«Hva er det norskeste du vet?»
I et avisportrett får den nye NAV-direktøren svare. Han sier: «Stemningen på en DNT-hytte. Miksen av dampende våt ull, enkel mat, gnagsår og slitne, men fornøyde folk.» Jeg spiser frokost mens jeg leser intervjuet. Tygger på knekkebrødet, tygger på setningene og kommer fram til at dette, det norskeste av alt, det har jeg aldri opplevd. ALDRI.
Jeg er norsk i så mange generasjoner bakover som jeg klarer å følge min morslinje og enda flere i farslinjen. Jeg har norsk som morsmål og driver med norsk folkemusikk, et emne jeg attpåtil har skrevet bøker om. Jeg fulgte Flode og Vibeke Sæther på Barne-TV i svart-hvitt, jeg vokste opp på ei øy med hundre innbyggere, dit all transport måtte gå sjøveien.
Men det norskeste av alt, DNT-hyttene, var noe fjernt jeg aldri hadde besøkt, ikke engang hørt om, og som foreldrene mine aldri snakka om. Så jeg prøver å tenke tilbake og se hva slags mangelfull norskdom det var jeg ble utsatt for. Hva er det norskeste jeg vet?
Stemningen på ferja. Lukten av rust og smøreolje, setene av skai, kaffe på termos. Rulling på dårlige dager. Ventingen, tålmodigheten. Man kommer ikke noe fortere fram om man er utålmodig. Og den dagen da en australsk dame på øyhopping, som ikke hadde planlagt hvor hun skulle og hvordan hun skulle bo, satt i skaisetene og knotet på norsk med mamma. Heldigvis kunne mamma engelsk fra gymnaset, så da bare inviterte hun damen hjem. Reide opp senga, kokte kakao og smurte brødskiver, og så satt vi rundt bordet og hørte vagabondens viderverdigheter til kvelds. Hun ble i mange dager, og et livslangt vennskap var grunnlagt. Gjestfriheten, tilliten og åpenheten.
Hva annet er norsk?
Stemningen på fest. Når jeg kommer inn på Bondeheimen i Målselv, der hvor lysekronen er satt sammen av elggevirer. Det damper i lufta, det gynger i gulvet. Spelemannslaget får nesten ikke plass oppe på scenen, for det er så mange etteranmeldte spellmenn. De er egentlig ikke medlemmer der, men de kan alle de samme låtene, og klemmer seg med. Lukta av fersk svette, øl og wienerpølser. Og litt usynlig brennevin som gjemmes fort bort når vakten kikker forbi. Å holde rundt en fremmed, tråkke ham på tåa og le av egne feil. Å møte ansikter igjen fra året før – eller femten år før. Samtalene over bord med plastglass og telys, der vi dytter oss sammen mellom hver dans. Fellesskapet i musikken.
Stemningen på møtet. Det er isnende hvitt lys fra kommunale lysrør der vi har tatt plass, i en gymsal med plaststoler. Kaffen er besk, men heit som lava, og det trengs, i de kommunalt oppvarmede rommene. Oppe på talerstolen innleder etatssjef for skole og oppvekst, og deretter tar de besøkende ordet, en etter en. Mikrofonen piper. Vi har folkemøte i bygda, vi har høring. Vi skal mene noe om framtidas skolestruktur (eller om «nedleggelsesspøkelset», som det også kan kalles) og vi møtes i det som er demokrati på mikronivå: enkeltindividets mening om sin egen hjemplass. Ansvaret og engasjementet i å tilhøre et lokalsamfunn.
Det damper i lufta, det gynger i gulvet. Spelemannslaget får nesten ikke plass oppe på scenen, for det er så mange etteranmeldte spellmenn. Lukta av fersk svette, øl og wienerpølser.
Stemningen i været. Det hektiske livet når båtene kommer inn, det er vintermørkt, men våkent som aldri før. Støyen, ropene og lukta av solar, fisk og sjøvann. Pass deg for løftekranen, ikke gli på blodet, ikke gå i veien! Kaiplankene er sleipe av isvann, gubbene føyser deg unna hvis du står på feil sted, men smiler og blunker likevel. Småguttene står klare med hansker og kniv, de vil skjære tunger og tjene seg noen penger. Latter og spøk. Arbeidsviljen og driftigheten.
Stemningen på varetelling. Vi er der med skolekorpset, både deltakere og foreldre er med. Det er januar og korpset skal tjene noen penger, det er dugnad, ekte dugnad, en sånn der alle stiller på like fot. Vi jobber sammen, alle i lag. Ungdommene fniser, konkurrerer om å få de morsomste hyllene og om å bli først ferdig. Rødmende fedre teller tampongpakker, skravlete mødre deler ut hjemmebakst. Vi donerer en hel søndag for at alle skal ha råd til kontingenten. Sosial utjevning og likestilt deltakelse.
Ja, stemningen på DNT-hyttene er sikkert veldig norsk, den. Hvem vet, ikke jeg i alle fall, jeg er jo aldri der. Men sett fra undersiden av fjellet, her nede i fjæresteinene hos meg, er stemningen på DNT-hytta en stemning forbeholdt dem med biler. Dem med ferie. Dem som har tid til «friluftsliv». Dem som viderefører arven etter «tindebestigerne». Dem som kan unne seg arealer og luft, dem som ikke lever i trengsel. Vi tror gjerne at de arbeidsledige har mye tid til overs, men det er likevel de yrkesaktive som går mest på tur.
Hva trenger vel en befolkning av tindebestigere og friluftsmennesker? Hvilke konsekvenser har et verdensbilde der friske og arbeidsføre mennesker er selve normalen?
Ah, den romantiserte normalitet av å kunne slippe alt og bare nyte naturen! Eller som Rudolf Nilsen formulerer det i diktet Påske, der lille Kal Hansen drømmer seg bort:
Han hørte idag på skolen
at påsken er herlig på fjellet.
Der lufter man bystanken av sig –
steker sin kropp i solen
etsteds i det sydlige hellet!
Det hørtes jo ganske deilig,
det sang selv i lærerens stemme!
– Men når man skal gå med aviser
tidlig på morgenkvisten
så får man vel holde sig hjemme.
NAV-sjefen beskriver ikke først og fremst lille Kal Hansen, han beskriver skiløpere. Hans oppgave er å sikre oss alle, men hva trenger vel en befolkning av tindebestigere og friluftsmennesker? Hvilke konsekvenser har et verdensbilde der friske og arbeidsføre mennesker er selve normalen? Mennesker i biler, mennesker i kort kjøreavstand fra Besseggen. Mennesker med nytt turtøy. Mennesker som vet forskjell på hverdag og fritid.
Jeg kjenner ikke denne norskheten, jeg har ikke de turklærne og har ikke tenkt meg på de hyttene; og ikke minst bor jeg veldig langt fra Besseggen. Jo da, det fins mye fint å gjøre her i nord, og vi har kort vei fra fjæresteinene til fjelltoppene. Men vi har et ord på min dialekt, det heter «å fintrø». Da går man bare for å gå. Da har man tid til å gå på fint, ikke av nødvendighet, ikke for å komme fram et sted, ikke for å finne noen sauer.
For vel var jeg utendørs hele min oppvekst, men aldri om jeg fintrødde fjellet uten et bærspann.