Ytringa er en kommentar til Bjørn Aksdals anmeldelse på Folkemusikk.no 4. mars 2021, og bygger på et segment i forfatternes podkast Kultivatorpodden 8. mars 2021.
Cecilie Authen ga i vinter ut boken Norsk folkemusikk. Et fotohistorisk portrett 1840–1940 som del av sitt masterarbeid ved Universitetet i Sørøst-Norge, avdeling Rauland. I avhandlingen skriver hun at hennes mål har vært å «tilføre noe mer kunnskap om vår felles fotografiske arv, knyttet til Norsk folkemusikk.» Om tilnærmingen til fotografiene har hun tatt et valg om å «‘listen to’ rather than simply ‘look at’ images».
Utvalget av bilder er fra alle fylkene i landet, fra perioden 1840 til 1940, fotografiets første hundre år i Norge. Fotografiet var en ny uttrykksform som raskt var i ferd med å etablere seg både i by og bygd. Samtidig var dette et hundreår der det gamle bondesamfunnet stod for fall, og folkemusikken som en integrert del av denne var i oppløsning og på vei inn i en ny tid og form. Boken er et møte mellom to vidt forskjellige kulturelle uttrykk, på helt ulike utviklingsstadier, i møte med hverandre.
Authen opptrer som en kurator som velger ut både kjente og mindre kjente fotografier og setter dem i en sammenheng. Boken er som en utstilling, der betrakteren gis stort rom til å se, reflektere og lytte til fotografiene. Dette opplever vi ikke at Bjørn Aksdal har tatt seg tid til i sin anmeldelse av boken. «Fotoutvalget som er gjort er noe merkelig,» skriver han. Det er selvfølgelig fullt mulig å komme med innvendinger til boken og fotografi-utvalget, men vi vil her forklare hvorfor vi opplever sider ved Aksdals anmeldelse som problematisk.
Aksdal skriver blant annet at en rekke av fotografiene «knapt kan relateres til norsk folkemusikk» og at «Mellom 20 og 30 av fotoene har svært lite eller ingenting med folkemusikk å gjøre». Her opererer Aksdal med det vi mener er en snever definisjon av folkemusikk. Authen selv skriver om noen av de fotografiene Aksdal trekker frem som problematiske: «Til helheten hører også en gitarspillende kvinne i samisk drakt, far og datter fra den jødiske familien Maliniak og Nina og Edvard Grieg, som arbeidet med tolkninger av norsk folkemusikk. Fotografiene forteller historien om en levende, sammensatt og elsket musikktradisjon.» I det brede folkemusikk-perspektivet er det liten tvil om at Edvard Grieg har en sentral plass i oppdagelsen av, bevisstgjøring og utvikling av en moderne folkemusikktradisjon. Like fullt som nye instrumenter og forskjellige kulturelle bakgrunner skapte et mangfold av ulike folkelige kulturuttrykk i Norge.
Noe av det samme problemet gjelder Aksdals ønske om å trekke et skarpt skille mellom den folkelige (bygde)kulturen og overklassens (by)kultur. Dette skillet var i ferd med å forsvinne, og ved å inkludere ulike aspekter og ytterpunkter, dokumenterer Authen også det kulturelle kaoset som preget denne tida.
Det samme kategoriske synet på fortidas mennesker finner vi igjen når Aksdal skriver at «Plassert under Hordaland finner vi derimot fire kjente såkalte byoriginaler og gatemusikanter som alle holdt til i Trondheim». Det kan virke som om fortidas folkemusikere alle enkelt kan kategoriseres og plasseres sosialt, kulturelt og geografisk. Men sånn var det jo selvsagt ikke. Folk reiste og flyttet, de beveget seg i ulike miljøer gjennom et langt liv og var konsumenter og utøvere av ulike kulturuttrykk. Boka inneholder flere «feil som kunne ha blitt rettet opp hvis forfatter og forlag i større grad hadde benyttet seg av den fagkompetansen som finnes bl.a. ved folkemusikkarkivene» skriver Aksdal. Det er selvfølgelig mulig å komplettere alle fotografiene med ulike kilder og kunnskap. Men det inntrykket Aksdal etterlater, er at det finnes en fasit, og at den sitter sentrale personer i folkemusikkmiljøet på. Andre kilder, andre aspekter og innfallsvinkler er ikke interessante, de er feil.
Videre lesning og lytting
Meldt: Cecilie Authen – Norsk folkemusikk
Et fotohistorisk prosjekt med et noe pussig bildeutvalg. Av Bjørn Aksdal
Kultivatorpodden: Kvinner i folkemusikken
Kommentaren til Folkemusikks melding av Cecilie Authens bok begynner 40 minutt uti sendinga. Av Mette og Vegar Vårdal
Cecilie Authen har først og fremst en fotografs og kurators utgangspunkt, ikke en folkemusikers. Det gir oss et annet blikk på tradisjonen, et videre perspektiv, om man er villig til å se det. Aksdals kritikk etterlater et inntrykk av at slike møter mellom fagtradisjoner ikke er interessante, og at vi folkemusikere vet best selv.
Aksdal har stor sans for bruk av foto som kilder: «Blant annet kan vi ut fra bildene se hvilke spelemenn som brukte moderne buer og hvem som holdt på den eldre kortere og konvekse buen med røtter i barokkmusikken» skriver han. Vel, da må man i aller høyeste grad også bedrive kildekritikk. For fotografiene er ikke en objektiv sannhet, men et øyeblikksbilde som kan forlede. De kan være oppstilt, arrangert og direkte misvisende. Og høyst problematiske kilder om målet er objektiv kunnskap. Men satt sammen til en åpen helhet, som i Authens bok, er de grunnlag for refleksjon og ny kunnskap. Authen leverer ikke ferdig tygde teorier og definisjoner, men serverer et nydelig grunnlag å spinne videre på.
Vi mener det er viktig at folkemusikken både som kulturuttrykk og fagdisiplin bevarer en åpen nysgjerrighet til egen sjanger. Det er så mye vi ikke vet, så mange tanker som ikke er tenkt og toner som ikke er spilt. La oss derfor lytte til dem som utfordrer våre etablerte sannheter.