I Folkemusikk nr. 2/21, som er i salg nå, kan du lese et intervju med Bjørn Aksdal og Elisabeth Kværne.
Etter flere år med omfattende registreringsarbeid, bearbeiding av materialet og gjennomgang av et stort kildemateriale, foreligger snart boka som Elisabeth Kværne og jeg har skrevet om langeleiken. Dette blir den første utgivelsen som går grundig inn i historien, utviklingen og utbredelsen til dette instrumentet. Tidligere har langeleiken vært benyttet i så godt som hele Norge, og den er fortsatt en livskraftig del av norsk musikkliv.
Som en forsmak på den kommende boka skal jeg her se litt nærmere på tidligere studier av langeleiken og det som har vært skrevet om instrumentet.
Lindeman og Crøger
Innsamlingen av folkemusikk her i landet startet for alvor i 1848, da Ludvig Mathias Lindeman (1812–1887) dro på sin første innsamlingstur. Reisen, som gikk til Valdres, var støttet økonomisk av Det akademiske kollegium ved Universitetet i Kristiania. I søknaden til kollegiet skriver Lindeman at han hadde fått vite «at der fandt en meget stø Folkepsalmesang Sted, ligesom jeg ogsaa vidste, at der i disse Egne gaves Flere, som utmærkede sig paa Langleik».
Den viktigste sangkilden til Lindeman i Valdres var Andris Eivindsson Vang (1795–1877), som foruten en stor samling med Kingo-toner bidro med slåtter, ballader, bånsuller og bryllupsviser. På veien til Vang stoppet Lindeman i Begnadalen hos Ingrid Garthus og skrev ned to langeleikslåtter. Han var svært opptatt av skalaen på langeleiken hennes og noterte blant annet ned toneintervallene. Deretter dro Lindeman til Aurdal, hvor han oppsøkte Ragnhild Olsdatter Viken, en rik kilde for langeleikspillet i Valdres, og skrev ned 11 slåtter etter henne.
Så langt vi vet, var dette første gang det ble skrevet ned langeleikslåtter. Det var riktignok skrevet ned norsk folkemusikk tidligere, men da handlet det hovedsakelig om feleslåtter og vokal folkemusikk. I tillegg til langeleikslåttene inneholder Lindemans materiale flere sagn, drøfting av instrumentenes tonerekker, skisser av stemmingen og en tegning av en langeleik. Vi kan således med god grunn si at studiet av langeleiken startet med Lindemans Valdres-reise i 1848.
I 1862 skrev Lindeman ned 14 langeleikslåtter etter Kjersti O. Kjørlien fra Vang i Valdres, da hun var i Kristiania. Tre år senere skrev han ned 18 slåtter etter den i sin tid berømte langeleikspilleren Berit på Pynte (1812–1899), som også bodde i Vang, da hun var på besøk i byen.
En samling fjellmelodier
Det som har blitt stående igjen som Lindemans viktigste utgivelse, er hans Ældre og nyere norske Fjeldmelodier, som utkom i 13 hefter i årene 1853–1867. Her har han tatt med seks av langeleikslåttene han skrev ned i Valdres.
Lindeman har ellers ikke omtalt langeleiken i noen av sine øvrige publikasjoner. Men han nevner instrumentet i innberetningene til Det akademiske kollegium etter reisen i 1848:
Langeleiken, der har 7 og undertiden flere Strenge, stemmes med Skruer – Hørpøstillera –, der staae i de ved begge Ender anbragte Halse. De korte Strenge stemmes foruden ved disse Skruer ogsaa ved bevægelige Stole. Ved den forreste Streng er en Inddeling med smaa tilhæftede Been – Hørpønota – der danne dens Skala. Man spiller med et Plekter, eller som det heder: Fjørpinin brukast te strjøkø paa Strængidn paa Langhørpun ell paa Langleike.
I det femte heftet av Ældre og nyere norske Fjeldmelodier (1854) finnes det en oppskrift av slåtten Kivlemøyene etter Olea Crøger (1801–1855). Crøger var opprinnelig fra Seljord og arbeidet som sanglærer ved Kviteseid lærerskole i Telemark 1832–1855. Hun var samtidig en av våre første viktige folkeminnesamlere.
