Vi nærmer oss 50-årsjubileet for Folkrocken som sjanger i Norge – enten du regner Saft og Sigbjørn Bernhoft Osa sitt samspill på festivalen Ragnarock i 1973, eller gruppa Folque sin debut samme år, som det egentlige startskuddet.
Mye har skjedd siden den tid. Men sjangeren er fortsatt levende, med nye utgivelser av Gåte og Hoven Droven friskt i minne. Setter man på noen av de gamle utgivelsene i dag, kan det være vanskelig å forstå den sprengkraften som de første folkrockerne hadde. Både rocken og folkemusikalske sjangerblandinger er blitt stuerene, det skal en god del mer til for å provosere musikalsk i dag.
Det er heller ikke provokasjon og opprør som kjennetegner de to nye utgivelsene med NT Folk sin Heimklang eller Mattis Kleppens siste soloplate Svartufsen. Det kjennes helt trygt å utsette folkemusikken for elektriske instrumenter og tunge basslinjer, men de to utgivelsene viser oss også hvor forskjellig det kan gjøres.
NT Folk er en gruppe fra Nord-Trøndelag som ble skapt i korona-tomrommet. Magne Vestrum (bass) er initiativtager og han fikk med seg Bendik Lund Haanshus (gitar), Pål Hausken (trommer) og Marit Vestrum (fele). Unni Boksasp, kjent for sine heftige kringelhauker, lyse lokkerop, er også med på en av låtene. Alt melodimaterialet er hentet fra Nord-Trøndelag (NT), men vi tipper at flere av lytterne vil kjenne igjen de fleste melodiene fra andre plasser i Norge også.
Det er heller ikke slåttene som gjør dette bandet, for her ligger det mye i de heftige arrangementene. Vi hører raskt deres forkjærlighet for den tradisjonelle folkrocken, noe også instrumenteringen legger til grunn. Her skal det grooves, og vi skal stå i et fullt lokale med en enhet eller to innabords og gynge i takt til den tunge rytmen i «Nils Ola-låten». Låten starter med et enkelt riff før ett og ett instrument dropper inn. Det er som en av de kule kidza fra byen kommer til bygda med buksa nede på knærne og capsen feil vei og hyler til spelemannslaget: «Få på litt bass og trommer, ‘a!» Marit Vestrum spiller melodi og annenstemme, mens de andre i bandet sørger for et riff som hadde passet godt på gode, gamle «Club-7».
Men det er ikke bare slike låter på albumet, det er også flere der bass eller gitar tar over melodien og former den på sin måte. Ofte er det med en forholdsvis aktiv trommeslager, og da får vi gjerne en underdeling i rytmikken som vi ikke er så vant til i folkemusikken. Det føyer seg fint inn i folkrock-tankegangen, men noen tradisjonalister vil nok heve et øyebryn eller to. Her ligger melodiene og vaker på et arrangement som bandet har laget med sin bakgrunn fra jazz, pop og rock. Når arrangementet får hovedrollen uten at melodilinjen blir presentert med tilstrekkelig overbevisning, kan låtene falle litt gjennom.
NT Folk: Heimklang
- Vestrum Records, 2022
- 9 spor, 30 min.
- Mikset av Magne Vestrum; mastret av Bendik Lund Haanshus
Mattis Kleppen: Svartufsen
- Crispin Glover Records, 2022
- 11 spor, 32 min.
- Innspilt og mikset av Olav Torget; mastret av Magnus Kofoed
Mattis Kleppens første soloplate Bassgitar fikk Folkelarmprisen i åpen klasse i 2018, og er en plate vi har hørt mye på. Kleppen er også kjent fra prosjektet Resjemheia, med Ottar Kåsa (hardingfele) og Kenneth Kapstad (trommer). Nå er Kleppen ute med en ny soloplate som har hentet tittelen fra en springarkomposisjon av Eivind Groven. Også denne plata har hentet mye inspirasjon fra folkrocken, men Kleppen fremfører materialet med tydelig vekt på slåttene sine egne premisser. Vi må også nevne Kleppen sin «medmusiker» her, Olav Torget, som har spilt inn og mikset plata – det låter rett og slett mesterlig. Etter vår mening er denne utgivelsen enda bedre enn forgjengeren.
Albumet starter rolig, og får oss i stemning for en god halvtime med solo bassgitar. Med «Birger Blues» viser Kleppen hva han er i stand til, og vi gleder oss til han fyrer opp slåttespellet. Første slått ut er «Nordafjells», en velkjent slått for de fleste i folkemusikkmiljøet. Kleppen gir oss en variant fra Setesdal etter Torleiv Bjørgum, men han har formet den slik at det klinger både naturlig og godt på bassgitar. Slåtten er ekstremt fengende. Hadde gruppene Den Fule eller Garmarna fått tak i Kleppen, hadde ikke verden stått til påske!
Resten av slåttene på plata er fra Telemark, med «Svartufsen», «Nordfjorden», «Ligangaren» og «Normannklubben». Mellom alle disse finner vi også egne melodier, rene improvisasjoner og «What I say». Sistnevnte er en rå låt Miles Davis slapp på plate i 1971 (dere må høre originalen!), og det er utrolig artig når Kleppen framfører den som en slått. Her er det ikke evigvarende rytmisk pumpende trommer og gitarriff. Kleppen former melodien mer melodisk og dermed også mer friere rytmisk, og låten blir mer dynamisk. Det er kanskje litt søkt å plassere slike melodier innimellom hardbarka hardingfeleslåtter, men disse innsmettene gir oss en pust i bakken mellom de mer intrikate slåttene. Kleppen velger også å starte hver låt rolig og prøvende, nesten som han gir oss et lite forspill før han setter i gang.
Begge platene kan trygt legges til i spillelisten med folkrock, men de har helt klart hver sin estetikk. På Heimklang er det den gamle folkrockens klang som skinner gjennom, mens Svartufsen gir oss en folkrocker sin kjærlighet til folkemusikken.
Anmeldelsen er hentet fra Folkemusikk nr. 2/22, som er ute i uke 20.