Toppbilde: Arbeiderne ved Våler kommunale sag (seinere Våler skurlag og Moelven Våler) på Braskereidfoss i Solør, 1920-tallet. Karene sitter på ei velte med ubarket tømmer. Nr. 2 f.v. øverst er Gustav Kåterud. (Foto: Anno Norsk Skogmuseum, Digitalt Museum; CC BY-NC-ND)
Frode Haltli har lagd en Spotify-spilleliste som kan lyttes til under lesning av essayet: Gravberget – musikk fra Solør og Finnskogen
Newtone Studio, Oslo, oktober 2020: Erlend Apneseth klimprer seg inn i polsdansrytmen ved hjelp av to hardingfeler på fanget. Hans P. Kjorstad lytter og ser, og setter på et tidspunkt inn et tema – improviserer litt over det – og spiller videre på polsdansen, som har tre vek, eller deler. Kontrabassist Fredrik Luhr Dietrichson tar forsiktig over de rytmiske markeringene fra hardingfela med pizzicato-flageoletter, før hele ensemblet er inne. Først etter dette breier den meditative hoveddelen seg ut. «Gravberget» er, i all beskjedenhet, en grande Finnskogspols, mitt opus magnum av egenkomponerte polsdanser.
Sommeren 1982 flyttet familien min fra Levanger til Våler i Solør, mellom Elverum og Kongsvinger i tidligere Hedmark fylke. Jeg var sju år og skulle begynne på skolen i dette duvende skog- og åkerlandskapet, langt fra fjord og fjell. Jeg ville ikke flytte fra Trøndelag, men to gode innsalg var at i Våler fantes ei lang «italiensk» sandstrand ved Glomma, med flotte bademuligheter, og det var garantert masse snø hver vinter! Faren min arbeidet med salg av sponplater i Norske Skog, det var derfor vi måtte flytte til Våler, der Saga lå som hjørnesteinsbedrift. Jeg tror ikke mora mi var noe mere lysten på å flytte fra Trøndelag enn det jeg og de to brødrene mine var.
Lukt av røyk og koie
De tre kommunene som utgjør Solør er Våler, Åsnes og Grue. Foreldrene mine hadde få år tidligere bygd eget hus i Levanger, nå flyttet vi rett inn i et nytt hus øverst i Spæsjåsa, rett over Vålbyen, det lille sentrumet i kommunen. Fra Elverum, tre mil lenger nord, strekker Østerdalen seg helt til Røros. Lenger innpå skogen fra Vålbyen, mot øst, ligger grenseområdet Finnskogen, kulturelt fortsatt sterkt preget av finneinnvandringen på 1600-tallet. Kraftsenteret på Finnskogen i dag er Svullrya på Grue Finnskog, der bor kunstnere som Sinikka Langeland, Tore Hansen og Hanne Borchgrevink. Skogfinner og tatere, norsk eller svensk: Solør og Finnskogen har i flere hundre år vært en kulturell smeltedigel.
Det største tettstedet i Våler Finnskog er Gravberget, med rundt 50 innbyggere. Da jeg vokste opp var det preget av fraflytting, nedleggelse av grendeskole og skolekorps. Men en gang yrte det av liv i Gravberget, den gangen skogsdrifta var storbutikk som krevde mye arbeidskraft, og tømmeret ble fløtet gjennom Haldammen og ned Fliselva. Jeg husker selv tømmerlensene på Glomma da jeg vokste opp, de var mest et forstyrrende element i badinga, og da var det selvfølgelig for lengst slutt på dansende tømmerfløtere ute på elvene. I Gravberget ble det i 1968 filmet at Astrid og Hans Kørra danset polsdans på kjøkkenet, men filmen var stum.
