«De religiøse folketonene er noe av det mest intime i norsk folkemusikk.» Dette skriver en av våre viktigste folkemusikksamlere, O.M. Sandvik i sin bok Østerdalsmusikken, som første gang ble utgitt i 1943. Nå har sangeren Eli Storbekken fra Tolga i Nord-Østerdalen tatt utgangspunkt i de religiøse folketonene fra Østerdalen på sitt nye album, Tidløse toner.
Storbekken har valgt ut melodier etter tre sentrale sangkilder, Marit Holmen (1845—1939) fra Tynset, Hanna Moren (1848—1933) fra Trysil og sin egen oldemor, Maret Storbekken (1847—1934) fra Tolga. I tillegg har hun tatt med en tradisjonell folketone fra Telemark og en melodi laget av hennes far, Egil Storbekken (1911—2002). De aller fleste tekstene er skrevet av salmedikteren Thomas Kingo. I tillegg er Hans Adolph Brorson og Johann Ludwig Konrad Allendorf representert med hver sin tekst.
Da Eli Storbekken skulle velge ut musikere til denne innspillingen, ønsket hun å se til jazzmiljøet. Her hentet hun noen av landets aller fremste utøvere innen sin sjanger. Det dreier seg om pianisten Andreas Ulvo, utdannet ved Norges musikkhøgskole (NMH), og trompetisten Mathias Eick, bassisten Mats Eilertsen og perkusjonisten Helge Andreas Norbakken, som alle har sin formelle utdannelse fra jazzlinjen ved NTNU. I tillegg er fiolinisten Harpreet Bansal, klassisk utdannet ved NMH, med. Det er Ulvo som har stått for de fleste arrangementene på platen, mens noen av melodiene er arrangert og bearbeidet av Eli Storbekken i samarbeid med musikerne.
Eli Storbekken: Tidløse toner
- Heilo/Grappa, 2021
- 9 spor, 50 min.
- Produsert av Andreas Ulvo og Eli Storbekken
Hva har så Storbekkens motivasjon vært når hun har blandet religiøse folketoner med uttrykksformer hentet fra jazzen? Hun skriver selv i det medfølgende tekstheftet at albumet «(…) tar utgangspunkt i at folkelig sangtradisjon møter dagens instrumentale lydbilde i et tidløst uttrykk.» Dette er vel og bra, men samtidig kanskje noe uheldig formulert. Hun mener vel neppe at folkemusikken ikke kan regnes som del av det hun kaller «dagens instrumentale lydbilde»!
Eli Storbekken er en erfaren og etterspurt folkesanger som tidligere har gitt ut en rekke plater. Det forrige albumet, Fabel, kom i 2016 og inneholdt et utvalg viser og ballader fra Hedmark, Østfold og Sverige. Denne gang er området hun har hentet materialet sitt fra, noe mer begrenset og ensartet når det gjelder musikalsk stil og uttrykk. Melodiene på platen varierer riktignok en god del, men den særpregete og ofte mollstemte atmosfæren i mye av folkemusikken fra Østerdalen skinner likevel klart gjennom.
Storbekken synger riktig fint, og hennes syngemåte kler dette materialet særdeles godt. Hun synger melodiene i en karakteristisk folkemusikalsk stil både når det gjelder klang, intonasjon og ornamentikk. Men i motsetning til en del andre folkesangere, legger hun seg ikke nært opp til den noe mer prestisjefylte sang- eller kvedarstilen som vi finner spesielt i deler av Telemark. Storbekkens sang oppleves derfor som veldig ekte og troverdig når materialet er fra Østerdalen.
Albumet inneholder mange gode melodier framført i gjennomgående fine arrangementer, hvor de dyktige jazzmusikerne viser en respektfull tilnærming til folkemusikken. Det blir aldri snakk om to ulike musikkstiler som stanger mot hverandre. I stedet oppstår det en klanglig syntese som utløser en god musikalsk synergieffekt.
Det er først og fremst Andreas Ulvo, Mats Eilertsen og Helge Andreas Norbakken som står for akkompagnementet på platen. I tillegg har både Mathias Eick og Harpreet Bansal noen fine bidrag på henholdsvis trompet og fiolin. Eick bidrar spesielt på melodiene «Nu rinner solen opp» og den noe mer improvisatoriske «Velsignet være Jesu navn», begge til Kingo-tekster etter Marit Holmens sang. Trompetspillet til Eick kler disse to melodiene, som begge er blant platens beste spor, særdeles godt. Bansal, som ble den første som tok mastergrad innen indisk musikk ved Norges musikkhøgskole, har en framtredende rolle på bl.a. «Alene til deg» og «Kyrie Gud fader» (begge Holmen/Kingo). Her spiller hun med mye ornamentikk og utstrakt bruk av glissando i en tilnærmet indisk ragapreget stil.
Jeg vil ellers trekke fram «Jesus din søte forening og smake» (det heter vel «å smake»), en nydelig melodi med et fint og neddempet akkompagnement på piano og kontrabass som gir assosiasjoner til Jan Johanssons innspillinger på 1960-tallet. Dette er en salme som bl.a. Hans Nielsen Hauge brukte mye på sine vekkelsesreiser (Storbekken/Allendorf). Blant platens aller beste spor er også Egil Storbekkens tekstløse «Kveldssalme», som Eli Storbekken traller på en saktmodig og uttrykksfull måte til et godt og tilpasset akkompagnement, og med riktig fine bidrag av Bansal på fiolin.
Tidløse toner er blitt en nydelig plate som viser hva man kan få til når man forener Storbekkens utsøkte framføringer av dette materialet med noen av våre aller beste jazzmusikere.