Finn Vabø ble født i Sandviken 6. april 1931. Hans far Karl Vabø, fra Lindås i Nordhordland, var en god spelemann og den første lærer og inspirator for Finn. Da Finn var liten kom det mange dyktige spelemenn på besøk. I 1944, da Finn Vabø var 13 år gammel, omkom faren da D/S Masfjord gikk på grunn i Masfjordbukten. Karl Vabø, som var skipper, prøvde å redde flest mulig av passasjerer og mannskap, og fulgte selv med båten til bunns. Finn reiste selv til sjøs da han var 15 år, der han i en kort periode spilte trekkspill. Det at han i ung alder arvet hardingfelen etter sin far var avgjørende i hans valg om å satse fullt og helt på folkemusikken.
I 1951 ble Finn medlem i Spelemannslaget Fjellbekken, samtidig som han begynte i spelemannslære hos Jon Rosenlid. I Fjellbekken fikk han også impulser fra Arne Bjørndal og Halvor Sørsdal. Finn lærte fort, og deltok på sin første konsert allerede i 1952. I 1953 deltok han første gang på Landskappleiken, og fra 1957 spilte han i klasse A.
Med sitt mangfoldige toneregister var Finn blant de ledende musikalske inspiratorer i Fjellbekken, helt fra 1960-tallet og frem til i dag. Når Finn spilte, var det nesten som å høre et orgel med utallige registre. I Noen korte øyeblikk kunne slåtten bli som et prisme der Finn, musikken og felen smeltet sammen i en komplett treenighet. Spillet til Finn var preget av mange tette harmonier og et høyt kunstnerisk nivå, med klare personlige og kreative trekk innenfor rammen av den folkemusikalske tradisjonen.
Finn gjentok ofte til sine elever at de ikke måtte kopiere ham, men finne sin egen stil. Det hadde han selv gjort, ved å lære av flere spelemenn fra ulike landsdeler. Flere av hans elever har nok fått merke at det ikke alltid er så lett å la være å kopiere en så god spelemann, som mot slutten av livet kanskje hadde utviklet en egen bergensk slåttetradisjon. Finn var også en utømmelig kunnskapskilde, og historiene fra ulike folkemusikkmiljø, sjømannsliv og krigsårene i Bergen var utallige.
1950-tallet ble en oppblomstringstid for folkemusikkmiljøet i Bergen, med mange styrkende tiltak og tilbud for nybegynnere. Finn gjorde i denne perioden et avgjørende rekrutteringsarbeid. Han fremmet et inkluderende holdningsregime som skapte større aksept for folkemusikken, og som fikk avgjørende betydning for den lokale folkemusikktradisjonens fremtidige eksistens.
I over 60 år var Finn Vabø drivkraften i folkemusikkmiljøet i Bergen. Han var lett å bli glad i og hadde en sjelden evne til å inspirere. Han var en stillfaren og nærmest «usynlig» kulturarbeider som gjorde en stor innsats i den frivillige sektoren. Ved siden av å drive opplæring for de beste utøverne, har han med sin ubegrensede tålmodighet tatt seg av rekken av nybegynnere. Å lære av Finn handlet ikke bare om å lære feleslåtter. Han flettet inn både teknikk, historikk og eksempel på ulike måter å spille den samme slåtten på: «noen ganger sånn, andre ganger slik». Denne metodikken inviterte til å øke elevenes musikalske horisont og derigjennom trigge deres kreative evner. I tidsrommet 2000–2003 var Finn også timelærer ved Griegakademiet, Universitetet i Bergen.
Sønnen Øivind Vabø har videreført felespillet etter sin far. I 1996 gav far og sønn sammen ut CD-en Hei, so dansa jenta mi. Øivind er et levende eksempel på at Finn nådde frem med sin filosofi om at eleven skal skape sin egen stil. På slutten av 1990-tallet ble gruppen «Marylands» startet, som foruten Finn og Øivind besto av studenter og ellers unge hardingfelespillere som oppholdt seg i Bergen på den tiden. I 2001 ga Marylands ut en CD med slåtter som de hadde lært av Finn, akkompagnert av Sigbjørn Apeland på harmonium og Olav Tveitane på gitar og cister.
Finn var en pådriver innen organisasjonsbyggende arbeid. På slutten av 1970-tallet og inn på 1980-tallet holdt han gratiskurs i Fana, og etter ti kvelder ble Fana spelemannslag startet. Det samme gjorde han i Lindås, der Nordhordland spel- og dansarlag ble startet. Finn hadde æresmedlemskap i Landslaget for spelemenn (nå FolkOrg), Spelemannslaget Fjellbekken, Bygdedanslaget i Bjørgvin og BUL Ervingen. I 2001 ble han tildelt Statens kunstnerstipend og i 2004 mottok han H.M. Kongens fortjenestemedalje i gull.
Fra 1985 til 2007 var Finn fast musikalsk leder i Spelemannslaget Fjellbekken. Selv om han gradvis reduserte lederansvaret for ca. 10 år siden, var han likevel til stede med sin kunnskap, gode historier og sin utømmelige repertoarliste. Finn var brobyggeren mellom 1900-tallets spelemenn og dagens utøvere.
Som kulturverner har Finn gjort en innsats ved å praktisere verning gjennom bruk. På Arne Bjørndals samling finnes det over 800 slåtter som han selv har spilt inn. De fleste av disse ble spilt inn på initiativ fra Solveig Krokeide og Reidun Aske i perioden 1995–2000. Dette arbeidet gjør det i dag langt på vei mulig å videreføre slåttetradisjonen etter Finn Vabø og hans egne lærekilder. I tillegg spilte Finn, i perioden 2004–2008, inn åtte øvings-CD-er til Fjellbekken. Slåttene ble først spilt inn i riktig dansetempo, deretter i sakte tempo.
Finn var i stor grad dansespelemann, og spilte til dans flere ganger i uken gjennom en tidsperiode på 50 år – på det meste mer enn 250 spillinger i året. I 1957 giftet han seg med Ellen, som allerede den gangen var en fremragende danser. Sammen gjorde de en enestående innsats for å bevare dansetradisjonene på Vestlandet. Det må her nevnes at Finn har videreført et ganske stort turdansrepertoar som brukes den dag i dag. Det er også svært viktig for dansen at han la ned så mye arbeid i opplæring av yngre dansespelemenn, og sammen med Ellen dannet grunnlaget for et levende samspill mellom danse- og spelemannsmiljøet. I 49 år var han fast dansespelemann for ungdomslagene. Han har også vært en drivkraft, spesielt for bygdedansen, blant annet gjennom Bygdedanslaget i Bjørgvin som han selv var med å starte i 1963. Han var fast dansespelemann der fra begynnelsen og i flere tiår framover.
Finn så alle. Han så mennesket bak masken og var like høflig mot alle, selv mot dem som ikke var høflig mot ham. Finn gjorde heller aldri forskjell på mennesker. I det ene øyeblikket kunne han være omringet av «folkemusikkadelen», i neste kunne han spille og skåle med raklespelemenn og «grasrotfylliker». Han levde 110 % til han døde den 26. november 2017. Hvor han hentet energien fra, er et mysterium, men kanskje kan musikken og gleden av å være sammen med andre mennesker, være litt av forklaringen.
Finn, Ellen og Øivind Vabø har gjennom mange år representert en egen institusjon for opplæring og kulturell forvaltning. Nå er det opp til neste generasjon folkemusikkutøvere å videreføre arven etter Finn Vabø.