Allerede når man svinger av fra Ålvundeidet mister man nesten pusten over storslått natur. Stupbratte fjell rager mot himmelen, snøen ligger på toppene, himmelen er blå og sola skinner fra skyfri himmel. Det er september og termometeret viser 18 grader i skyggen. Høstfargene har allerede begynt å gjøre seg gjeldende. De rødoransje myrene er i sterk kontrast til fargene ellers. Det er tid for innerdalshelg – en årlig tradisjon.
På parkeringsplassen møter man liflige toner fra trekkspill og toradere. Det er ikke en eneste ledig plass igjen, enda parkeringsplassen er utvidet til nesten dobbel størrelse siste året. Iver Innerdal, vert på Innerdalshytta, er på vei for å bistå med frakt av instrumenter og bagasje. Gjensynet er hjertelig, klemmene sitter løst.
Å kjøre bil det siste stykket inn til hytta er det bare få som får gjøre. Det er lett å bli litt klam i håndflatene også som passasjer. For det er bratt.
– Første gang jeg kjørte her, var jeg fjorten år, ler Iver. – Men da var veien av en helt annen standard. Det var mer myrlendt. Man måtte treffe hver stein med hjulene, for kom hjulene i mellom dem, ble man stående fast.
Iver og Gunnbjørg er femtegenerasjons innerdalinger, to av fire søsken som er oppvokst i Innerdalen. Faren deres var nummer 13 i en søskenflokk på 15 som også vokste opp i dalen. Skoleveien vinterstid ble forsert på ski. Hvis veien var farbar ellers, kunne man sykle eller gå – det var den ikke alltid, så da ble det overnatting nede i bygda.
Det kommer stadig folk innover veien. Ute og inne er det liv og røre. Grupper med studenter fra inn- og utland møter vill norsk natur, noen for første gang. Enkelte velger teltovernatting, mens andre bor innomhus. Noen sykler, noen går, noen forbereder klatring i steile bergvegger og noen skal prøve fiskelykken. Det er også de som kommer på dagstur for å smake «bakels og græt». Torill, kona til Iver, har ansvar for kjøkken og mat. Hun har en finger med i det meste, og kan fortelle at kaffematen er typisk nordmørsk tradisjonskost: vafler med grøt lagd av blant annet kremfløte og meierismør. Skikkelig sikringskost for den som har tenkt seg til toppen av Innerdalstårnet!
Solen skinner, og fredagen er satt av til innlosjering og uformelt samvær. Gjestene strømmer på, det både hilses høflig og klemmes hjertelig. For samtidig som innerdalshelga avvikles, er det mange andre enkeltpersoner og grupper i området. Et par har en etterlengtet voksenhelg uten barn. En gjeng folkehøgskoleelever er på bli-kjent-tur. En familie vil teste teltlivets gleder og utfordringer. Muligheten for fine naturopplevelser er mange.
Det har vært arrangert «nordmørshelg i Innerdalen» i mange år. Senere er den omdøpt til «innerdalshelg» for å favne om et videre distrikt. Ola Mulvik er primus motor.
– Innerdalshelga er spesiell. Den storslåtte naturen utgjør rammen. Kontrasten mellom naturen og den intime stemningen på Innerdalshytta, må oppleves. For Innerdalen er et sted der inntrykkene må nytes. Når man har kommet seg opp de bratteste bakkene og ser innover, er naturen helt unik. Det er akkurat som om verden slipper taket. Selve innerdalshelga er som et bryllup, bare uten brudepar. Mange har blitt kjent med hverandre opp gjennom årene, og kommer igjen og igjen. Stemningen er avslappet og trivelig, og nye deltakere blir naturlig inkludert, forteller Ola.
– Man blir møtt av musikk og drar herfra til musikk. Den toner ikke ut før tidlig morgen gjennom hele helgen. For meg kjennes det nesten ut som et familietreff, legger han til.
Det tar ikke lang tid før det er plattdans i finværet. Spellmenn dukker opp, og det blir hjertelige gjensyn. Ikke alle kjenner hverandre, men på tross av ulike konstellasjoner og ulik stil leverer det sammensatte orkesteret dansemusikk til langt på natt.
Alf Mæhle, 83 år, har vært fast spillemann og spilt i bryllup og ulike begivenheter i Innerdalen i en årrekke.
– Det ligger til slekta. Faren min, kalt Ola Bakko etter navnet på hjemgården, holdt det gående som toraderspiller til han var 93 år. Til vanlig spiller jeg på pensjonistsenteret på Sunndalsøra, og på sykehjemmet. Vi er en gruppe som øver fast. Det er trekkspill, toradere og gitar. Jeg spiller digitalt V-akkordeon, så bassen står jeg for selv, smiler den spreke pensjonisten.
Lørdag er den store turdagen. Mange har Innerdalstårnet som mål, mens andre velger en mindre strabasiøs rute. Vinden blåser forholdvis kraftig, men det går en jevn strøm av fotturister som vi prøve seg til topps. Først i lett terreng, så opp fjellet til Storvatnet, og deretter inn i fjellmassivet med klatring det siste stykket. Utsikten er ubeskrivelig.
På kjøkkenet er det hektisk aktivitet. For mens mange nyter tur og finvær, forbereder Torill og hennes gode medhjelpere kvelden. Og det skal sies: Torill gjør ikke noe halvvegs. Når dørene åpnes og grautmarsjen går serveres spekemat og rømmegrøt lagd fra bunnen av. Så viser Ståle Gammelsæter gamle bilder og forteller fra Innerdalens tidligere tider.
Kristin Aas Lium er gjest, tilbake etter noen års fravær. Hun prioriterte nettopp denne helga der det er et fast arrangement. Hun konstaterer: Det er en storslått natur og kjempehyggelige folk. Arrangementet er lite, intimt og trivelig. Men det er godt å komme inn etter turen, som i dag gikk til Storvatnet. Været var fantastisk, men det er bratt og det kjennes godt i bena – særlig på vei ned.
Igjen blir det allsang, musikk og dans langt inn i de små timer. Det er nesten vemodig å bryte opp og dra hvert til sitt. Akkurat som da vi kom er det siste som høres på parkeringsplassen toner og melodier som smyger seg vart og forsiktig frem i den frodige dalen. Bare for å la helga vare litt lenger.
