Forventningen dirrer i lokalet. Klokka tikker de siste sekundene mot sju. Døra går opp. Der kommer han. Like bratt i ryggen som vi har vært vant til å se ham. Applausen fra det fullsatte amfiet i storsalen på Riksscenen i Oslo ønsker 90-åringen Sven Nyhus og familien varmt velkommen. Så snart de har inntatt de reserverte plassene på første rad, entrer Glåmos spellmannslag scenen. Godlyden fra «Oppme’ Aursunda», en pols av Peder Nyhus, fyller lokalet. Det hele er i gang.
Folk og feler
I gangen og trappa utafor storsalen i lokalene til den nasjonale scenen for folkemusikk og folkedans tusser det av folk og feler. Sju–åtte trekkspill, et par kontrabasser, en torader, en gitar, ei tussefløyte. De skal inn i tur og orden. Sven Nyhus har vært et midtpunkt i miljøet de hører til i, og alle som er her, vil hedre ham for det han har betydd.
Glåmos spellmannslag har satt en standard med hyllesten sin til Sven. Han var med å stifte dette laget i 1950 sammen med far sin. Nå blir scenen i en fart gjort klar for musikalske bidrag fra familiemedlemmer.
Ålbyggen John Ole Morken er kveldens konferansier. Han er sjøl spellmann, og han er programleder for folkemusikkprogrammer i NRK radio. På faglig og trivelig vis tar han med seg publikum på tur gjennom det musikalske livet til Sven.
Det starta med inspirasjon fra faren, spellmannen Peder. Åtteåringen Sven var gjetergutt på Klasvollen ved Aursunden i 1940. Det var en kald, sur sommer. Da han ble spurt om å påta seg oppgaven igjen året etter, satte han en betingelse: På setra ville han ha med seg ei fele som skulle være hans. Det fikk han. Siden har de to – fela og Sven – vært omtrent uatskillelige.
Den store pengeseddelen
Riktignok var han innom orgeltimer i Trondheim og orgelstudier i Oslo før militærtjenesten, men da han hadde fått av seg uniformen, kom Johan Falkberget og stakk en tusenkroning i neven på ham. Han fikk beskjed om at han nå skulle ta med seg fela til Oslo og utvikle seg videre på det instrumentet. Falkberget hadde fulgt med Sven siden familien bodde et års tid på Rugldalen i 1941–42. På juletrefesten der hadde tiåringen hatt sin første opptreden med fela han fikk som gjetergutt sommeren før. Sven spilte til polonese, og ble så nervøs at han kom helt ut av det, og måtte sette seg mens festdeltakerne trallet videre på brurmarsjen han hadde begynt på.
På setra ville han ha med seg ei fele som skulle være hans. Det fikk han. Siden har de to – fela og Sven – vært omtrent uatskillelige.
Men nå hadde «Falken» gjort avtale med en fiolinpedagog som Sven fikk timer hos, parallelt med at han tok andre fag på Musikkonservatoriet. Senere ble bratsj det klassiske hovedinstrumentet. Det var som bratsjist han var ansatt i Oslo-Filharmonien i mange år, og gjorde karriere som klassisk musiker. Johan Falkberget fikk tilbakebetalt lånet som Sven valgte å betrakte tusenkroningen som.
Men det er folkemusikken, ikke minst fra rørostraktene, som har gjort Sven Nyhus kjent. Han fikk satt i gang folkemusikklinje ved Musikkhøgskolen, og der ble han til slutt professor på fulltid til han gikk av med pensjon for tjue år siden.
Noen hver kan tenke seg hva finalenummeret er. Presisjonen som den nydelige valsen blir framført med, forteller om mange øvingstimer.
Musikalske gratulanter i kø
Dette fletter konferansieren denne lørdagskvelden inn mellom opptredenene på scenen. Liv Halldis og Svens døtre, Ingfrid og Åshild, og svigersønnen Anders Rensvik er nummer to på scenen. Alle tre er profesjonelle musikere, og nå spiller de sammen på klaver, nøkkelharpe og fele.
Med en imponerende regi kommer og går det ene orkestret etter det andre, uten dødtid imellom; P.A. Røstads orkester, Mukampen Spelemannslag, Kvarts, Honndalstausene, Østerdølenes spelemannslag i Oslo og Vegar Vårdal.
Sven Nyhus’ kvartett har spilt i radioen hver dag i påskeuka – «Kari Pers polska» – til Viggo Valles labyrint-rap, som den har gjort i 38 år. Dessverre måtte trekkspilleren i kvartetten, Tore Løvgreen, melde forfall til jubelarrangementet, så det ble ingen opptreden for dem nå. Det blir P.A. Røstads orkester som spiller den kjente polsen. Og etter et par vendinger, hvem kommer ut på scenen, tar plass midt i orkestret og drar rap-en? Viggo Valle. Til stor jubel fra de nesten 300 publikummerne.
Noen hver kan tenke seg hva finalenummeret er. Vi har hørt leken bli spilt av Sven Nyhus’ kvartett og sekstett, men når et langt tog av musikere inntar scenen og danner en «hundreogsekstett», skjønner vi alle at dette kommer til å bli spesielt. Og når Vegar Vårdal teller opp, og kjempeorkestret drar i gang «Bergrosa», er det mang ei underleppe i salen som skjelver. Kanskje står musikerne så tett at de er nødt til å føre felebuene likt og samtidig, men presisjonen som den nydelige valsen blir framført med, forteller om mange øvingstimer i lang tid for hver enkelt, og en imponerende forberedelse tidligere på dagen.
