«Dans i Norge» er den første i en trilogi av utstillinger, «Museene danser». Målet med trilogien er å åpne en debatt om hvordan en danseopplevelse kan formidles og uttrykkes på varierte måter, og om museumslokalet som en ny arena for dans og for dialog mellom ulike folkelige dansesjangre.
De to neste utstillingene i dette treårige formidlingsprosjektet planlegges på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum og på Rockheim – det nasjonale museet for populærmusikk. De har arbeidstitlene «Livets dans: dansens rolle i fest og hverdag» og «Populærdans: dansehitter de siste tiårene».
Utstillingen «Dans i Norge» har form som en dansende vandring hvor publikum tas med på en reise. Den inneholder arkivfilmer, innsendte filmer fra publikum, foto og installasjoner som oppfordrer publikum til å fortelle om sine danseerfaringer. Utstillingen vil formidle alt fra minoriteters og innvandreres dans til street dance, swing, konkurransedans, scenedans og tradisjonsdans.
De såkalte «dansetrinnene» (se faktaboks) skal være gjennomgående i hele utstillingstrilogien. Disse arrangementene presenterer ulike tema for publikum og skal åpne for samtaler og deling av dansekunnskaper, både kroppslig og intellektuelt. Vi vil lære opp publikum til å bryte museumskonvensjoner som å gå med hendene på ryggen og observere materielle utstillingsobjekter – her skal det danses og deltas! Jeg håper publikum vil få lysten til å utforske disse «dansetrinnene» på de to neste utstillingene også, og gjennom dette få et bredere inntrykk av hva dans er.
Å gjøre dansen levende
Min interesse for museumsformidling begynte da jeg i et tiår arbeidet som guide på folkemuseer i Molde og Trondheim. Her overbeviste jeg utallige turister om at stemningen i stavkirker best oppleves i mørke med stearinlys og gregoriansk salmesang, og at festene på bygdene i Midt-Norge var det som hjalp arbeidsfolket gjennom hverdagen.
I juni 2014 leverte jeg min masteroppgave på programmet Choreomundus – International Master in Dance knowledge, practice and heritage[1]. Jeg fordypet meg i ny museologi[2] og de trender for publikumsdeltagelse dette innebærer. Til masteroppgaven gjorde jeg feltarbeid på ti europeiske museer, på leting etter danseformidling. Jeg fant fotografier, malerier, kostymer, tekst, og strukturerte og standardiserte bevegelsesmotiver framført med en ballettmesters hånd på verket. Konklusjonen: Ikke noe av det jeg fant, var bra nok formidling: Det gav meg ingenting. Jeg var ikke den heldige turisten som fikk gåsehud av museumsopplevelsene. Hvor var formidlinga av danseglede, hvor var kroppene i bevegelse?
UNESCO-konvensjonen for immateriell kulturarv[3] ønsker at kulturarv skal videreføres og synliggjøres, ved hjelp av nye museale metoder. Museer ønsker å fremstå som inkluderende og være i dialog med publikum om samfunnsrelevante tema. Jeg mener bestemt at dans kan være et verktøy til å oppnå denne deltagelsen og inkluderingen. Danseformidling – gjennom realisering av dansekunnskaper og møtet mellom utøvere, museer og dansevitenskapen – er jo virkelig interaktivitet!
Museene danser: Dans i Norge
- Dans i Norge er første utstilling i trilogien Museene danser, et treårig samarbeidsprosjekt mellom Norsk senter for folkemusikk og folkedans (Sff) og Museene i Sør-Trøndelag (MiST).
- De andre utstillingene i Dans i Norge er:
- «Livets dans: dansens rolle i fest og hverdag» på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum
- «Populærdans: dansehitter de siste tiårene» på Rockheim – det nasjonale museet for populærmusikk
Det er nettopp dansen som sosial møteplass og sosialiseringsform jeg vil gjøre plass til på museum.
Den mest typiske dansen på museer i Norge er repertoarframvisning på folkemuseer. Typisk møter man barn og unge, og av og til voksne, som opptrer i bunader og danser det samme hundre år gamle standardiserte repertoaret, redde for å gjøre den minste feil i steg og utførelse. Føringen og følgingen i dansen skjer på autopilot. Et unntak er Valdres Folkemuseum, som synliggjør tradisjonsdans gjennom sommeransatte som er tradisjonsdansere.
Felles for de museene jeg har besøkt, er at besøkende er et passivt publikum som observerer dansen. Det de får se, er en scenisk oppvisning av et innlært og i stor grad rekonstruert repertoar. Dansen blir en illustrasjon eller en kulisse til den virkelighetsbeskrivelsen publikum møter på et folkemuseum. Dette er hverken et bilde på hvordan dansen har blitt danset opp igjennom tidene, eller en gjenspeiling av dansens rolle i «gamle dager».