Crøger spilte også selv langeleik. Det har imidlertid vært tvil om hvorvidt hun sang eller spilte slåtten på langeleik da Lindeman besøkte henne i 1851. Men Øystein Gaukstads gjennomgang av Lindemans manuskript viser at hun trolig må ha spilt slåtten på langeleik.
Instrumentutstilling på Norsk Folkemuseum
I 1904 presenterte Norsk Folkemuseum en storstilt utstilling av musikkinstrumenter som var lagd eller hadde vært brukt i Norge. Bak utstillingen sto kunsthistorikeren Harry Fett (1875–1962), som i 1913 ble vår andre riksantikvar. Utstillingen rommet både museets egne gjenstander og en mengde innlånte instrumenter fra andre museer og en rekke privatpersoner.
En god del av de privateide instrumentene ble som følge av utstillingen enten gitt eller innkjøpt til museet. Langeleiken var representert med hele 24 instrumenter, av disse sju fra museets egen samling. I tilknytning til utstillingen skrev Harry Fett en relativt omfattende katalog, som både inneholdt korte beskrivelser av de utstilte instrumentene og utfyllende artikler om de ulike instrumentgruppene.
Katalogteksten viser at Fett neppe satte langeleiken særlig høyt. Han skriver bl.a.: «Felen er en norsk form for violinen, og i et uanseligt instrument, den saakaldte langleik, har vi muligens bevaret mindet om et af historiens ældste instrumenter. Langleik er et ufuldkommet citerinstrument, der bestaar af en langagtig resonanskasse med lydhull, hvorover fire metalstrenger. Strengene er stemt unisont.» Deretter skriver han kort om instrumentets utbredelse rundt om i landet og føyer til: «I Valdres er langeleiken endnu meget yndet. Det samme gjælder flere steder paa Vestlandet.»
Fett skriver også om langeleikens utenlandske slektninger og viser til komponisten og musikkteoretikeren Michael Praetorius, som i boken Syntagma musicum (1619) regner instrumentet blant «lumpeninstrumente» (filleinstrumenter). Men Fett trekker også fram Mendels musikkleksikon (1870–1883), hvor det spekuleres om langeleiken kan være «det meget omtalte og ikke gjenkjendte gamle instrument sambuka. Vor langleik skulde da blive et meget aristokratisk instrument med høie aner, og adskilligt taler for denne hypotese» (ibid.)
Videre spekulerer Fett: «Men det er kuriøst at tænke sig at det kanskje ligefrem var langeleikspillersker, som fra Athen blev hentet til det romerske aristokratiets fester.» I forbindelse med utstillingen ble det også arrangert kappleik på hardingfele og historiske konserter.
Innsamling i Telemark og Valdres
I årene etter 1910 var det flere innsamlere som reiste rundt omkring i landet og skrev ned folkemusikk. Noen av dem besøkte også langeleikspillere eller skrev ned tradisjonsmateriale knyttet til langeleiken.
Catharinus Elling (1858–1942) nedtegnet blant annet slåtter etter Aagot Einung i Tinn. Langeleikslåtter fra Vinje og Rauland, de fleste av dem etter Anders Lauvås, ble skrevet ned av Eivind Groven (1901–1977). Gregar O. Nordbø d.y. (1856–1940) fra Bø skrev ned seks slåtter i familietradisjon etter bestefaren Gregar O. Nordbø d.e. og tanten Aaste Gregarsdotter Vatnar. Disse slåttene ble publisert i samlingen Slåttar og folketonar frå Bø i Telemark (1954).
Det var i denne perioden flere som samlet folkemusikk i Valdres. Vi kan her nevne Ole Mørk Sandvik (1875–1976), som besøkte Valdres i 1916 og skrev ned fem langeleikslåtter etter Ole Brenno og Ingebjørg Hegge. I 1929 var Erik Eggen (1877–1957) på reise i Valdres, og blant hans mange nedskrifter finnes to langeleikslåtter etter Ingebjørg Lunde fra Vang.
