I natt hadde jeg en drøm. I drømmen var jeg med på et obligatorisk grunnskolelærerkurs om folkedans. Vi gikk motvillige omkring på et slags imaginært folkedansmuseum i et eller annet dalstrøk innafor. Jeg husker ikke hva vi så på museet, bare at vi begynte å kjede oss, så på klokka og lurte på når denne kjedelige kursdagen tok slutt. Kurs nummer to hundre og femtiåtte i min førtiårige allmenlærerkarriere.
I går drakk jeg kaffi hos nabofamilien fra Kosovo. De tilhører en egen minoritet i landet, med eget språk og kultur. Vi kom inn på forskjellen på å bo i Norge og Kosovo: temperatur, levemåte, vekster, teknologi – og på kultur og folkedans i de to landene. Den attenårige, norskfødte sønnen fortalte at folkedansen var noe av det livgivende – bensinen, kalte han den – blant hans venner her i byen. Spesielt ringdansene fra hjemlandet. Men norsk folkedans hadde han nesten ikke vært borte i, verken på skolen eller på fritida. Han mente norske ungdommer hadde et helt annet forhold til sine folkedanser enn hans landsmenn.
Les også:
Noreg treng ei folkedansutdanning, og danseutdanninga treng folkedansarane. Fram til me får ei utdanning i folkedans, misser me mange folkedanstalent. Det skriv Halldis Folkedal, den første nokosinne som har Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) i norsk folkedans.
Folkemusikklinje for hele landet
Folkemusikklinja på Vinstra vidaregåande skule er åpen for elever fra hele landet. Sju av de 11 som nå studerer folkemusikk på Musikkhøgskolen i Oslo har gått her. Kommunikasjonsrådgiver i Oppland fylkeskommune Elin Stokkenes skriver om hverdagslivet blant studentene på Vinstra.
I mine tretti første lærerår var folkedans fraværende i min barneskoleundervisning. Kanskje det mest spektakulære jeg vågde meg på var «Per Spelmann» som ringdans på mellomtrinnet. Selv om jeg visste at folkedans stod oppført i læreplanene på de forskjellige trinnene, unnlot jeg, som de fleste andre grunnskolelærere, å følge planen på dette området.
Men så fikk jeg et dansekick de siste ti lærerårene. Folkedansen ble en av pilarene i undervisningen, både som danseopplæring på musikkrommet og i klasserommet for å få litt variasjon. Egentlig gjorde jeg ikke annet enn å følge læreplanens danseplaner. Og elevene elsket å danse. Fra første til tiende klasse var dans et fantastisk pedagogisk verktøy som jeg skulle ønsket jeg hadde oppdaget før. Sangleker og forenklede springardanser i småskolen, reinlender og ringdanser på mellomtrinnet, swing, vals og springarlignende danser på ungdomstrinnet.
Å få en klasse i barneskolen til å stå i ring og holde hverandre i hendene er en komplisert oppgave for en vanlig norsk lærer. Elevene konstruerer fullt av rare problemstillinger. Hvem skal leie hvem? Gutt–jente? Det kreves en viss presisjon for å klare og lage en sirkel. Klassens indre liv blir blottlagt. Tabloid sagt kunne store deler av PPT-budsjettet bli spart om skolemyndighetene hadde satset på god, kvalifisert danseundervisning på alle skoler og trinn. Så alle klasser i norsk grunnskole i løpet av tretti sekund kunne stille seg i ring og danse «Eg rodde meg ut på seiegrunnen».
Poenget mitt er at folkedans er noe grunnleggende. Alle kulturer har sine danser og rytmer. For min nabo fra Kosovo er folkedansen noe av det livgivende, bensinen, i livet. For de fleste norske ungdommer er folkedans noe gammeldags, traurig, som de verken kan eller har plass for. Hvorfor er det slik?
Jeg tror det er mange årsaker. Først og fremst en motvilje i skolen mot å ta dansen som står oppført i læreplanene på alvor. Utenom de spesielt interesserte har jeg sjelden hørt folk snakke om det problematiske med at skolene ikke følger læreplanen i dans. De fleste lærerne er antakelig ikke helt støe på norske folkedanser, og unnlater derfor å følge læreplanene på dette området.
En annen årsak ligger i de norske folkedansmiljøene. På en måte står folkemusikk sterkt i Norge. Folkemusikken har sin egen Riksscene og Musikkhøgskolen egen folkemusikkutdanning. Problemet er bare at folkemusikken har forflyttet seg fra vanlige folk og blitt en slags elitemusikk, som jazz. Av ulike årsaker slår ikke folkedansen rot i grunnskolen, med unntak av i noen sterke folkemusikkområder som Hallingdal, Telemark og Trøndelag. For meg som lærer virket i mange år det offisielle folkemusikkmiljøet som det imaginære folkedansmiljøet jeg drømte om i natt.
Uansett skyld: Barn og ungdom trenger å være trygg på sine egne folkedanser, sin egen rytme. Norge har egne folkedanser og folkemusikk. Som latinamerikanerne har sin salsa og tango og balkanfolket sine ringdanser.
Den norske folkedansen må komme ut av det imaginære folkedansmuseet og bli en viktig del av den norske kulturen og rytmen. Det er mye lettere å leve sammen med andre folkegrupper dersom folk er trygg på egen kultur.