Har du vondt i magen, gå til Per i hagen
Setter han deg på en liten stein, så piller han ut både marg og bein
Da blir du god i magen
Alle som frykter for at fellessangarven har forvitret, fikk et rungende allsangtilsvar i avslutningen på Gangars nærmere halvannen time lange, i hovedsak instrumentale konsert. Og det var de yngste i publikum som sang mest helhjertet med på barneregla «Per i hagen», like før de slang seg ut i kveldens andre halling-mosh-pit.
Ryktet hadde gått foran folkrockbandet da Gangar møtte et godt over halvfullt Blå denne lørdagskvelden. Bandet slapp sin første EP Tre danser i fjor høst, men har allerede flere fans enn mange utøvere med både et og to album i bagasjen. Kvintetten, ledet av Mattias Thedens på hardingfele, fele og – etter eget utsagn – bastardfele, er inne i sitt tredje år. I løpet av den tiden har de allerede gjort seg bemerket på en rekke festivaler i inn- og utland. Debuten kom som oppvarmere for forbildene i svenske Hoven Droven, og de regner seg først og fremst som et liveband. Like viktig er det hvordan de forholder seg til den musikalske kulturarven, og gjør den levende.
Konsert: Gangar
- Blå, Oslo lørdag 11. mars 2023
- Gangar er Mattias Truell Thedens (feler), Oskar Goedvriend Lindberget (saksofoner), Richard Max (elgitar), Jonas Thrana Jensen (elbass) og Henrik Dullum (trommer)
- Tidligere konserter i utvalg: Nordic Folk Alliance (Göteborg), Live at Heart (Örebro), Osafestivalen (Voss), Folkelarm (Oslo), Viljandi Folk Music Festival (Estland), Noorderzon Performing Arts Festival (Nederland), Folk Alliance International (Kansas)
Fenomenet folkrock er omtrent like gammelt som rocken selv. Blandingsforholdene mellom tradisjonene har imidlertid variert: fra 1970-tallets viseorienterte band som Folque, til 2000-tallets Gåte og Valkyrien Allstars, som på hvert sitt vis har vært – og, i tilfellet Valkyrien, fortsatt er – nyskapende.
Gangar er ikke like fornyende. Men de skaper utvilsomt fornyet interesse for forgangne sjangre, og for hvilke festlige muligheter som åpner seg i sjangerutvidende kombinasjoner. Kanskje er de også heldige med tidsånden: Overskridelse av sjangergrenser er snart en pop-sjanger i seg selv. Samtidig skal det understrekes at det er få som kan inspirere til en egen sjangerbetegnelse. I dette tilfelle: hardslått.
Hardslåttmotivet er også visuelt synlig i hvordan bandet står – og headbanger – på scenen. På flankene elbassist og -gitarist, begge med lange lokker, hvit skjorte og sort vest. I midten, litt tilbaketrukket, den casual antrukne jazzmusikeren. Trommisen bak, og i front felespilleren – som, hva sceneantrekk angikk, like gjerne kunne gått rett inn i et hiphop-kollektiv. Hiphopholdningen ble understreket av stevet i et av settets siste stykker, som låt som en rapp. Samtidig kan jo bandets konsept i seg selv, i hvert fall delvis, ses på som en form for sampling.
I motsetning til mange andre band som blander folkemusikk og populærmusikalske uttrykk, går gruppa uærbødig til kildene. Nærmere bestemt: til arkivene. Felespiller og frontmann Thedens har vokst opp med folkemusikken, og har spilt fele fra han var niåring. Også farens arbeid ved Norsk Folkemusikksamling på Nasjonalbiblioteket har hatt sin påvirkning. Slåttene som er stammen i Gangars repertoar er ikke av det mest kjente slaget. Snarere er det snakk om slikt man gjerne kaller glemte kulturskatter.
Fra scenen på Blå skal bandet spøke med at de er et coverband, i hvert fall i følge Tono. Med unntak av en coverlåt av nevnte Hoven Droven, er samtlige stykker basert på arkivmateriale. Slåttene er så arrangert for en besetning som har sin musikkfaglige bakgrunn i klassisk hardrock, med innslag av jazz, særlig personifisert i Lindbergets saksofonspill. Duettene mellom saksofon og fele, eller saksofon og bass, jazzer i begge tilfellene opp uttrykket, selv i de tilfellene der tempoet dras ned.
Et forrykende tempo er for øvrig noe av nøkkelen til hvorfor Gangar oppleves som freidigere enn flere andre folkrockere, inkludert de allerede nevnte svenske forbildene. Kveldens seigeste stykke var nemlig den ene coverlåten, som virkelig for å understreke at dette er de nye kongene på haugen, eller gutta på byen, om du vil.
For det har selvsagt noe å si hva slags rock du lar deg inspirere av. Slagere som AC/DCs «Thunderstruck» og «TNT» var det hentet hele riff fra. I tillegg kom elementer fra Metallica anno Master of Puppets/…And Justice for All, samt Guns n’Roses’ i sin tid grensesprengende Appetite for Destruction-album. At dette og tradisjonsslåtter er en vital kombinasjonen, er kanskje ikke så uventet som man skulle tro. Metallica hadde tross alt en megahit med den irske folkesangen og Dubliners-hiten «Whiskey in the Jar».
Av slåtter de spilte kan nevnes «Fjellets Melodi», som åpner debut-EP-en og på konserten var siste låt ut før ekstranummeret. Det er også denne som byr på regla «Per i hagen». Sammensatt blir det usannsynlig allsangvennlig, og nok et oppspill til dans – eller på hardrock-språk: mosh-pit.
Denne fysiske lyttingen og bevegelsene understreker hvordan nettopp forankring i tradisjonen gjør både band og publikum frie til å leke. Slik fremheves en side ved tradisjonen som dessverre iblant glemmes i minnearbeidet: Dette var jo musikk man gjerne brukte i lystig lag.
Gangar er fortsatt ferske i gamet, og har selvsagt noen utfordringer. Samtidig fremstår gruppa så frisk at selv det som eventuelt mangler av ferdigheter, kan settes på kontoen for det lovende. For hva Ganger til allerede nå får til av festlige fakter, lover godt for folkrockens fremtid.