«Ofte er det vel slik, at ein ikkje ser det som ligg rett framfor augo sine», sier Bjørn Sigurd Glorvigen om bakgrunnen for denne plata. Han oppdaget ikke sitt hjemsteds musikalske arv før han flyttet fra Dovre til Oslo, og det var først da han reiste ut at han ble oppmerksom på den kulturskatten som alltid hadde ligget rett foran ham. Resultatet av Glorvigens gjenoppdagelse foreligger her i form av 16 tradisjonsmelodier og folkesanger fra hjembygda, en fin blanding av skillingsviser, salmer og ballader, bånsuller og springleiker.
En sentral person for å i det hele tatt få gjennomført Dovresange, er Tor Wigenstad (1911–2003). Denne Gudbrandsdalens svar på John Lomax samlet inn og sammenfattet Dovremusikken, i en notesamling med nærmere 700 nedtegninger. Det sier seg selv at hans pionerarbeid har vært av uvurderlig betydning, og hans møysommelige virke hviler tungt over hele albumet.
Glorvigen er særs kvalifisert til å sette Dovremusikken på kartet. Han er utdannet folkesanger fra Norges musikkhøgskole, A-klassevokalist på Landskappleiken og med bred erfaring som inkluderer både visejazz (Østenfor Sol) og tidligmusikk/folkemusikk (Tidligfolk) for å nevne noen av hans prosjekter.
Med seg på Dovresange har Glorvigen med seg en dyktig duo i Ådne Svalastog (trøorgel) og Bjørn Kåre Odde (fele), samt litt vokalbistand fra Linn Andrea Fuglseth på et par spor. Gruppa besørger et stilrent og renskårent musikalsk uttrykk, uten unødvendige fiksfakserier som tar fokus vekk fra historiene. For det er Glorvigen og hans høyreiste, klare røst som inntar den mest sentrale posisjonen her, enten helt alene eller varsomt akkompagnert av de to andre.
Bjørn Sigurd Glorvigen: Dovresange – Folkesangar frå Dovre
- Etnisk musikklubb, 2015
- 16 spor, 44 minutt
- Produsert av Linn Andrea Fuglseth
Det er noe stoisk og rotfast over både melodi og tekster. Gudbrandsdalen har aldri vært mest kjent for de fyrrige sprell, men heller en slags vemodsstemt varme – som Bjørn Sigurd Glorvigen formidler med trygghet og troverdighet. Dette er ikke en plate for de som setter nyskapende eksperimenter og musikalsk spenning foran formidling og dokumentasjon, og stoffet vi serveres er langt fra ekskluderende.
Det er nok en fordel å være i overkant interessert i lokal musikkhistorie generelt eller vokalmusikk spesielt for å få fullt utbytte av Dovresange. Men det er også en plate som er så teknisk vellaget og klar i sitt budskap at den kan nå bredere ut – og kanskje bidra til en revitalisering av folkemusikktradisjonene i distriktet. Selv satte jeg veldig stor pris på den underliggende og stemningsskapende instrumentalmusikken – som jeg mer enn gjerne også skulle hørt mer av i sin helhet. Vi får noen instrumentale smakebiter, i form av i «Jeg vet en hvile» og «Springleik etter Pål E. Angård».
Pluss i boka får også Etnisk musikklubb, som tradisjonen tro har lagt det lille ekstra i utgivelsen: et 30 siders hefte med tekster, bildemateriale og nyttig bakgrunnsinformasjon om både dialektuttrykk og bakgrunnen for sangtekstene.
Dovresange har slik blitt en verdifull dokumentasjon på urmusikken fra dette underkjente området i folkemusikksammenheng, forhåpentlig til glede og nytte for folk langt utenfor området. Det hadde også vært veldig givende å høre opptakene Tor Wigenstad selv foretok på slutten av 1950-tallet, om de fremdeles finnes og ennå ikke er utgitt.