Britt Pernille Frøholm, opprinnelig fra Hornindal i Nordfjord, har etablert seg som en på alle måter allsidig musiker. Hun eksperimenterer mye i grenselandet mellom sjangere, samtidig som hun har spilt seg dypt inn i flere tradisjoner. Hennes tredje soloplate Fokhaugen er tilegnet brødrene Ola (1854–1944) og Ivar Kjelstad (1868–1914) fra Sunnylven, nabobygd til Hornindal innerst på Sunnmøre. Et oversiktsbilde over platas innhold gir et inntrykk av stor variasjon i måten hun former slåttene og hvordan hun har valgt å sette dem sammen på plata. Brorparten er spilt på hardingfele, selv om Frøholm også drar opp en vanlig fele innimellom.
Slåttene befinner seg i et bredt klanglig og rytmisk spekter: Her er dansbare springarvarianter, en rivende halling, livlige runddansslåtter og vare lydarslåtter uten fast rytmikk. Det hele er framført med et teknisk overskudd, der Frøholm gjerne kryper oppover gripebrettet i posisjonsspill med noen seige glissandoer. Akkurat der oppe blir vinden spesielt frisk og tonene klokkeklare, for eksempel på tredje spor, «Bjøllekua Liaros». Seinere på plata finner hun fram til mer neddempede og luftige klanger, blant annet på «Salmetone frå Nordfjord».
Spennet blir varemerket til plata, og en viktig grunn til at jeg liker å være i lydbildet fra første til siste slått. Jeg liker veldig godt kombinasjonen av det virtuose og en utforskning av det stille og litt sakrale. Det bidrar til en spenning og en fin form på hele plata, der rekkefølgen ikke er tilfeldig – «shuffle play» i Spotify er ikke anbefalt her. Frøholm har opplagt brukt mye tid på disse slåttene, og Kjelstad-brødrene var da også kjent som virtuoser, med et sjeldent stort teknisk repertoar. Hvem de var, og spillet de sto for, er mulig å spore i tolkningene på Fokhaugen.
Britt Pernille Frøholm: Fokhaugen
- Kviven Records, 2020
- 16 spor, 40 min.
- Produsert av Sigurd Hole
Nå er ikke Frøholm alene om disse slåttene, mange av dem er mye spilt. Annbjørg Lien ga for eksempel i 1988 ut sin første plate under eget navn, Kjellstadslåtter, med vekselvis solo- og gammaldanstolkninger. Hennes plate er basert på et annet valg med andre slåtter og en annen måte å spille på, og det er derfor vanskelig og heller ikke nødvendig og sammenligne de to eminente folkemusikerne. Men det taler til brødrenes viktighet at både Lien og Frøholm har bidratt til å gjøre Kjelstad-brødrene udødelige.
Jeg liker plata, og jeg liker prosjektet til Frøholm. På en annen måte enn i de nyskapende prosjektene hun har, viser hun fram personligheten sin, og sin bredde som musiker, gjennom disse tolkningene. Frøholm viser nok en gang mulighetene som ligger i å grave etter gull i hjemlige solotradisjoner. Som så mange folkemusikere før henne, står hun på skuldrene til tradisjonen og former musikken med sin egen kreativitet.
Det er så flott. Når jeg tenker litt over hvordan personlighetene til Kjelstad-brødrene, disse to i sin tid så kjente musikerne, trer fram gjennom Frøholms tolkninger, kjenner jeg at pulsen øker litt. Kunnskap om hvordan de gamle slåttene ble framført, er fortsatt viktig. Da er det fint at mange føler på ansvaret og behovet for å ta vare på dem, både for å utvikle det tradisjonelle solospillet, og for å lage ny musikk med rot i det gamle.