Arne Moseng, organist i Våler da jeg vokste opp, ga meg noen noteopptegnelser av låter etter Gustav Kåterud, skrevet ned rundt 1920 av Jostein Elset. Disse låtene spilte jeg etter hvert litt lokalt. Etter en opptreden i Kommunelokalet fikk jeg en opptakskassett fra Reidun Jule, barnebarn av Gustav Kåterud: Det var opptak Eivind Groven gjorde av Kåterud for NRK i 1939. Disse opptakene var på den tida utilgjengelige for allmenheten. Jeg var 14–15 år, satt på gutterommet og hørte på disse skurrete opptakene av en gammel gubbe som sang og spilte fele, innspilt på et tidspunkt da denne musikken var gått av moten for lengst. Det var som om det luktet røyk og skogskoie. Spillet og sangen til Kåterud hadde en dåm av tradisjon og gammel tid, samtidig som det var originalt og personlig. Han spilte polsdansene høyst ulikt i karakter og tempo, alt ettersom hva som kledde den enkelte låta. Og han må være den viktigste kilden for vokal folkemusikk i Solør, med en unik versjon av middelalderballaden «Sjugurd og trollbrura» som et høydepunkt.
Kåterud sang inn ballader og skjemteviser, spilte polsdanser og halling. Det står skrevet i bygdeboka i Våler at mens andre skogsarbeidere utover 1900-tallet hadde interesser som politikk og trekkspill, så bidro Kåterud heller med gamle sagn og sanger etter sin far og bestefar – og han drev med noe så håpløst umoderne som felespill! I min oppvekst var det nesten ikke feler igjen i bygda, men jeg oppdaget etter hvert at det var et trekkspill i annethvert hus. Fela ble utkonkurrert, med andre ord, som så mange andre plasser i Norge først på 1900-tallet: Trekkspill var jo tross alt mer lydsterkt og lettere å lære seg å spille enn fele, det var suksessoppskriften.
Den gamle musikken
Tidlig i oppveksten tok jeg hver lørdag timer med Erik Bergene fra Namnå i Grue. Erik hadde hatt Gunnar Østhaug fra Kjellmyra i Åsnes som lærer. Gunnar var veldig stolt over hvor langt Erik hadde kommet på Musikkhøgskolen. Og mens Gunnar i sin tid lærte Erik opp i trekkspillkomponister som Frosini og Deiro, så spilte jeg Bach og Nordheim med Erik. Gunnar anså meg for å være sitt musikalske barnebarn. Han hadde i sine yngre dager turnert som sirkusmusiker, og jeg fikk kopier av spennende noter fra verden der ute.
Gunnar kom fra en veldig musikalsk familie. Faren hans, Jon Østhaug, var en sentral tradisjonsbærer, særlig kjent for en av de mest kjente polsdansene fra Solør, og definitivt den med det mest spennende bakteppet: «Den springdansen Puken spelte da Gruekjerka brann» – en referanse til den tragiske kirkebrannen i Grue under høytidsgudstjenesten første pinsedag i 1822, hvor minst 113 personer omkom, hovedsakelig kvinner og barn. Puken sjøl satt i spiret og godtet seg med en lystig polsdans.
Da 1920-tallet kom, var det helt slutt på at folk ville ha polsdans på fest. Som dansemusikere flest var Jon Østhaug fleksibel: Var det foxtrot og tango de ville ha, så fikk de det! Fra 30-tallet ble han faktisk selv trommis i Østhaugs Danseorkester. Unggutten Kjell Kornstad spilte trekkspill i orkesteret, og han var definitivt eldstemann da jeg ble med i Våler trekkspillklubb som barn, jeg tror han spilte til han var nærmere 100. Og selv om Jon Østhaug døde mange år før jeg ble født, så føler jeg liksom en forbindelse til Kjellmyras store musikant.
Men det var egentlig ingen som spilte den gamle lokale musikken lenger i Våler da jeg vokste opp, ikke som jeg fikk med meg, i hvert fall. Eller kanskje var det Magne Halberget, felespiller fra Gravberget, som trekkspiller Roald Rundberget tipset meg om da han hørte at jeg var interessert i Gustav Kåterud: Jeg burde oppsøke Halberget på gamlehjemmet, han spilte fortsatt. Men det gjorde jeg aldri. Dessverre.
