Ett av høydepunktene under Førdefestivalen 2016 var hardingfelespilleren Erlend Apneseths framføring av bestillingsverket Nattsongar sammen med et knippe framragende medmusikanter. Verket var bestilt av Førdefestivalen, og Apneseth ønsket å lage en musikalsk hyllest til denne festivalen, som helt siden barndommen har gitt ham store musikalske opplevelser fra hele verden. Etter urframføringen var det et sterkt ønske at bestillingsverket skulle bli tilgjengelig for flere. Erlend Apneseth og bandet hans har derfor vært i Engfelt & Forsgren Studio i Oslo og spilt inn hele Nattsongar (med unntak av åpningssporet «Klagesong», som ble tatt opp på selve urframføringen).
Det er en særdeles kompetent gruppe musikere Apneseth har hatt med seg på verket Nattsongar. Erik Rydvall spiller nyckelharpa, Stein Urheim trakterer gresk bozouki, elektriske og akustiske gitarer samt samples og elektronikk, Hans Hulbækmo håndterer trommer og øvrig perkusjon i tillegg til å spille på sag, mens Ole Morten Vågan tar seg av kontrabassen.
Selv om Nattsongar er skrevet som et samlet verk, representerer likevel de ni delene av bestilingsverket selvstendige komposisjoner som også godt kan framføres løsrevet fra resten av verket. De store stilmessige forskjellene mellom ulike deler av bestillingsverket bidrar til at innspillingen av Nattsongar ikke nødvendigvis skiller seg så sterkt fra andre studioinnspillinger. Dette er på ingen måte noen innvending, men like mye et uttrykk for verkets sterke kvaliteter.
Erlend Apneseth har selv sagt om Nattsongar at verket er preget av egne opplevelser og møter på en festival «som framhever likheter mellom ulike tradisjoner og kulturer, snarere enn å dyrke forskjellene». Denne holdningen trer svært tydelig fram i verket, hvor de fleste melodiene har hentet elementer fra flere ulike sjangre og musikkulturer. Her møter vi inspirasjon fra både jazz, blues og folkemusikk, gjerne framført i en åpen, improvisatorisk stil hvor utforskningen av ulike rytmer og klanger står sentralt. Vi finner også melodier med sterke impulser fra musikktradisjoner i forskjellige deler av verden, bl.a. De britiske øyer, India, Det fjerne Østen og Nord-Afrika. Verket inneholder i tillegg, som naturlig er, flere innslag preget av norsk tradisjon.
Erlend Apneseth: Nattsongar
- Ta:lik, 2017
- 9 spor, 41 minutter
- Produsenter: Erlend Apneseth og Andreas R. Meland
- Medvirkende musikere: Hans Hulbækmo, Erik Rydvall, Stein Urheim og Ole Morten Vågan
Verket kan knapt kalles tradisjonell folkemusikk, men framstår mer som sjangerblanding med sterke impulser fra ulike musikkulturer.
Det er mye positivt å trekke fram på Nattsongar. «Tom’s tune» er en drivende god irskinspirert jig i 6/8-takt, hvor fela til Erlend Apneseth bl.a. ledsages av et trommespill som minner om den irske bodhrán-trommen. «Oasia» framstår som en syntese av ulike asiatiske rytmer og klanger. Melodien innledes med indisk sarangi-lignende felespill etterfulgt av et pizzicatospill, som sammen med den pentatone skalaen leder tankene hen til musikktradisjoner fra Kina og Japan.
Jeg vil også trekke fram «Ingenmannsland». Den åpner med tradisjonelt hardingfelespill, som etter hvert ledsages av gitar og et tungt trommekomp med nordafrikanske elementer. Etter et fint mellomspill med arabiske oud-inspirerte klanger, slår hardingfela og trommene inn igjen og utvikler en spennende syntese av arabiske og norske stilimpulser. La meg også trekke fram «Herifrå», en fin lydarslått som representerer det mest tradisjonelle norske innslaget i Nattsongar. I tillegg er også «Dei reisande» bygd på norsk tonemateriale. Melodien framstår innledningsvis som en blanding av folkevisa «Jeg lagde meg så silde» og Griegs tonesetting av Aasmund Olavsson Vinjes dikt «Ved Rundarne». Apneseth spinner imidlertid videre på temaet sitt, og melodien glir etter hvert over i et parti hvor de improvisatoriske elementene får friere spillerom.
Av verkets ni deler er det kun én melodi jeg oppfatter som mindre vellykket. Det dreier seg om «Django Viken», en melodi med en rytmikk som plasserer seg et sted mellom reinlender og swing. Jeg synes rett og slett at sporet som helhet ikke henger helt sammen, verken rytmisk eller når det gjelder samspillet, og resultatet blir i beste fall noe intetsigende.
Nattsongar er et spennende verk som varierer sterkt mellom ulike klanger, rytmer og samspillformer. Verket kan knapt kalles tradisjonell folkemusikk, men framstår mer som sjangerblanding med sterke impulser fra ulike musikkulturer. Noen vil sikkert betegne dette som et norsk bidrag til den noe diffuse sjangeren «world music». Verket framføres av et fremragende godt og samspilt band, hvor hver enkelt musiker utmerker seg med særdeles gode bidrag. Spesielt synes jeg Ole Morten Vågan på kontrabass og Hans Hulbækmo på trommer og perkusjon har mye av æren for det gode sluttproduktet.
Men dette er utvilsomt først og fremst Erlend Apneseths verk, både som komponist og musiker. Hans spill og klanglige utforskning av hardingfela, hvor han utnytter instrumentets ulike musikalske uttrykksformer til fulle, framstår definitivt som verkets samlende element. Samtidig har han på en imponerende og nennsom måte evnet å innlemme stiltrekk fra andre musikkulturer i sitt bestillingsverk.