For over 6000 år siden fantes en landmasse som bandt sørøstkysten av England sammen med det europeiske kontinentet. Issmelting førte senere til at havnivået steg og landmassen sank under havet. Spor etter landmassen finnes fortsatt på havets dyp, og arkeologiske funn bevitner bosettingene som fantes her i steinalderen. Denne landmassen omtales som Nordsjølandet – eller på engelsk, Doggerland.
Hos folkemusikkduoen Doggerland blir denne landmassen løftet opp igjen, i musikalsk form. Forbindelsen mellom kontinentene opprettholder de ved å blande musikalske stiltrekk fra begge sider av Nordsjøen.
Doggerland ble til for drøyt ti år siden da norsk-engelskmannen Richard Burgess og svenske Anders Ådin begynte å spille sammen. Her møttes britisk folkesang og svensk og norsk folkemusikktradisjon. Concertina og dreielire er selve grunnstammen i deres uttrykk – et uttrykk de utvikler både som duo og i samspill med andre musikere. Samarbeidet resulterte først i selvtitulerte Doggerland i 2007, og i år følger de samme formel på No sadness of farewell.
I tillegg til Richard Burgess på vokal og concertina og Anders Ådin på dreielire og gitar, har de fått med seg fire gjestemusikere. Kragerø-bosatte Kevin Henderson bidrar med fele, det samme gjør riksspellemann på västgötalåter Jenny Gustafsson. Mats Edén har vært en sentral skikkelse i den svenske folkemusikken siden 70-tallet, og høres her på viola på flere av sporene. Fredrik Bengtsson bidrar med kontrabass, mandolin, mandola og fele. Bengtsson er i tillegg sjefen for Gammalthea, plateselskapet som gir ut dette albumet, og har hatt ansvaret for opptak, miksing og mastring. Opptakene er gjort i Gammalthea Studio i Skåne og Öljud Studio på Koster.
Doggerland: No Sadness of Farewell
- Gammalthea Records, 2017
- 11 spor, 41 minutter
- Produksjon: Fredrik Bengtsson og Putte Johander
I løpet av elleve spor presenteres reels fra Vestfold, Västergötland og Shetlandsøyene og sanger av velkjente engelske visediktere som Ewan MacColl og Richard Thompson. Dikt av Alfred Lord Tennyson står skulder ved skulder med dikt av sjømannen Alfred Jensen fra Fredrikstad. Doggerland har selv tilført egne arrangement på mesteparten av det tradisjonelle materialet. I tillegg fremføres egne komposisjoner.
De forskjellige låtene har det felles at de på hver sine måter og fra hver sine tradisjoner deler historier om livets strabaser – på seilskutedekket, i kullgruven, på skipsverftet. Det er som om de holder en kontinuerlig dialog med hverandre, med små rapporter fra hver sin side av Nordsjøen.
Albumet starter nedtonet med gitardrevne «Jeg gikk meg ut», en vise som finnes i forskjellige versjoner med forskjellig opphav i både Norge og Sverige. Kilden til Doggerlands versjon stammer fra østfoldingen Hilmar Havold sin fremføring. Sangen går siden over i en halling etter Gustav Johannesson fra Bohuslän. Det melodiøse går over i det perkussive i shantyen «Clear the track / Doggerland Reel».
Shantyen «Crossed the bar» er en låt som innbyr til allsang for kjennere av Alfred Lord Tennysons poesi; en klassiker både på festivaler og i begravelser. Av egenkomponert materiale finnes blant annet «Alve´s Polka», en dempet instrumental Ådin skrev til sin sønn, med gitar, fele og concertina som ledende instrumenter. «Scandinavian Reels» består av tre riler med opphav fra Vestfold og Västergötland. «The Big Hewer» er en ballade om den britiske kullindustrien. Instrumentalen «Ronja», skrevet av den østerrikske sekkespilleren Valentin Arnold, er et fast innslag på Doggerlands live-repertoar og finnes her i studio-format.
«The Captain’s Apprentice / Gangar Style» blander en av de store klassikerne innen engelsk folkesang med en selvskreven gangar. På «Ringverven» har Richard Burgess tonesatt et dikt av sjømann og lokalhistoriker Alfred Jensen fra Fredrikstad. Desperasjon i et Kurt Weill-aktig uttrykk preger låta «The Sun Never Shines The Poor», skrevet av Richard Thompson, før det tones ned på albumets siste spor «The Hush», skrevet av Richard Burgess.
Instrumenteringen er dynamisk og teknisk god, og samtidig ribbet for unødvendig fyll og briljering. Fokuset holdes hele tiden på å la de forskjellige instrumentene tydelig finne sin plass, og benytte seg av tiden de får. Fremføringen er presis og virker godt innøvd, noe som særlig kommer frem når de «drar på litt» i de mer dynamiske partiene.
Låtene er for det meste i det ettertenksomme og melankolske hjørnet – både tekstmessig og i musikalsk temperatur. Dette blir på en måte også albumets svakeste side, da materialet til tider fremstår litt traust og trygt.
Av høydepunkter kan nevnes den selvskrevne «Doggerland Reel» som er knyttet sammen med låta «Clear the track». Her får felespiller Kevin Henderson anledning til å skinne litt, godt hjulpet av et spennende komp. «Scandinavian Reels» er en vellykket mix av tre riler, to fra Vestfold og en fra Västergötland, som flyter fint over i hverandre i et livlig uttrykk. «Ringverven» er en liten kuriositet som kommer litt bardust på i et materiale som i hovedsak er engelskspråklig og folkemusikalsk tonesatt. Låten er basert på et dikt av fredrikstadmannen Alfred Jensen (1873–1961), flott tonesatt av Richard Burgess, og påkaller minner om arbeidersanger og utgivelser fra det for lengst nedlagte plateselskapet MAI.
Mange lyttere vil nok gjenvinne hvilepulsen ved å sette seg nærmere høyttalerne og lytte til de gode fortellingene i tekstene og den beherskede vokalen til Richard Burgess. Kombinert med et meget godt samspill er det en musikalsk affære vel verdt å ta med seg.