Adolf Haldammen er også gammel på de opptakene jeg har hørt, trolig gjort av Asbjørn Moe på 50-tallet. Haldammen var en skikkelig Finnskog-gubbe, savolaxer i fjerde ledd, tømmerfløter og oppvokst ved Haldammen, rett ved Gravberget. Han spilte mye med Länserud-kara Jon og Håkon Andersson fra svenskesida rett over Halsjøen, og han sang gjerne samtidig som han spilte fele. Sønnen til Adolf Haldammen, værprofeten Einar Adolfson, var kjendis i Solør da jeg vokste opp, og et fast innslag i lokalavisa. Han bodde i Possåsen, et aldeles nydelig lite sted, rett på svenskegrensa og ikke langt fra Järpliden, ei lita svensk bygd som har en høy stjerne i trekkspillhistorien. Det var der den unge Carl Jularbo hadde sitt eventyr med tjenestepika Elin sommeren 1916. Hun døde av tuberkulose året etter, så det ble ikke noe mer enn en vals ut av forholdet (Jularbos megahit «Drømmen om Elin»). Selv om Adolf Haldammen overførte mye gammel Finnskogs-kunnskap om vær, vind og litt trolldom til neste generasjon, så ser det dessverre ikke ut som at musikken gikk i arv.
I Gravberget ble det i 1968 filmet at Astrid og Hans Kørra danset polsdans på kjøkkenet, men filmen var stum.
Et annet sted som musikken stilnet er Juvberget, bare få kilometer fra Gravberget. Første bosetting var som ellers i området på 1600-tallet, og på slutten av 1800-tallet var Juvberget en av de største gårdene, med tilhørende utrolige 80 000 mål skog. Særlig i tiårene fram til 1900 var det mye musikk der, med brødrene Julius og Einar Juvberget i spissen for «Juvbergs-musikken». Julius skal ha hatt musikkutdanning fra Tyskland, og det er en imponerende notesamling igjen etter ham. Jeg kikket selv på deler av den da jeg var med Trond Nordby til Flisa og gjorde undersøkelser til hans bok Folkelige toner over djupe skoger (Pax, 2019).
Det sies at det var både korps og orkester i Juvberget på denne tida, og notematerialet fra 1870- og 80-tallet kan faktisk understøtte det. Det som er helt sikkert, er at de var i besittelse av sjølveste tamburtromma fra slaget ved Trangen i 1808. Etterkommer Morten Juvberget driver i dag Victoria Hotell på Flisa, vel verdt et besøk både for interiøret og maten, og Svanberg pensjonat, og han skaper også aktivitet igjen i Nedre Juvberget, som har stått fraflyttet siden 1970-tallet. Turstien Finnskogleden går gjennom tunet, området er i dag gjengrodd og uten bilvei på vinteren. Selv ble jeg overrasket over fortidas storhet i Juvberget da Maja og jeg litt tilfeldig vandret inn på tunet der, på bryllupsreise til fots fra Gravberget for 15 år siden. Veldig få vet noe særlig om det store musikkmiljøet som må ha vært der en gang. Julius døde ugift og barnløs i 1899.
Hemmelig finnskogsmusikk
Interessen for den eldre folkemusikken fra Solør og Finnskogen har vokst i meg over tid. Jeg har på hobbybasis i perioder brukt mye tid særlig på lydopptak, men også på skriftlige kilder. Atle Lien Jenssen fra Hamar gjorde et stort arbeide for denne musikken, og publiserte O.M. Sandviks opptegnelser fra området i boka Solørmusikken (Solørforlaget, 1996). Allerede på 1920-tallet begynte trekkspiller Asbjørn Moe fra Åsnes å dokumentere folkemusikktradisjoner som var i ferd med å forsvinne, først som notenedtegnelser og senere med lydopptak. Sverre Halbakken fra Elverum har også vært sentral, han står blant annet bak flotte TV-programmer fra 70-tallet som ligger på NRKs nettsider.
Kanskje viktigst for meg personlig, er det at jeg har fått spille og levendegjøre musikken med andre; det startet for alvor i studietida på 90-tallet med felespiller Vegar Vårdal, og siden har jeg spilt finnskogspols med mange andre også. Noen av låtene fra Solør har blitt rene hits i folkemusikkmiljøer i Norge og Sverige de siste tiårene. Men det forundrer meg likevel at så mye av dette materialet fortsatt er ukjent, så lite spilt, og ikke minst så lite studert.
Det mangler ikke på kilder, på Glomdalsmuseet på Elverum befinner det seg masse arkivopptak som ennå ikke er ordentlig katalogisert. Og hva med alt materialet etter Asbjørn Moe? Hvem blir førstemann til å studere Juvbergs-musikken? Er mye av dette ukjent fordi Solør har hatt lav status i folkemusikk-Norge? Olav Sæta påpeker for eksempel at L.M. Lindemans opptegnelser fra 1864 av ballader fra Solør ble publisert først i 1996.