Samme år som Sandvik var på innsamlingstur, hadde Valdres også besøk av den danske musikkforskeren Hortense Panum (1856–1933), som viste stor interesse for både langeleiken som instrument og langeleikspillet. Allerede i 1903 hadde Panum gitt ut sin første bok om musikkinstrumentenes historie, Nordeuropas gamle Strengeinstrumenter. I 1915 påbegynte hun sitt store trebindsverk Middelalderens Strengeinstrumenter. Samtidig ønsket hun å tilegne seg mer kunnskap om langeleiken, siden instrumentet fortsatt fantes i levende tradisjon. I tillegg hadde hun lyst til selv å lære seg å spille langeleik, et instrument hun første gang hadde hørt under et Valdres-besøk i 1894.
I 1916 reiste Panum igjen til Valdres og oppsøkte flere utøvere. Hun både lærte langeleikspill og skrev ned slåtter etter dem. Deretter dro hun videre til Oslo for å studere langeleiksamlingen på Norsk Folkemuseum og gjennomgå noen langeleikmanuskripter etter Lindeman. Året etter fikk hun et statlig stipend for å reise til Sverige og studere nyckelharpa. På reisen hjem gjorde hun en avstikker til Valdres, hvor hun besøkte langeleikspillerne Ola Brenno og Johannes Halden.
En stor del av de 26 slåttene hun skrev ned, publiserte hun i de to heftene Langelegen som dansk folkeinstrument (1918). Heftene inneholder også en historisk innledning om langeleiken, samt informasjon om stemming, spilleteknikk, noteringsmåte og flere øvelser. I tillegg fikk hun den kjente komponisten Carl Nielsen til å skrive nye stykker for langeleik. Bakgrunnen for utgivelsen av disse heftene var først og fremst at Panum ønsket å gjeninnføre langeleiken som dansk folkemusikkinstrument til bruk i skole og hjem.
Samtidig fikk hun fiolinmakeren Carl Andersen i København til å begynne å produsere rimelige langeleiker for det danske markedet. Dessverre lyktes hun ikke særlig godt med prosjektet sitt. I 1920 ga Panum ut et eget oppsummerende hefte om langeleiken i tidsskriftet Norsk Skoletidende.
Catharinus Elling mente at folkemusikkens særpregete toneintervaller hovedsakelig skyldtes manglende skolering hos dem som lagde og spilte på instrumentene.
Langeleiken i Vardal
I 1920-årene ble det satt i gang et arbeid med å få gitt ut en bygdebok for Vardal, som den gangen var en selvstendig kommune ved Gjøvik. Man ønsket å ha med et eget kapittel om musikklivet i kommunen og spurte Agmund Hole (1878–1940) om å ta på seg oppgaven. Hole hadde vært lærer i Hunndalen ved Gjøvik helt siden 1899 og svært aktiv innen det lokale musikklivet. Han hadde også samlet en god del folkemusikk. Mye av dette ble med da bindet med kapittelet om musikklivet kom ut i 1930.
Her skriver Hole en god del om langeleiken, og han kommer også med et lite hjertesukk: «Dette eiendommelig vakre og i særlig grad norske instrument har fortjent en bedre skjebne enn det har fått i vår bygd (…) Nu finnes her bare to igjen, hvorav bare den ene, Nikolai Myrvolds, er i stand og i bruk (…)». Blant de slåttene som etterfølger artikkelen, er det flere langeleikslåtter som Hole selv har nedtegnet.
En rekke innsamlere og musikkforskere har helt siden 1800-tallet vært opptatt av den tradisjonelle tonefølelsen som karakteriserer mye av den eldre folkemusikken. Allerede Lindeman kommenterte dette flere ganger, men det var særlig på begynnelsen av 1900-tallet at diskusjonen rundt tonespråket i folkemusikken skjøt fart.
Catharinus Elling mente at folkemusikkens særpregete toneintervaller hovedsakelig skyldtes manglende skolering hos dem som lagde og spilte på instrumentene, og at tonetrinnene opptrådte relativt tilfeldig uten noe spesielt system. Erik Eggen og Eivind Groven argumenterte sterkt mot Elling og mente at disse intervallene definitivt var knyttet til et slags system, som i hovedsak var basert på naturtoneskalaen. Mens Groven brukte seljefløyta til å underbygge teoriene sine, tok Eggen fatt i langeleikskalaen.
