Hardingfelespilleren Guro Kvifte Nesheim, oppvokst i Oslo og nå bosatt i Göteborg der hun har studert ved Högskolan för scen och musik, har i høst kommet med to plater på Taragot Sounds. Kvifte Nesheim har primært slåttetradisjonen sin fra Agder, og spesielt har felespilleren Salve Austenå fra Tovdal betydd mye for henne både som læremester og inspirasjonskilde. Som tradisjonsbærer og slåtteformidler er hun godt på vei til å utvikle en personlig og troverdig spillestil. Som mange i sin generasjon utøvere står Kvifte Nesheim solid plantet i det tradisjonelle solistiske slåttespillet, samtidig som hun utfordrer det gjennom nyskapende arrangementer og samspillkonstellasjoner.
Tri hjarter på ei snor, albumet til GKN5 (Guro Kvifte Nesheim kvintett), er tilegnet Salve Austenå. Hans repertoar står i sentrum også på Guro Kvifte Nesheim & Mats Edéns Den kaldsteikte, nå i desember kåret til årets duoplate av det svenske musikkmagasinet Lira. Begge platene utforsker grenselandet mellom det tradisjonelle slåttespillet på hardingfele og ulike samspillformer, der hardingfela legger mye av premissene for samspillet.
De to platene er likevel ganske forskjellige i uttrykket. Til tross for at stemmespill med improviserte stemmer er en vel etablert samspillform, tilfører Kvifte Nesheim & Edén det nye impulser gjennom sitt spontane og energiske samspill. GKN5 kunne på sin side ha gjort enda bedre bruk av ressursene de dyktige musikerne i kvintetten utgjør.
Guro Kvifte Nesheim & Mats Edén: Den kaldsteikte
- Taragot Sounds, 2020
- 13 spor, 43 min.
- Produsent: Tellef Kvifte
Kvifte Nesheim & Edén: Den kaldsteikte
På Den kaldsteikte møter vi Kvifte Nesheim i samspill med Mats Edén, folkemusiker fra Värmland som også har studert ved Norges musikkhøgskole. Platen har fått navn etter en gangar Salve Austenå pleide å spille, og omtrent halvparten av slåttene på platen er lært etter ham. De øvrige slåttene stammer fra ulike steder på Agder, med unntak av en reinlender fra Fyresdal i Telemark. Foruten seks gangarslåtter er det funnet plass til tre springarslåtter, to valser, en reinlender og ett spor bestående av rilslåtter.
Mens Guro Kvifte Nesheim som vanlig trakterer sin Salve Håkedal-hardingfele, veksler Edén mellom å benytte en Sigvald Rørlien-hardingfele, en tysk barokkfiolin fra 1730 og en viola d’amore bygd av Anders Norudde. Dette skaper flere uvanlige klangkombinasjoner. Samspillet fungerer slik at Kvifte Nesheim spiller slåttene på tradisjonelt vis, men i en noe friere utforming, mens Edén improviserer fram stemmer til spillet hennes.
Ifølge plateselskapets hjemmeside er noe av ideen bak platen å kombinere solospillets frihet med samspillets gleder. Man har forsøkt å gjenskape en live-stemning med en sterk formidling av musikken, der lytteren må tåle enkelte uregelmessigheter, heller enn å gi ut en mer perfeksjonistisk og uangripelig, men kanskje også mer blodfattig produksjon. Det siste er nok vanligere innen utgivelser med slåttemusikk; for eksempel er svært få slåtteplater basert på live-opptak fra en konsertsituasjon, og da enda sjeldnere med dansere på gulvet. I et slikt perspektiv framstår Den kaldsteikte som et friskt og fornyende innslag.
Men det er altså en god del smårusk i samspillet, både når det gjelder renhet og det rytmiske aspektet. Når Edén benytter barokkfiolin eller viola d’amore, som begge likner litt på hardingfela i klangfarge, synes jeg heller ikke at instrumentene alltid fungerer optimalt sammen. Men spillegleden og formidlingsevnen til de to musikerne er formidabel, og samspillet deres oppleves nok aller best i en konsertsituasjon. Kvifte Nesheim og Edén har satt sammen et fint og variert repertoar, og på flere av slåttene hører vi det spesielle og alderdommelige tonespråket som karakteriserer mange av slåttetradisjonene på Agder.
Blant de beste sporene på platen vil jeg trekke fram den friske springaren «Jondalen», hvor samspillet sitter ekstra godt; den fine valsen «En liten koselig en» med et fint improvisert viola d’amore-arrangement; de morsomme og livlige rilene etter Ole Dyremyr; gangaren «Fanten» spilt med alderdommelig tonefølelse; og gangarene «Skårsvikjen» og «Den kaldsteikte», hvor takten er riktig god.
GKN5: Tri hjarter på ei snor
- Taragot Sounds, 2020
- 9 spor, 42 min.
- Opptak og miks: Tor Magne Hallibakken
GKN5: Tri hjarter på ei snor
Tri hjarter på ei snor er GKN5s andre utgivelse etter debutplaten Bestastovo fra 2018. Kvintetten består, foruten Kvifte Nesheim selv på hardingfele, av Anna Gustavsson, nyckelharpa; Thomas Eriksson, tolvstrengsgitar; Anna Malmström, klarinett og bassklarinett; og Jens Linell, tamburin. Syv av slåttene på platen, fire gangarer og tre springarer, er etter Salve Austenå; i tillegg inneholder platen to spor komponert av Kvifte Nesheim, en gangarslått tilegnet Austenå og en lyarslått i form av et slags tonemaleri med inspirasjon fra Voss. Det aller meste framføres med full besetning; men selv om enkelte spor har solistiske innslag fra de andre instrumentene, er det aldri tvil om at det er hardingfela til Kvifte Nesheim som står i sentrum.
Platens beste spor er nok gangaren «Neri Neset», som har en fin balanse mellom sekvenser med solospill og arrangert samspill. Flott klinger også gangaren «Kjaranlien», framført med stort rytmisk driv og den typiske markeringen av etterslagene som vi kjenner igjen fra en rekke svenske folkemusikkgrupper. På springaren «Spinnaren» er bassklarinetten mer framtredende enn ellers på platen, bl.a. med et fint mellomspill. På springaren «Tinndølen» har Kvifte Nesheim laget et veldig fint forspill, før slåtten fortsetter i et lavmælt arrangement hvor både hardingfele, nyckelharpa og klarinett har sine egne bidrag. Tydeligst variasjon representerer avslutningslåten, lyarslåtten «Lønavatnet», som kanskje kunne ha vært plassert litt tidligere med tanke på nettopp variasjonsaspektet.
Samlet sett framstår Tri hjarter på ei snor i mine ører som en litt ujevn utgivelse. Slåtteutvalget, hardingfelespillet og samspillet er bra, og Kvifte Nesheims hardingfelespill er som nevnt meget solid. Men ofte repeteres motivene uten at det skjer noen vesentlig utvikling, som på gangarslåttene «Tveitlien» og «Salve». Det kunne kanskje ha vært gitt mer plass til spesielt Gustavssons nyckelharpa og Malmströms ulike klarinetter, uten at det nødvendigvis hadde brutt med hardingfeleslåttenes karakter.