Det pleier å høre til sjeldenhetene at det gis ut nye bøker om hardingfela. At det nå har kommet hele tre bøker om dette instrumentet bare i løpet av et par–tre uker, må nærmest sies å være en sensasjon. Først kom Kjell Chr. Midtgaards omfattende bok The Hardanger Fiddle. The Art of Luthery in Telemark Norway (på Midtgaards eget forlag Scordatura) med engelsk tekst og flotte fargebilder. Deretter ga Ottar Kåsa og Asbjørn Storesund ut en mindre bok med samme tema, Felemakarar i Telemark (utgitt av Bø Museum), bygd rundt avbildninger av hardingfelene i Bø museums instrumentsamling. Sist ute er Gunnar Stubseid med boken Legendariske hardingfeler. Femti feler 1750–1950, som er boken jeg skal se nærmere på her.
Stubseid presenterer kronologisk felene han har plukket ut til boken. Han starter med tre instrumenter lagd av Isak Nilsen Botnen (Skaar) fra Fyksesundet i Hardanger omkring 1750, og ender opp med fela Olaf G. Helland lagde i 1945 og som går under navnet Tvistefela. Totalt er elleve felemakere representert i boken. Flest feler har Olaf G. Helland og Gunnar Røstad, som hver har med 14 feler. Dermed utgjør hardingfeler bygd av disse to felemakerne alene mer enn halvparten av felene i boken. Dette sier noe om statusen til Olaf Helland og Gunnar Røstad i hardingfelemiljøet, og det er også deres feler som i dag oppnår de klart høyeste prisene. Etter disse to er Erik Johnsen Helland neste på lista over flest instrumenter i boken, representert med seks feler.
Gunnar Stubseid: Legendariske hardingfeler. Femti feler 1750–1950
- Bokbyen forlag, Tvedestrand 2018
- 232 sider, 22 x 28 cm innbundet
Seks av de elleve felemakerne i boken tilhører den kjente felemakerfamilien Helland–Steintjønndalen med utspring i Bø i Telemark. Også Olav Venaas er fra Telemark (Gransherad), et fylke som dermed er representert med 31 av de 50 utvalgte felene. De andre felemakerne som er tatt med er Anders C. Kleven fra Krødsherad, som i mange år var virksom i Oslo; Torleiv Frøysaa fra Hornnes, som bodde i mesteparten av livet på Gjøvik; Gunnar Røstad fra Vennesla, som i mange år var bosatt i Oslo; samt tidligere omtalte Isak Botnen fra Hardanger.
Det vil alltid bli stilt spørsmål omkring utvalget av både felemakere og konkrete instrumenter i en bok som dette. Stubseid tar selv opp dette i bokens innledningsartikkel, hvor han blant annet skriver: «For det første har eg ikkje tilgang til alle aktuelle instrument, dessutan ligg det eit personleg val og skjøn bak utvalet. Mange berømte feler er borte for alltid, og eg har valt å prioritere dei instrumenta som framleis finst, anten i privat eie eller på museum. Eg har dessutan teke med nokre feler som kan ha ei historie som ikkje er vidare kjend.»
Det er ikke min hensikt å diskutere utvalget av de enkelte instrumentene Stubseid har valgt å inkludere i boken sin. Jeg har imidlertid noen kommentarer til utvalget hans av felemakere, samt til tidsaspektet i utvalget.
For det første har boken fått undertittelen Femti feler 1750–1950. Imidlertid viser det seg at hele 47 av de 50 felene stammer fra perioden 1857 til 1945, dvs. et spenn på bare 88 år. Perioden 1750–1857 er kun representert med tre feler, alle lagd av Isak Botnen rundt 1750. I et slikt lys framstår undertittelen som lite heldig.
Så kan man selvsagt spørre om det finnes felemakere og feler fra perioden 1750–1850 som kunne ha fortjent en plass i en slik bok, og her er svaret et ubetinget ja. Isak Botnens sønn, Trond Isaksen Flatebø, har etterlatt seg rundt 30 feler, hvorav flere både har interessante historier knyttet til seg og har vært brukte av legendariske spelemenn. Flere andre felemakere fra Vestlandet kunne ut fra de samme kriteriene ha fortjent en plass i en slik bok. Det gjelder også de tidlige felemakerne i Telemark Olav Gullbekk, Karl Mathiesen Rue og John Eriksen Helland. Det er på mange måter naturlig at hovedvekten av bokens innhold er lagt på tiden etter 1860, men skulle bokens undertittel og intensjon vært oppfylt, burde noen av de eldre felemakerne definitivt ha vært representert. Også når det gjelder hardingfelas moderne tid, kan det virke litt merkelig at det ikke er funnet plass til et eneste instrument av felemakere som Sveinung Gjøvland og spesielt Knut K. Steintjønndalen.