Erik Eggen
Allerede i 1922 hadde Erik Eggen skrevet en artikkel om langeleiken i tidsskriftet Syn og Segn. Her deler han langeleiken inn i fire hovedtyper etter skalaen på instrumentene. Den yngste og «moderne» typen med tilnærmet durskala kaller han «Hallingdals-typen»: «Slike instrument har funne vegen både til Vestlandet og Telemark, ja gamle Valdris-langeleikar kann ein stundom finne umstillte etter denne type. Han er nærmast utan musikkhistorisk interesse.»
Den andre og noe eldre langeleiktypen, som kjennetegnes ved en halvhøy kvart, kaller han «Sirdals-typen»: «Av denne har eg funne 2 eksemplar i den private samling åt professor Hannås, den eine frå Sirdal, den andre frå ukjend stad. Eit tredje instrument med denne tonestilling fann eg på garden Torshøi, Nes, Tel.»
Eggen omtaler også en mellomtype som han benevner «den valdres-telemarkske type» og viser blant annet til Lindeman. «Det er tonematerialet på denne som Ludv. Lindeman skildrar i ei fråsegn um ei stipendferd til Valdres i 1848.» Her er nedre halvpart av skalaen lik «Sirdals-typen», mens den øverste halvparten er en mellomting mellom dur og moll.
I likhet med Eggen og Groven ble Sevåg mer og mer opptatt av tonalitetsspørsmålet i folkemusikken, særlig på bakgrunn av tonerekkene på de gamle langeleikene.
Løchen, Sevåg og Ledang
Arkitekt Leif Løchen (1921–2011) ble i 1946 ansatt ved Norsk Folkemuseum med bygningsvern som hovedansvarsområde. Løchen var imidlertid svært engasjert i norsk folkemusikk og mente at det snart var på tide at museet lagde en ny utstilling av norske musikkinstrumenter. Nå ønsket han imidlertid å sette søkelys på de norske folkemusikkinstrumentene og valgte derfor Fra prillarhorn til hardingfele som tittel på utstillingen, som åpnet i 1948.
Dagbladet skriver 27.8.1948 at «Folkemuseet fikk sendt inn så mange og interessante instrumenter til utstillingen ‘Fra prillarhorn til hardingfele’ at det nå blir en ny ‘opphenging’, og direktør Kjellberg garanterer at den er minst like interessant som den første. Utstillingen åpnes i morgen». Museets håndskrevne liste over gjenstander inneholder i alt 316 forskjellige nummer, hvorav 67 representerer langeleiker. Leif Løchen sluttet for øvrig i jobben på Norsk Folkemuseum ved utgangen av 1948.
I 1947 hadde Reidar Sevåg (1923–2016) blitt tilknyttet Norsk Folkemuseum som ansvarlig for undervisningsavdelingen. Han utviklet snart stor interesse for de norske folkemusikkinstrumentene. Sevåg gikk blant annet gjennom svarene på spørrelistene som Norsk etnologisk granskning i 1946 begynte å sende ut til faste informanter rundt omkring i landet. Han ønsket spesielt å lese hva folk rapporterte tilbake om bruken av ulike instrumenter. Sevåg tok samtidig utgangspunkt i museets utstillingsliste fra 1948 og begynte å bygge opp et arkiv med registreringer av norske folkemusikkinstrumenter.
Sevåg ble i 1972 ansatt ved Universitetet i Oslo som leder av nyetablerte Norsk folkemusikksamling. Her fortsatte han registreringsarbeidet og ga ut boka Det gjallar og det læt (1973), hvor han tok for seg munnharpe, lur, bukkehorn og fløyter. Sevåg hadde planer om å gi ut en tilsvarende bok om langeleiken, men arbeidet ble aldri fullført. I likhet med Eggen og Groven ble han mer og mer opptatt av tonalitetsspørsmålet i folkemusikken, særlig på bakgrunn av tonerekkene på de gamle langeleikene.
