De er unge, de er velutdannete og de lever av musikken sin. De er involvert i en rekke prosjekter, ofte i flere sjangere. Vi snakker om trekkspilleren Irene Tillung fra Voss og hardingfelespilleren Britt Pernille Frøholm fra Hornindal. Begge tilhører den nye generasjonen av folkemusikere. Tillung og Frøholm opptrer på ulike kanter, de spiller sammen som duo og de spiller med andre. For eksempel kan de fra tid til annen høres med Eli Storbekken. Nå er de aktuelle med to plater, den ene med trioen Maar, der Ellen Brekken er med på kontrabass, den andre med den norsk-skotske kvartetten Boreas.
Maars plate Epleslang inneholder kun instrumentalmusikk, mens Boreas’ Ahoy Hoy inneholder både instrumentallåter og sanger. Platene er eksempler på moderne, arrangert folkemusikk, og de har begge plassert seg i den kammerfolkemusikalske tradisjonen. Den største forskjellen mellom dem er geografisk: Der Maar er norsk og har norske referanser og titler, strekker Boreas seg over Nordsjøen og blir et møte mellom norsk og skotsk musikk, eller mer presist sørøstskotsk og vestnorsk folkemusikk.
Boreas startet for ti år siden, da Britt Pernille Frøholm møtte felespelleren og sangeren Lori Watson. Senere kom Tillung til, sammen med Rachel Newton på harpe og vokal. Dette er bandets første CD. Tittelen Ahoy Hoy, som skal være opprinnelsen til «hallo», stammer fra kommunikasjon mellom båter til sjøs. Det er havet som forener Skottland og Norge, og det er ikke noe nytt at skandinavisk folkemusikk møter britisk, irsk eller skotsk musikk med Nordsjøen som møteplass. I dette tilfellet er det ikke noe uttalt ønske om å skape noen nytt, eller føre tilbake musikk til en opprinnelig form. Men i møtet mellom disse fire musikerne oppstår det noe nytt og spennende. Besetningen – harpe, trekkspill og feler – er original, og arrangementene er spreke og friske.
Boreas: Ahoy hoy
- Isle Music Scotland, 2016
- 11 spor, 47 minutter
- Produsent: Duncan Lyall og Boreas
Fra første tone i den instrumentale åpningslåten «Sidvoss» settes stemningen med Frøholms hardingfele og Newtons harpe. Det utvikler seg sakte, først prøvende, før de andre instrumentene kaster seg inn, over og under hverandre. Det andre sporet – «Sillery» – tar over uten opphold, i enda tettere og mer intenst samspill, fortsatt i det samme tonale og rytmiske landskapet som vi kom fra. Disse to gjennomarrangerte låtene henger sammen som en helhet.
Ahoy Hoy inneholder mange godbiter. En av dem er «Rudl», en vennlig og «nedpå» låt der instrumentene kommer til sin rett og kler hverandre godt. Den oppleves også som et musikalsk møte mellom Norge og Skottland, eller kanskje som et møte med et større «keltisk» uttrykk. En annen godbit er «Samueline», der en av Britt Pernille Frøholms egne låter er satt sammen med en tradisjonell reinlender etter Samueline Frøholm.
Platas høydepunkt er sangen «North Sea Holes», som ble lansert sist høst med en egen musikkvideo. Den ble skrevet i 1960 av Ewan MacColl for the Radio Ballads som gikk på BBC, og er en hyllest til Nordsjøens fiskere. Foruten MacColl selv er den tidligere spilt inn av blant annet the Pogues og John Doyle. Boreas’ versjon er vakker og medrivende, både på grunn av arrangementet og Lori Watsons utsøkte sang. Hun er en interessant vokalist med trøkk og kjerne i stemmen. Watson, som også har med et par skotsk-gæliske sanger, synger totalt fire låter. For meg kunne det gjerne vært flere.
Instrumentalmusikken er imponerende og forførende, spilt av førsteklasses musikere. Men det kan være vanskelig å få tak i identiteten til enkelte av låtene. Der sangene har en tekst, melodi og retning, mangler instrumentallåtene et sentrum. De framstår – ikke gjennomgående, men noen ganger – som flotte og raffinerte innpakninger uten noe mer.
Dette er noe som gjelder mye moderne arrangert folkemusikk. Det kan delvis ha sammenheng med rettighetssituasjonen for folkemusikere, der en stadig økende andel egenkomponert musikk blir utgitt på bekostning av tradisjonelt materiale. Problemet er at kvaliteten på selve komposisjonene ikke har hengt like godt med i denne utviklingen.
Maar: Epleslang
- Talik, 2015
- 12 spor, 44 minutter
- Produsent: Tellef Kvifte
Som Ahoy Hoy har Maars album Epleslang spreke og innovative arrangementer, og produksjonen er strøken. Det som gir plata en ekstra dimensjon er kontrabassen til Ellen Brekken. Mens basslyden på Ahoy Hoy (muligens fra trekkspillet og elektroharpa) kan virke steril, syntetisk og kanskje for perfekt, gir kontrabassen her en befriende levende dimensjon. Samtidig er spillet og arrangementene oppfinnsomme, slik at bassen noen ganger går høyere opp i registeret, mens trekkspillet tar seg av bassfunksjonen. Brekken har til og med en sololåt, der hun tolker springleiken «Gammel-Husin» med sin kontrabass. Veldig bra!
Et eksempel på førsteklasses arrangering er den svingende «Gudbranderilen/Sommernatt på Hoppsetra». Her kommer trekkspillets fleksibilitet til sin rett: I starten ligger det høyt oppe i diskanten over hardingfela, mens den i neste parti ligger under med akkorder, for så i neste omgang å hive seg på en andrestemme. Senere kobler trekkspillet også inn en rytmisk kompfunksjon, sammen med kontrabassen. Trekkspillet har alt – som den musikkmaskinen det opprinnelig var ment å være. Men det er musikeren som tar de musikalske valgene. På denne plata tar Irene Tillung og Maar smakfulle valg.
Som på Boreas’ debutplate er kanskje ikke alle låtene like interessante som komposisjoner. Men flere spor er svingende og interessante på ulike måter. Tittelsporet «Epleslang» oser av overskudd, fart og spilleglede. Det samme med «Fannemelsvevet», inspirert av Anders Fannemels verdensrekordhopp i skiflyging. Andre perler er Tillungs «Vintersøvn», skrevet vinteren 2015 da det var store snømengder i Tillungs hjembygd Voss; og «Bruremarsj frå Brekka», skrevet av Ellen Brekken.
Min favoritt på Epleslang er «Ghostown Blues/Resentments Pleasure», som er en litt sløy låt med bluestoner. Den er lagd av Britt Pernille Frøholm og er inspirert av et bed and breakfast-sted på prærien i Maple Creek, Saskatchewan, Canada, der hun var på turné for noen år siden. Låten er avslepen og kul, og går over i «ein hissigare låt med mulegheiter til å rase frå seg». Låten har også vellykket musisk gjestetrommespill av Pål Hausken.
Britt Pernille Frøholm får virkelig vist seg fram som komponist og musiker både på Epleslang og Ahoy Hoy. Det er i år ti år siden Boreas startet, og Frøholm regner også 2016 som sitt eget tiårsjubileum som profesjonell musiker. På disse årene har hun rukket mye, i spennet fra det helt tradisjonelle til elektroakustiske uttrykk. Vi ser fram til nye spennende prosjekter fra Frøholm og Irene Tillung – både med Maar, Boreas og andre konstellasjoner.