Hvis vi vender tilbake til de hardingfelene som visselig er med i boken, har mange av disse felene både morsomme og interessante historier knyttet til seg. Vi kan også lese en god del om kjente spelemenn som har eid og brukt disse felene i ulike sammenhenger. Men enkelte av de omtalte felene har svært knapt med tekst, og man kan både spørre seg hvorfor forfatteren ikke har skrevet noe mer om dem – og hvorfor nettopp disse felene da er prioritert i utvalget. Dette gjelder spesielt to av de såkalte Isak-felene, Folkedalsfela og Håstabøfela, men også noen av de nyere instrumentene.
Stubseid skal krediteres fordi han skriver godt og fører et variert og levende språk. Mye av teksten er utvilsomt rettet mot den spesielt interesserte leseren, men det finnes også mer allment kulturhistorisk orientert innhold i enkelte tekster. Et godt eksempel er den relativt omfattende teksten knyttet til Isakfela fra 1750, som en tid tilhørte Ole Bull; her er det en god del å lese også om den berømte fiolinisten og hans virksomhet. Teksten om Myllarfela, bygd av Erik Johnsen Helland i 1863, er et annet eksempel. I de ulike tekstene om denne felemakeren og hans feler savner jeg imidlertid at forfatteren nevner Hellands populære felemodell fra 1840-årene, som blant annet Myllarguten lenge var svært begeistret for.
Til tross for at boken inneholder mye god og interessant tekst, er det likevel billedmaterialet som står fram som bokens sterkeste side. Boken er fullspekket med bilder av de utvalgte hardingfelene, både store helbilder og mer detaljerte illustrasjoner, og de aller fleste holder svært god kvalitet. Enkelte bilder er imidlertid på kanten til uskarpe, og noen av bildene preges av en litt skjemmende refleks fra en blitz eller en annen lyskilde. Artiklene er også illustrert med bilder av mange av de spelemennene som har vært knyttet til de aktuelle felene. Forfatteren har i det hele tatt gjort en svært god jobb med billedmaterialet.
Det er dessverre ikke gjort et like godt arbeid når det gjelder korrekturlesningen. Tekstene inneholder en god del unødvendige småfeil som kan virke litt forstyrrende. En god del ord har fått understrekninger uten at det gir noen mening, navnet Gunnar M.A. Røstad har to oppføringer med to ulike skrivemåter i innholdslisten, og det vises på side 25 til et nettsted som ikke har vært oppe og gå på flere år – for å nevne noen eksempler!
Når dette er sagt, er det likevel svært mye å glede seg over i denne boken, både tekstene og spesielt billedmaterialet. Slik sett vil den kunne bli til stor glede både for de mange som er interessert i hardingfela som instrument, og for felemakere og spelemenn som har tatt vare på og videreført tradisjonene knyttet til dette spesielle instrumentet. Men boken ville hatt enda større verdi om utvalget av feler hadde vært litt bredere, både i et historisk og dermed også stilmessig perspektiv.
Mer om Gunnar Stubseid:
Rff-prisen 2015 til Gunnar Stubseid
Prisvinnaren har gjort seg kjend som ein av våre aller fremste hardingfelespelemenn, solid rotfest i slåttetradisjonen i Setesdal. Stubseid har ein allsidig karriere bak seg, frå tradisjonelt solospel til norske og internasjonale samarbeidsprosjekt.
Gunnar Stubseid & Ale Möller: Spor
Rameslåtten er duoens debutplate fra 1987, mens oppfølgeralbumet Reisaren kom ti år senere. Det er en stor glede at disse platene endelig er tilgjengelige igjen, i form av dobbelt-CD-en Spor.
Hegland, Bjørgum & Stubseid: Sterke slag
Parhestane Hallvard T. Bjørgum og Gunnar Stubseid har samla innspelingar og sanka stoff i høve 125-årsminnet for storspelemannen Olav Hegland. Attåt dei vidgjetne opptaka etter meisteren fyrer dei sjølve av ein ladning med eksplosive setesdalsslåttar.