Det ligger igjen et stort og verdifullt arkiv etter Sevåg, bl.a. registreringer av rundt 170 langeleiker hovedsakelig gjort i 1960-årene. Dessverre lar flere av disse langeleikene seg ikke lenger oppspore. Sevåg deltok med innlegg på en rekke internasjonale konferanser og publiserte blant annet artikkelen «Norms in the History of Langeleik Making» (1989).
I 1970 ble Ola Kai Ledang (f. 1940) ansatt ved Universitetet i Trondheim (NTNU), hvor han ble professor ved Musikkvitenskapelig institutt. Som instrumentforsker var han spesielt opptatt av seljefløyta og langeleiken. I Oslo hadde han lært å spille langeleik hos Ragna Brenno Frydenberg ofl. Ledang deltok på flere internasjonale konferanser og publiserte blant annet innlegget «Instrument — Player — Music. On the Norwegian Langeleik» (1974). På 1980-tallet besøkte Ledang Vesterheim, The Norwegian-American Museum i Decorah, Iowa. Her undersøkte han museets langeleiker, noe som resulterte i artikkelen «Med langleik på langfart» (1985) i hedersskriftet til Sigbjørn Bernhoft Osa på 75-årsdagen hans.
Senere publiserte Ledang artikkelen «Langspellet i Hemne» i Fosen historielags årbok (2005), med utgangspunkt i et gammelt instrument fra Hemne. Han konstruerte også en langeleikvariant som hadde tarmstrenger, noe han mente ga et atskillig bedre klanglig resultat. Ledang presenterte prosjektet sitt i innlegget «Trønderleiker og tarmstrenger» under Musikknettverkets seminar «Langeleik – tradisjoner og instrumenter» på Gjøvik i 2009.
Løchen ønsket at langeleiken skulle gjenvinne sin tidligere posisjon innenfor norsk folkemusikk, og var opptatt av å føre tradisjonen videre basert på eldre instrumenter.
Kopier av eldre instrumenter
Leif Løchen ble i 1964 ansatt ved De Sandvigske Samlinger på Maihaugen. Han begynte samtidig å registrere eldre langeleiker i Gudbrandsdalen, noe som førte til artikkelen «Langspelet. Et gammelt folkemusikkinstrument fra Gudbrandsdalen» i Årbok for Gudbrandsdalen 1973. Løchen var svært opptatt av at langeleiken skulle gjenvinne sin tidligere posisjon innenfor norsk folkemusikk. Det var derfor viktig å føre langeleiktradisjonen videre basert på eldre instrumenter i museer og privat eie i Gudbrandsdalen og Vest-Oppland. Han lagde nøyaktige arbeidstegninger av mange av disse instrumentene og gjorde flere av dem spillbare ved å sette på nye noter. Vinteren 1981 var de første langeleikkopiene ferdige. På Gjøvik var den store drivkraften bak dette arbeidet Kjell Stokke, som har skrevet om det i boka Nytt liv i gamle toner. Gjøvik Spelmannslag 10 år 1987.
Løchen sluttet på Maihaugen i 1987 og tok sammen med sin kone over hennes hjemgård Valbjør i Vågå. Noen år senere fikk han i oppdrag fra folkemusikkarkivet i Nord-Gudbrandsdalen å registrere eldre folkemusikkinstrumenter fra området. Arbeidet skulle starte med å lage en instrumentutstilling til Landskappleiken i Vågå i 1996. De neste årene publiserte han 83 korte artikler for lokalpressen om de instrumentene han fant, hvorav flere handlet om eldre langeleiker. Artiklene ble utgitt samlet i boka Fra skorofele til salmodikon (2000).
Allerede på slutten av 1970-tallet hadde Sverre Jensen (f. 1944) fra Oslo begynt å lage arbeidstegninger av eldre langeleiker med tanke på å bygge kopier av instrumentene. På bakgrunn av disse tegningene bygde han selv flere langeleiker, og han holdt også kurs i langeleikbygging basert på tegninger av lokale instrumenter.
