Karl Fredrik Johansen Rosenberg ble født i årene før 1780. Hans mor var svensk reisende Anne Marie (Sofie?) Lind og hans far var hesteskjærer Johannes Rosenberg, født antagelig på Nedre Romerike, men godt kjent i Sverige. Alt tyder på at Karl vokste opp hovedsakelig sammen med sin mor og søsken og at de reiste i følge med andre slektninger. Det er naturlig å tro at det var i denne tiden han fikk sitt musikalske grunnlag. Familien besøkte ofte, blant annet, områder på Østlandet som omfatter dagens Søndre Hedmark, Akershus og Østfold. Man kan anta at de også var kjent over svenskegrensen. En familiehistorie forteller at Karl var ansatt i musikken i Christiania i sin ungdom.
Karl ble far i 1797 og han giftet seg med Magdalena Børresdatter året etter. Man vet om åtte barn som de fikk døpt gjennom årene. Familien var stadig på farten og reisene deres varierte fra år til år. Karl var beskrevet i pass som 66 tommer høy og ”maadelig av Bygning”, med mørkt hår og brune øyne. Han snakket norsk og var hesteskjærer av yrke, slik som flere karer i hans storslekt. Ettersom han var reisende fikk han tilnavnet ”Karl-fant”/”Fant-Karl” hos bygdefolk. ”Fant” var et av hans samtids navn for taterne som reiste i familiegrupper, så vel som for andre som ikke var bofaste. Karl var en ordensmann og ærekjær av natur, og han ble irritert og sur om noen ymtet fram at han var ”fant”. Man vet ikke hva han ble kalt i tatermiljøet, men ”Baschtar-Karl”/”Basjtar-Karl” er et forslag og vil si ”Spellmann-Karl” på romani, i følge kilder i dag. Som hestedoktor og hesteskjærer ville han ha forklart seg som greierske–mengar og greikjingrar, eller kanskje kussehar 1).
Karl var leder for et følge som besto av hans kone, barn og til tider også andre slektninger. Ettersom barna ble voksne, omfattet følget også svigersønner og svigerdøtrer og barnebarn i perioder. Familiene reiste så å si hele året, hadde med seg en og flere hester, brukte kjerre/vogn om sommeren og slede om vinteren. De hadde med seg de viktigste redskapene de hadde bruk for. Vinterstid var de ofte på Østlandet, og om sommeren kunne de være på Vestlandet, Nordvest-landet og muligens lenger nord. Slekt i Sverige kunne også få besøk fra år til år. Tradisjonelle marknader rundt omkring på landet var nok viktige for dem når de bestemte sine reiseruter. Følget var kjent mange steder og deres reiser hadde en meget vid geografisk horisont.
Da Karlsfølget dukket opp i ei bygd var det oftest som ”godt kjente fremmede”. Ryktet spredte seg at nå var ”Karl-fant” eller ”Karl-karane” kommet, og da skjønte man at det skulle bli felespill, dans og muntert samvær. Karl var en mester i å handtere fele (vanlig fele). Han spilte vilt, som her menes uten noter, og han imponerte med sitt virtuose spill. Ungdommen samlet seg for å få høre den tidens nyeste dansemusikk. De saug til seg inntrykk, stemningen og den eggende musikken. Karls svarte hår flaksa nedover panna når han spilte. Erfarne spellmenn og bygdas fiolinister var også oppmerksomme på Karl, og noen avtalte besøk for å spille med han når han var i bygda. Det kunne bli spell tilgangs og antagelig en del drammer i løpet av spilledagen -kvelden, eller -helgen. Slike besøk ble husket lenge. Nye melodier hadde blitt fanget inn i repertoaret.
Som 60- og 70-åring (1830- og 1840-årene) fortsatte Karl på sine reiser, og håret hans var like svart som da han var ung. En ung fiolinist fra Bergen, Ole Bull, hadde på denne tid fattet interesse for felespill rundt om i bygde-Norge. Det ryktes at han og Karl møtte hverandre en gang på Kongsvold og at Bull var meget imponert over Karls spill. Det er mulig at det var i denne perioden at Karl fikk skikkelig medvind for sin musikk i en del bygdemiljø. Valsespill på fele tok helt av med den yngre generasjonen, og det var da ikke lenger ulovlig for hvem som helst å spille offentlig til underholdning og til dans.
En fattig tenåring som het Jakup var også på vandring på denne tiden. Karl ble oppmerksom på guttens talent på fele. Denne var nok ikke den første musikalske bygdegutt Karl hadde møtt, men Jakup var litt spesiell. Hans fattigdom, utfartstrang og musikalitet var noe som Karl og hans folk forsto godt. Bygdefolk i Skjåk fortalte senere at Jakup reiste sammen med følget ei tid og lærte mye. Kanskje Karl hadde håpet at Jakup skulle bli den spillearvingen han ønsket seg? Karls sønn Fredrik, og en av Fredriks sønner, ”Litj-Fredrik”, spilte fele, men de var visst ikke så flinke som Karl. Vi kan tenke oss, med flere spellmenn i flokken og kanskje flere feler, at det kunne bli samspell. I Karl Rosenbergs tid var det vanlig å bygge ut slåtter fra småstubber og lage variasjoner på enkle temaer. Valsen var tidens popmusikk og sangen O du lieber Augustin en meget brukt tema. Det er mulig at Karl laget improvisasjoner på dette som senere fikk fast form hos bygdespellmenn.
