Musikerne i Odda kyrkje denne junikvelden har ingen hjelp fra profesjonelle lys- og lyddesignere. Det er ingen dempet belysning eller oppbygd scene. Benedicte Maurseth har kommet til sine egne i Hardanger. Velkomsten er et kirkerom som virker nærmest litt upersonlig, og den dundrende bassen fra et treningssenter på den andre siden av parkeringsplassen utenfor, er irriterende.
I noen sekunder etter at den tunisiske jazzmusikeren Jasser Haj Youssef har lagt an buen på sin viola d’amore, må jeg nesten legge bånd på meg for ikke å løpe ut og over plassen for å be noen om å lukke vinduene inn til treningssenteret. Men jeg behersker meg. Heldigvis. For den enorme stillheten og roen som overvelder meg, og får skuldrene til å senke seg, lar seg ikke affisere av forstyrrelser.
Tonene i åpningsnummeret «Augnast» er lange. Forsiktige og ytterst sensible. Du kan nesten høre fiolinbuen puste. Pausene mellom hvert buedrag varsler en sakte oppvåkning. En vindstille grålysning som gradvis avdekker morgentåken over lyng og stein. Det er så sterkt å høre en musiker av et sånt format. Det er som om hans innerste følelser får styre fiolinbuen. Og når Mats Eilertsen forsiktig vekker oss med sin kontrabass, er du allerede langt inne på Vidda.
Hárr
- Bestillingsverk til Hardanger Musikkfest 2019
- Odda kyrkje, 6. juni 2019 (og to andre forestillinger)
- Musikk av Benedicte Maurseth, arrangert av ensemblet
- Musikere: Benedicte Maurseth (hardingfele), Jasser Haj Youssef (viola d’amore), Håkon Mørch Stene (perkusjon, vibrafon og elektronikk) og Mats Eilertsen (kontrabass)
Mats Eilertsen trakterer sin kontrabass varsomt og følsomt, formidler forskjellige stemningsleier og bringer et smakfullt jazzelement inn i bestillingsverket som folkemusikeren Benedicte Maurseth har komponert. Eilertsen er en av Norges aller fremste musikere. Det både føles og høres.
Både Eilertsen og Maurseth har på hver sin kant lenge hatt et nært samarbeid med slagverker og spelemannsprisvinner Håkon Mørch Stene. Sistnevnte er nesten et orkester i seg selv. Han er bekken som sildrer, vannet som drypper, føttene som vandrer, vinden som stryker gjennom lyngen. Gjennom alle de genuine lydeffektene som tas i bruk og hans traktering av xylofon og perkusjon, dras musikken fra folkemusikk og jazz mot samtidsmusikken.
Med Hárr har Hardanger Musikkfest 2019 fått besøk av noen av de fremste musikerne vi har i Norge. Benedicte Maurseth har laget slåtter, melodisk grunnmateriale og tema, før verket deretter har blitt utarbeidet og arrangert av de fire musikerne sammen. Maurseth er her på ingen måte hardingfelesolist med backingband, men lar raust de tre eminente musikerne få slippe til. De fire er alle komponister og solister på hver sin kant, og de har den samme følsomme og musikalske tilnærmingen til komponistens grunntanke. Det resulterer i et fantastisk samspill som gjør hele verket til en sammenhengende lyrisk og musikalsk naturopplevelse.
Maurseth er selv en av vår tids mest spennende og kritikerroste folkemusikere. Hun beveger seg gjerne bort fra tradisjonell hardingfelemusikk og søker nye impulser, både gjennom jazz, samtidsmusikk og andre musikalske uttrykk. Slik kan hun utvikle folkemusikken, invitere til nye musikalske ekteskap og vise at folkemusikk ikke nødvendigvis er så fjern fra andre musikalske uttrykksformer.
I tillegg til å være en dyktig musiker, klarer Maurseth å formidle en stemning, et landskap og et budskap. Ikke bare til publikum, men også til, og deretter gjennom, tre musikere som ikke er så bevandret på Hardangervidda som hun selv er. For Hárr er så mye mer enn vakker komposisjon. Det er også et ønske om å vise at det ikke bare er mennesker som vandrer i fjellet. Gjennom musikken skildrer hun et mangfold av liv som har like stor rett til sin eksistens som vi har til vår. Noe vi får høre gjennom sampling av heiloen, reinsdyrenes bjeller og andre fugler og dyr på Hardangervidda.
Samtidig vil hun med sitt verk vise at fjellet også er en ressurs. Tidligere var folk avhengige av å bruke disse ressursene for å overleve. Både gjennom gjetere med dyr på beite, bærsankere eller jegere som sørget for matauk.
Derfor har Benedicte Maurseth også samlet mange opptak og intervjuer som krydrer komposisjonen. Brita Fykse kveder så nydelig på et gammelt opptak, og inspirert av hennes kveding følger musikerne opp med en slags instrumental kveding. Her er også humørfylte og spennende intervjuer med lokale jegere og fjellfolk. Som 92 år gamle Sjur Varberg (som faktisk overvar urpremieren i Eidfjord!), eller gamle NRK-opptak av tamreingjetere, blant disse Benedicte Maurseths egen oldefar Leif Maurseth og tippoldefar Franz Sæbø.
Men musikken drukner aldri i de mange lydeffektene og opptakene. Det er hele tiden musikken som er i fokus. Musikk direkte inspirert av lydene fra fjellet, og musikk som på ingen måte er stigmatisert av noen musikkgenre. I noen deler av komposisjonen kan det virke som om musikerne får frihet til å improvisere. På denne måten kan verket være levende og i endring, slik naturen og dyrelivet på Hardangervidda er til enhver tid.
Men når «Snøen legger seg over Sysendalen» helt avslutningsvis, kan jeg ikke fri meg fra tanken på hvordan dette fantastiske musikkverket ville blitt i et kirkerom der lyssettingen var optimal, der lyden fikk fylle rommet og eneste sanseinntrykk var musikken og eneste følelsen var å være ett med fugler og dyr på Hardangervidda. For musikerne skapte magi, og samspillet de fire imellom var tilnærmet perfekt.
Det ble en minnerik kveld og et musikk- og musikermøte som ga mersmak. Dagen etter gikk musikken til alle de fire musikerne på repeat hjemme.