Nye langeleikutstillinger
I 1985 ga Elisabeth Kværne ut LP-platen På langeleik sammen med flere medmusikanter. Platen inneholdt et særdeles fyldig teksthefte, hvor langeleikens historikk, utbredelse og bruk var godt dokumentert. Dette ga senere direktør ved Ringve Musikkmuseum, Peter Andreas Kjeldsberg ideen om å lage en utstilling med langeleiken som tema. Han inviterte Kværne og meg til å bidra til utstillingen samt å lage en fyldig utstillingskatalog som skulle oppsummere kunnskapen vår om langeleiken. Utstillingen åpnet i 1986 og fikk navnet Leve langeleiken!.
Oddrun Hegge (f. 1961) ble i 1987 ansatt ved Valdres Folkemuseum som instrumentmaker. Til museet kom det stadig inn eldre langeleiker som eierne ville få satt i spillbar stand, og Hegge ønsket å dokumentere de reparasjonene som ble utført. Omkring 1995 gjennomførte hun et registreringsarbeid som omfattet 95 instrumenter, de fleste av dem fra Valdres. Det ble samtidig tatt bilder av instrumentene. Dette materialet finnes nå i Valdres folkemusikkarkiv, sammen med et omfattende materiale innsamlet av nederlenderen Evert Kluter (f. 1938), som har registrert langeleiker og beslektete instrumenter i norske og europeiske museer. Dette materialet består også av kopier av eldre instrumenter fra flere land.
I 1994 skulle Landskappleiken arrangeres på Rauland i Telemark. I den forbindelse ble det planlagt en utstilling av eldre langeleiker. Kjell Bitustøyl (f. 1953) fikk ansvaret for utstillingen. Han fikk blant annet utlånt fem langeleiker fra Telemark fra Musikmuseet i Stockholm. Arbeidet med utstillingen førte til at Bitustøyl satt med et omfattende materiale fra Telemark, noe som ble utgangspunkt for en artikkel i boka Fjøllmanngjenta, utgitt i forbindelse med Landskappleiken. Året etter kom det to nye, men ganske likelydende artikler fra Bitustøyl i Årbok for Telemark 1995 og Årbok for norsk folkemusikk 1995.
I 2014 ble det åpnet en langeleikutstilling på Valdres Folkemuseum. Bakgrunnen var det omfattende registreringsarbeidet som Elisabeth Kværne og jeg hadde utført, og som hadde brakt fram mye ny kunnskap om langeleiken. Samtidig hadde de fleste norske langeleikene som befant seg på Musikmuseet i Stockholm, blitt ført tilbake til Norsk Folkemuseum. Flere av disse instrumentene ble lånt inn til utstillingen, som fikk navnet «Langeleiken – heile Noregs instrument». I tilknytning til utstillingen ble det gitt ut en liten temabok, hvor vi tok for oss ulike sider ved instrumentet. Denne utstillingen står fortsatt sommeren 2021.
Bjørn Aksdal og Elisabeth Kværne kommer ut med bok om langeleiken på NOVUS forlag (som del av skriftserien til Instituttet for sammenlignende kulturforskning) høsten 2021. I kapittel 3 i boka kan du lese mer om forskningen på langeleiken fra 1800-tallet til i dag. I Folkemusikk nr. 2/21, som er i salg nå, kan du lese et intervju med Aksdal og Kværne.
Forslag til videre lesning:
- Aksdal, Bjørn (1993). Innsamling og institusjonalisering. I Aksdal og Nyhus, Innføring i norsk og samisk folkemusikk. Oslo: Universitetsforlaget.
- Ahlgren Jensen, Lisbeth (2017). Hortense Panum og langeleiken. I Årbok for Valdres 2017. Valdres Historielag.
- Eggen, Erik (1922). Langeleiken. Syn og Segn, 28.
- Fett, Harry (1904). Musik-Instrumenter. Katalog, Norsk Folkemuseums særudstilling II, Kristiania.
- Gaukstad, Øystein (1973). Toner fra Valdres. Leira: Valdres Bygdeboks forlag.
- Hole, Agmund (1930). Sang- og musikklivet i Vardal. I T. Lauvdal (red.), Vardal bygdebok, bd. II. Gjøvik: Eget forlag.
- Sevåg, Reidar (1993). Toneartsspørsmålet i norsk folkemusikk. I Bjørn Aksdal og Sven Nyhus (red.), Innføring i norsk og samisk folkemusikk. Oslo: Universitetsforlaget.