Det kan jo være at folkemusikken i Solør har vært lite påaktet fordi den nærmest døde ut før den ble revitalisert i vår tid, i motsetning til andre områder der traderingen har pågått i ubrutt linje til i dag. Solør-musikken passet nok ikke helt inn i det nasjonalromantiske idiomet, med tydelig påvirkning av finsk og svensk tradisjon, og heller mollstemt enn oppbyggelig. Kanskje henger det sammen med en manglende interesse for dette geografiske området generelt? Hvordan har det seg at dialekten forsvinner så fort når bygdeungdom fra Solør flytter inn til byen?
Sånne ting går jo i bølger: Da jeg vokste opp var det ingen av de fra taterslekt i klassen min som snakket høyt om egen bakgrunn. I dag tror jeg at det er en annen stolthet rundt det å være tater. De reisendes musikk og kultur har spilt en stor rolle i Solør, men først nå de siste årene har deres fremste musikalske representant Elias Akselsen fått den anerkjennelsen han fortjener.
Etter at temaet i «Gravberget» er presentert, ligger polsdansrytmen og duver videre. Min egen rolle i dette frie partiet er bygget rundt små sitater fra polsdanser etter nettopp Haldammen, Østhaug og Kåterud. Noen takter her, noen takter der.
Følg buestrøkene!
Jeg arbeidet mye med alle de ti musikerne i Avant Folk-bandet for å kunne ivareta den asymmetriske rytmen i polsdansen, 3/4-takt med en treer som er kortere enn de to første slagene. Jeg vil følge Kåteruds eksempel og ikke standardisere musikken, ikke presse den inn i rammer som er kjente fra før. Alt er overført muntlig, det er et grunnprinsipp i dette bandet, og noe som jeg også har tatt med meg fra folkemusikken. Selv om jeg har arbeidet mye med komplekse partiturer i andre sammenhenger, så har det en egen verdi å lære noe på øret, det er enklere å komme fram til en felles forståelse av rytme og frasering uten noter og notater. Follow the money, heter det – jeg sier: Følg buestrøkene til felespilleren!
Etter at temaet i «Gravberget» er presentert, så ligger polsdansrytmen og duver videre, men det oppstår andre lag som flyter rundt med improvisatoriske kommenterer. Min egen rolle i dette frie partiet er bygget rundt små sitater fra polsdanser etter nettopp Haldammen, Østhaug og Kåterud. Noen takter her, noen takter der. I tillegg kommer jeg inn på en svensk grenselåt, «Back-Marits vallåt», og trommis Siv Øyunn Kjenstad synger med. «Back-Marit» finnes innspilt på den flotte CD-en 24 polsdanser fra Finnskogen, utgitt av Ove Berg fra Svullrya, der er det Atle Lien Jenssen og Olav Sæta som spiller den. Meditasjonen går over i en høyere intensitet, og i Oddrun Liljas nærmest psykedelisk elgitarsolo. Organist Ståle Storløkken og Rolf-Erik Nystrøm på saksofon pøser på med energi. Juhani Silvola på akustisk gitar holder polsdansrytmen stødig i gang. Tema settes inn igjen med Hildegunn Øiseths bukkehorn på toppen, før alt fades ut som det startet, med Erlend Apneseth klimprende på to hardingfeler.
Jeg trengte noe mer enn arbeidstittelen «Polsdans» da dette skulle utgis på Avant Folk II. Jeg lette etter noe som knyttet musikken til det geografiske utgangspunktet, og skogsbygda Gravberget dukket fort opp. Etter å ha gått noen runder med det, så har Gravberget blitt noe mer enn den flotte bygda som åpenbarer seg en knapp times kjøretur østover fra Våler sentrum. «Gravberget» har blitt en låt som reflekterer og mediterer over fortidas spellemenn og den tapte musikken som vi forsøker å vise et gjenskinn av, og skape helt nye klanger ut av. Et gravberg i måneskinn, med tettbygde skogsarbeidere og kvinnfolk som svever i måneskinn, polsdansende til bukkehorn og elgitar.
Essayet ble først publisert (i en litt annen versjon) i Klassekampens musikkmagasin mandag 15.3.2021.