Takknemlige familiemedlemmer
– Dette var til å bli helt stum av, er kommentaren fra kona til Sven, Liv Halldis, like etter konserten.
– To av barnebarna våre spiller trompet og slagverk, men nå skal det ikke forundre meg om de vil vurdere andre instrumenter også, etter i kveld, smiler hun.
– Jo, kanskje det. Det ser jo veldig morsomt ut å være midt inni der og spille sjøl, når det svinger slik, sier slagverkeren Sveinung Nyhus Raude, som er oppkalt etter bestefar sin, og sønnen til Ingfrid.
Det er Riksscenens produsent Andreas Ljones som står bak det store prosjektet som munnet ut i denne imponerende konserten, som teknisk og logistisk blir perfekt gjennomført.
– De har jo øvd siden før jul, og dette må da ha vært til stor inspirasjon etter koronaen for alle medvirkende. Flere av fars komposisjoner er vanskelige, så orkestrene må ha øvd veldig mye fram mot dette, og jeg er sikker på at alle har løfta spillet sitt i denne perioden, sier Åshild Breie Nyhus.
Hun har vært ansatt i Oslo-Filharmonien som fiolinist og bratsjist siden 1999. Som folkemusiker har hun vært solist på hardingfele og nøkkelharpe i flere orkestre.
– Hva gjorde sterkest inntrykk i konserten?
– Helheten. Og sjøl om jeg til daglig spiller i et orkester med hundre medlemmer, var det en utrolig opplevelse å spille sammen med hundre felemusikere, med tramping og trøkk som jeg ikke har vært med på før. Og det å stå foran far og spille for ham i en slik anledning, var stort.
– Hvordan er det med rekrutteringa til miljøet fra deg?
– Jentene mine, tvillinger på sju, har spilt fele i et år nå, og de synes det er moro. De spiller småklassisk, men nå har de også lært en vals. Og etter konserten sa den ene «Nå må vi øve mer på Dalakopa!»
Sven sjøl
Etter konserten spiller kveldens aktører til dans på to golv i bygningen. Polsene kommer tett, og det meste av det som blir spilt, er signert Sven Nyhus. Sjøl tar han plass som veggpryd der det lyser lang vei at han koser seg med det han ser og hører. Golvet er fullt.
– Jo … je kan da danse pols, men je har vel aller lengta ned på golvet der je har stått og spelt på scenen, sier han, og kaster et forarget blikk etter en kar som byr opp kona Liv Halldis og forsvinner med henne inn i mengden, i tre fjerdedels takt. Forarget blikk …? Bare skøy.
– Je kan itj danse nå lenger no, men je e førrnøya med å sitte og spella, sier han og forteller at han fremdeles spiller to–tre timer hver dag.
– Det e helt naturlig, så lenge fingran e mjuk og huggue e med.
– Har du noen nye opptredener på programmet?
– Næh, alle tru at je ha slutta å spella. Men hvis nåen spør, og det itje e førr langt å rese, så ska je vurdere det!
– Hvordan vil du oppsummere opplevelsen av å bli hedra med en slik konsert?
– Det e mye å ta imot! Men no må je visst begynne å tru på at je har hadd nå å gi.
– Hva er du mest stolt av sjøl, av det du har fått til?
– Det er noe som ikke synes eller høres så godt, men det er resultatet av fem års arbeid, fram til 1981, med å ferdigstille det sjubinds store Hardingfeleverket, med noter på innsamlede slåtter fra daler og fjorder i Sør-Norge. Mye måtte transkriberes – gjøres om til rett toneart for hardingfele – og med all «pynten» som mange av disse slåttene har, ble det mange noter. På grunn av at trykkeriet i Nederland vi hadde avtale med, ble nedlagt, måtte jeg skrive notene for hånd, og jeg fikk beskjed om at de måtte se ut som de var trykt. Dette måtte jeg bruke flere uker på å lære meg, og jeg kunne bruke en hel dag på ei noteside når jeg hadde fått det til bra nok, forteller Sven.
På arrangementet sist helg kunne konferansier John Ole Morken kunngjøre at Norsk Musikkforlag nå tar i bruk Sven Nyhus’ «notehåndskrift» – fonter – når de trykker noter av dette slaget.
«Han er den store mesteren, først og fremst som spellmann, men også som innsamler, forfatter, notenedtegner og seminarholder. Nøyaktigheten i alt han har gjort, har vært noe å strekke seg etter.»
Mester og disippel
Sven Nyhus sier at kveldens programleder nå har tatt over mye av det Sven sjøl har arbeidet med for tradisjonsmusikk nasjonalt, ikke minst fra rørostraktene. Hva sier John Ole om ham som fyller 90 år 21. mai?
– Han er veiviseren, spesielt for oss som spiller vanlig fele, men også for alle som er glad i gammeldans, folkemusikk og spesielt rørospols. Han er den store mesteren, først og fremst som spellmann, men også som innsamler, forfatter, notenedtegner og seminarholder. Nøyaktigheten i alt han har gjort, har vært noe å strekke seg etter. Uten Sven hadde ikke polsen fra Rørosvidda hatt den statusen den har.