. Qvam viser til tross for sin unge alder både en imponerende allsidighet og et høyt nivå, spesielt på bukkehorn og gitar. Selv om det er folkemusikken som ligger i bunnen, har platen også hentet sterke impulser fra andre musikksjangre, hovedsakelig folk-rock og enkelte stilarter i jazzen. Minst original blir platen når man nærmer seg folk-rock, hvor klangbildet ikke skiller seg nevneverdig fra mye av det man kunne høre på 1970-tallet.

Dessverre mangler platen teksthefte, og vi finner heller ingen opplysninger om melodienes opphav, hvem som spiller på de enkelte sporene og hvem som er arrangør. Dette svekker verdien til utgivelsen.