Dans i Norge: Arrangementskalender
- Disse arrangementene finner sted på Ringve museum i sammenheng med «Dans i Norge»:
- 15. mars: Åpning – Interaktiv danseforestilling
- 2. april: Dansetrinn 1 – «Dans på lokalet», dansefest
- 17. april: Dansetrinn 2 – Danseforestillingen «En sang fra oss …» av Danselaboratoriet og Danseteateret 55+. I samarbeid med Multiplié dansefestival
- 30. april: Dansetrinn 3 – Familiedag: Feiring av Dansens dager
- 22. mai: Dansetrinn 4 – Dialog gjennom dans: Mangfold og inkludering
Scenisk og folkelig dans
Det skjer mye innen samtidens dansekunst på museer internasjonalt, særlig da danseforestillinger tilpasset gallerier og kunsttolkning. Det virker som om det er en ny global trend å ta dansekunsten inn i museumsgallerier. Det skjer også mye på kunstdansefeltet i Norge, særlig innenfor de folkelige dansesjangrene.
Sceniske folkedansforestillinger er både kunstnerisk og kulturpolitisk svært spennende. Ofte baserer de seg på folkelig samdansing, de tar den folkelige dansekroppen opp på scenen. Noen tester ut ulike metoder å invitere publikum inn i forestillingen på, og skaper en ny helhetlig opplevelse av dansekunst[4].
Den sosiale dansen har en annen rolle i dag enn tidligere. Før i tida var dansen ikke et mål i seg selv, men et middel og verktøy for samhandling og sosial interaksjon[5]. Man flørtet og viste seg fram gjennom dansen. I dag er det opp til den enkelte å oppsøke en danseklubb hvis man vil lære seg å danse og ha dans som fritidsaktivitet.
Hva er sosial dans? Hva er folkelig dans? For meg er det glede og samhandling, læring og fellesskap. Det er bevegelse til musikk i en uformell situasjon, der alle, uansett danseerfaringer og kvaliteter, har glede av kroppen i bevegelse. Det er nettopp dansen som sosial møteplass og sosialiseringsform jeg vil gjøre plass til på museum. Gjennom å oppfordre publikum til å delta og oppleve dansen i kroppen kan publikum få lyst til å snakke sammen, dele erfaringer og vise hverandre hvordan de danser eller danset. Slik blir museet et uformelt samlingspunkt og en god læringsarena, et sted der dansen kan videreføres.
Er det nok å ha kunnskap om for eksempel swing, twist og vals? Vil det ikke føles bedre å kunne utføre dansen kroppslig også?
Professor emeritus i dansevitenskap Egil Bakka deler dansekunnskap inn i to: kunnskap om dans og kunnskap i å danse[6]. Å se andre danse kan gjøre folk nysgjerrige på begge. Er det nok å ha kunnskap om for eksempel swing, twist og vals? Vil det ikke føles bedre å kunne utføre dansen kroppslig også?
I sin tekst «Museum dancing»[7] argumenterer kunstblogger Mårten Spångberg for at dans hører hjemme i et moderne museum. Dans har entret museer ikke som et kult tidsriktig innfall, men fordi den har sammenheng med produksjonsformene i dagens samfunn, basert på immaterielle verdier og utveksling av kunnskap og opplevelser. Dette går rett inn i UNESCO-konvensjonens mål om bærekraftig videreføring av immaterielle tradisjoner[8]. Danseverket er noe som publikum er med på å kuratere – som forsvinner når publikum går hjem, men består som immaterielle kunnskaper i publikums kropper.
Museer ønsker å ha et godt forhold til lokalbefolkningen i området. Ved å tilrettelegge for dansearenaer og møteplasser for danseglade og ikke-dansende kan museet være en samtalepartner for lokalbefolkningen. Den kan også promotere den sosiale dansen som en folkehelseaktivitet for nye samfunnsgrupper og deltagere, og hjelpe til å synliggjøre og videreføre viktig immateriell dansearv. Jeg vil få folk til å danse fordi det er stor glede i å bevege seg til musikk, og jeg tror museet som samlingspunkt har uante muligheter til å skape danseentusiasme.
Jeg ser for meg et dansemuseum: en arena hvor mennesker kan utøve dans, danse for dansens egen skyld og føle tilhørighet i fellesskapet dansen skaper som sosial samhandling. Dansen har en naturlig evne til å skape felleskap. Det er dette jeg ønsker å formidle med de tre utstillingene og dansetrinnene jeg nå kuraterer og jobber fram. Utstillingene og aktivitetene skal forstå og respektere både utøverne av sosiale danseformer, dansens estetikk og publikum.
