Innlegget stod først på trykk i Spelemannsbladet nr. 6/1973. Noen ganske få rettinger og uthevinger er gjort i originalteksten.
La oss først se på noen tall og tendenser: Medlemstallet i Lfs er i dag ca. 600 og antall lag ca. 60. En del medlemmer er direkte innmeldte, så en kan vel sette gjennomsnittet til 11 medlemmer pr. lag. Når en tenker på den alminnelig økende interesse, den store tilstrømning av publikum til kappleiker og at ca. 1800 har Spelemannsbladet, så synes det rart at ikke Lfs har et større medlemstall. Forklaringen ligger i Landslagets oppbygging og arbeidsmåte.
Fra grunnen av er Lfs en «spelmennenes fagforening». Etter hvert kom dansen med. En del «dansarlag» og kombinerte «spel- og dansarlag» ble stiftet, men foreløpig bare noen få. Siste nytt er noe man kan kalle «heimbygdslag» (Østerdala Spell- og Bygdedanslag) som dyrker bygdekulturen på brei front.
Bak disse nye tendensene ligger tanken om at musikken og dansen hører sammen. Spelemennene bør ikke leve i sosial isolasjon, de bør ha et miljø å leve i, en funksjon i samfunnet slik de hadde før. At spelet og dansen mange steder har mistet den opprinnelige kontakten, kan en høre resultatet av ved forekomsten av konsertspel, hvor det rytmiske element står svakt.
Lfs kan for så vidt være en slik fagforening, på betingelse av at andre på fullgod måte tar seg av dansen og at det er et godt samarbeide. Mange steder dyrker vel ungdomslagene bygdedansen og samarbeider med spelemannslagene. Men dette er ikke tilfelle over alt, noe som for klarer hvorfor «spel- og dansarlag» dukker opp. Hittil har Lfs som organisasjon arbeidet hovedsakelig med kappleikene og ved siden av noe med organisasjon av og stønad til spelemanns- og dansekurs. Det er nå på tide at organisasjonen tar opp til drøfting spørsmålet om hvorledes arbeidet med folkemusikken og dansen skal drives på lokalplanet.
At spelet og dansen mange steder har mistet den opprinnelige kontakten, kan en høre resultatet av ved forekomsten av konsertspel, hvor det rytmiske element står svakt.
En ser for seg to alternative utviklingslinjer i arbeidet:
En, som er hovedtendensen i dag, hvor Lfs er en organisasjon for aktive konkurransedeltakere. En bør merke seg hvor dårlig rekrutteringa er blant de aller yngste! Alt tyder på en stagnasjon om denne linje følges.
En annen, representeres ved de nevnte kombinerte lag, eller ved godt samarbeid mellom spelemenn og andre lag som dyrker dans, med muligheter for bredde i miljøet.
Et forbehold må tas. Dersom de kombinerte lag eller dansarlag er hovedsakelig innrettet på trening til kappleikdeltagelse, er de også representanter for den første linjen.
Skal folkemusikken og -dansen ha noen framtid, må det gis et aktivt kulturtilbud til flere enn i dag. I et spel- og dansarlag eller et heimbygdslag kan en gi slike tilbud til folk:
I. Festlige sammenkomster med musikk og dans, underholdning og foredrag.
II. Opplæring i folkemusikk og -dans og ev. andre greiner av bygdekulturen.
Det skulle også være mulig å legge opp aktivitetene slik at hele familien kan være med, både store og små. Til dem som er spesielt opptatt av at folkemusikken skal leve videre, vil jeg peke på at dette vil gi langt større muligheter for rekruttering blant de yngste enn vi har i dagens situasjon. Kontakten mellom spelemenn og de potensielle rekrutter vil bli langt bedre enn den en har mellom scene og sal på en kappleik eller framsyning. Flere vil trolig få lyst og mot til å prøve seg, og flere vil oppfatte at dette er levende stoff og ikke kuriositeter en henter fram for turister og lignende.
Det er klart at et slikt samarbeide står og faller med innsatsen på det lokale plan. Men også Lfs som organisasjon kan gjøre noe for å hjelpe og fremme en slik utvikling:
Loven må tilpasses! Dans er for eks. ikke nevnt i formålsparagrafen. Opplysningsvirksomhet må drives. Til å begynne med kunne en arrangere et seminar for å få fram erfaringer og synspunkter, seinere kunne en tenke seg lagslederkurs.
Organisasjonsmessig må en nok regne med lokale varianter etter forholdene, som nevnt tidligere med kombinerte lag eller samarbeide mellom lag.
Det er sikkert flere meninger om hvorledes en skal drive arbeidet i Lfs. Noen er kanskje skeptiske til organisert arbeide i det hele tatt. Personlig mener jeg at organisering, med en klar og gjennomtenkt linje, er nødvendig om en ønsker at folkemusikken og -dansen skal overleve. Men linjen må være den som best mulig gjenskaper den situasjonen folkekunsten var i den gang den sto på egne bein.