Fant-Karl på Rørosmartnan 2015
- Heile veka: ”Romanifolket/taterne på Bergstaden og i rørosregionen”, utstillinga til Mary Barthelemy på Røros bibliotek
- Tirsdag 17.2 kl 14: Robert Rydberg Kwikk foredrar om romanifolket på Røros bibliotek
- Torsdag 19.2 kl 15:30: ”Arven etter Fant-Karl”: konsert med Laila Yrvum m.fl., Smelthytta. Torsdagen er det òg mange andre aktivitetar relatert til Fant-Karl og romanifolket på Røros.
- Heile programmet til Rørosmartnan finn du på www.rorosmartnan.no
Det var behov for god dansemusikk og Karl hadde et stort lager med muligheter. Fant-Karl-vals ble et begrep i ettertida. Spellmenn brukte og videreformidlet Karls valser, og nye valser av samme typen kom også inn i deres repertoar. Mange år senere refererte Jakup til nye-Fant-Karl-valser og gamle-Fant-Karl-valser. I Nord-Gudbrandsdalen og tilgrensende områder med vanlig fele ble valsene som vokste ut av kontakt med Karl til en sterk og særpreget tradisjon som spellmenn har dyrket med respekt og kjærlighet. Dette ble nok til gjennom Jakup og andre spellmenn som var født i 1820- og 1830-årene. Minner og slåtter fra denne tida ble samlet gjennom 1900-tallet. Musikken lever fremdeles hos spellmenn i flere lokaltradisjoner. I dag står Fant-Karl-valser høyt i kurs hos mange spellmenn.
Karl og hans familie hadde antenner for nye trender og strømninger. Det er ikke bare formidling av den nye valsen som viser dette. Rosenbergs sønnesønner Karl Fredriksen Moen og Fredrik Fredriksen Moen, begge født på 1820-tallet, hadde moderne yrker for sin tid. Karl satset som blikkenslager i 1844, da han fikk sitt første pass som 20-åring. Da var dette yrket helt nytt. Senere skrev han seg på moderne vis som dyrlege, istedenfor hesteskjærer som faren kalte seg, eller kursmed som bestefaren hadde gjort. Fredrik er å finne som urmaker, som også var et moderne yrke for hans tid. Blant etterkommerne etter Karl og Magdalena har det vært flere habile musikere, flere har vært karismatiske og skapende formidlere med stort hjerte, gode antenner for sitt publikum og teft for musikkens konjunkturer.
I Karl Rosenbergs samtid var flere pietistiske bevegelser i emning og fela ble fort oppfattet som djevelens instrument. Til tross for dette er historiene om Fant-Karl lite preget av slike tanker og assosiasjoner. Karl kjente til felas hemmeligheter, noen mente at han kanskje drev med svartekunst. Det ble sagt at han kunne både reparere og bygge instrumenter. Kan han ha hatt med seg felerekvisita som tarm til reservestrenger, hestetagl til buehår og harpiks som han handlet videre? 2) Flere feler/fioliner som er sagt å ha tilhørt Fant-Karl ble satt stor pris på senere, og var med å inspirere senere spellmenn og fiolinister. Kanskje de ble betraktet med litt ekstra ladning og potensial ettersom de hadde tilhørt selve Fant-Karl? En av dem er nå å finne på Ringve Museum i Trondheim med sin historie og identitet i behold.
Rosenbergs sønn, Fredrik Karlsen var mye på Røros med sin familie, og i julen 1847 var også hans foreldre der. Den 31. desember skaffet Karl og kona pass hos sorenskriveren for å reise fra Røros, gjennom Gudbrandsdalen til Sogn. For tida etter dette er det foreløpig ikke funnet ytterlige opplysninger om Karl Johansen Rosenberg i protokollene.
En spellmannshistorie fra Lærdalsmarknaden i 1850 forteller at Fant-Karl spilte der. Det var da Ola Mosafinn og Nils Hilme traff en gammel, skjelven og tørst taterspellmann som imponerte stort med spillet sitt. Spellmannen skulle være den berømte Fant-Karl.
Hva som ble av Karl Rosenberg til slutt, vet vi ikke. Mina på Røros fortalte at han døde i Valdres i høy alder, men i kirkebøkene for Valdres finner man ingen ting om han. Kirkeboka for Røros forteller at hans enke døde i 1859. Spellmannen Fant-Karls navn, ry og musikk lever videre i tradisjon, om enn mannen Karl Rosenberg er død. Det er sjanser for at i en eller annen kirkebok under begravede, står navnet ”Karl Johansen”, eller bare ”Karl”, kanskje med kommentaren omstreifende hestedokter. Om alderen står, er den antagelig høy, men lite presis.
Fotnoter
1) Kussehar er nok en eldre betegnelse, kanskje fra kursmed, og er blant ordene Eilert Sundt samlet i 1850-årene.
2) Trygve Myhre, Nes i Ådal, fortalte følgende i 2005: Loa-Maria fraus i hjel på Filefjell i et uvær. Hun var trollkjerring (I fortellinger kan trollkjerring noen ganger tolkes som taterkjerring). Jørn Hilme møtte en trollkjerring på Filefjell. Ho krokte lillefingeren hans, så ga ho han en bunt med strenger. Nå for du spela slike vrengadn. Men når du har brukt opp strengene da blir det slutt med spelling. Og det stemte. (Loa-Maria her kan være datteren til «Loa», Johanna Lovisa Glada f.ca.1795, en kjent taterkvinne på 1800-tallet. Hilme, f.1778, d.1854, ble berømt for sine raske, vriene slåtter med mange trioler.)
Denne teksten stod opprinneleg på trykk i Spelemannsbladet 2/2007.