En dansekurators gleder og bekymringer
Jeg føler meg heldig: Å kuratere en danseutstilling er det ikke mange som har gjort før meg. Arbeidet har vært engasjerende fra første stund! Gjennom Facebook-siden til «Museene danser» har jeg fått mange klubber, institusjoner og enkeltpersoner i Norge til å delta, ved å sende inn bidrag til innholdet i utstillinga.
Til filmen «Dans i Norge» fikk jeg tilsendt filmer fra rundt 50 ulike avsendere, som har blitt satt sammen til en kollasj av dans i Norge. Utstillingen viser også noen godbiter fra filmarkivet til Norsk senter for folkemusikk og folkedans, og nyopptak fra ulike uformelle dansesituasjoner. Her får publikum oppleve hvordan det er å være «backstage», de får innsyn i dansesituasjoner de vanligvis ikke får sett.
Film- og videoproduksjonsstudenter og musikkteknologistudenter ved NTNU har bidratt til utstillingen gjennom kreative interaktive installasjoner. Og på dansetrinn-arrangementene tilknyttet utstillingen vil publikum kunne delta på workshoper, se forestillinger, høre foredrag og bli guidet gjennom utstillingen.
I arbeidet fram mot den første utstillingen har jeg fått presentere prosjektet både for studenter, dansekunstnere, museumsansatte og politikere. Flere ganger har jeg opplevd å bli misforstått basert på stereotypiske oppfatninger. Dans er mer enn scenekunst; dans er mer enn konkurranse; dans er mer enn noe man gjør med litt innabords. En britisk danseskribent jeg møtte på en scenekunstkonferanse i Hammerfest, spurte rett ut: «Men hvordan skal du få publikum til å danse?»
Svaret er: ved å ta utgangpunkt i noe kjent, noe folk flest kan relatere seg til og har minner om, dansehistorier og situasjoner som kan fortelles, og bevegelser som enkelt kan videreføres gjennom herming. Jeg vet at disse relasjonspunktene vil være svært ulike fra generasjon til generasjon og mellom ulike etniske bakgrunner i Norge. Men dette er også en av de spennende utfordringene med «dans som kulturarv»-utstillinger og noe som gjør utstillingene varierte!
De har allerede begynt å kverne langt framme i hodet, og de skremmer meg: spørsmålene jeg antar og frykter publikum kommer til å stille:
«Ja, scenekunsten må jo være representert!» «Hvor er tradisjonsdansen her?» «Ah, kult med den filmen fra hip hop miljøet, altså!» «Hva, hvorfor har du tatt med alle disse andre dansesjangrene, skulle ikke dette være om den sosiale dansen?» «Hva er sosial dans? … teaterdans? … folkedans?»
Men hva hadde vel en museumsutstilling om dans vært uten respons fra publikum? I og med at dette er den første danseutstillingen i Norge hvor publikum får danse i utstillingslokalet, er vel respons det beste vi kan håpe på!
Kronikkforfatter Tone Honningsvåg Erlien er prosjektleder for Museene danser ved Norsk senter for folkemusikk og folkedans.
Kronikken stod først på trykk i Folkemusikk nr. 1/2016.
Kilder og videre lesing
Bakka, E. (1978). Norske dansetradisjonar. Oslo: Samlaget.
Bakka, E., og Biskop, G. (red.) (2007). Norden i dans: folk, fag, forsking. Oslo: Novus.
Bakka, E., og Karoblis, G. (2010). Writing a Dance: Epistemology for Dance Research. Yearbook for traditional music XLII, s. 109–135.
Charmatz, B. (ingen dato). Manifesto of a dancing museum, http://www.museedeladanse.org/en/lemusee/manifeste
Erlien, T. (2014). A dance museum: Museums and institutions in Europe promoting dance and intangible cultural heritage. «Choreomundus: International Master in Dance Knowledge, Practice and Heritage». Masteroppgave ved NTNU.
Erlien, T. (2016). «Danseformidling på museum i ny drakt». I Musikk og Tradisjon nr. 1 2016.
Karoblis, G., Bakka, E., Stranden, M., Heide, S.J., og Mæland, S. (2015). Performer-audience interaction – A potential for dance art? Research Catalogue. An international database for artistic research, http://www.researchcatalogue.net/view/60494/60495, lastet ned 1.10.2015
Spångberg, M. (2012). «Museum dancing» in Spangbergianism, hentet 20.9.2012 fra http://spangbergianism.wordpress.com/2012/09/20/museum-dancing/
UNESCO (2003). Text of the Convention for the safeguarding of the Intangible Cultural Heritage. UNESCO Paris, 17.10.2003, http://www.unesco.org/culture/ich/index.php?lg=en&pg=00022
Vergo, P. (1989). The New Museology. London: Reaction Books