– Aller først: fortell oss litt om deg selv.
– Jeg er født og oppvokst på Fagernes i Valdres. Da jeg var åtte år begynte bestevenninnene å spille langeleik, og da måtte selvsagt jeg også. Etter en del år i folkemusikkmiljøet ble jeg med på prosjektet Bygda Dansar i Oppland. Da begynte et stort engasjement for dans, og siden har jeg både studert, undervist i og vært kappleiksdommer i norsk folkedans.
– Hvor kommer interessen din for Afrika fra?
– Sommeren 2013 dro jeg til Zimbabwe, for å besøke en venn som jobbet som frivillig gjennom Idrettens Fredskorps. Før dette var hadde jeg ingen planer om å reise til Afrika –Asia og Sør-Amerika stod høyere på lista. Men på denne turen ble jeg helt forelsket i Afrika, og ville tilbake så fort jeg kunne.
– Hvordan havnet du i Tanzania?
– Jeg deltok på kulturutvekslingsprogrammet SPOR, i regi av den ideelle organisasjonen Vennskap Nord/Sør og støttet av Fredskorpset. På dette programmet bor man i en vertsfamilie og jobber som frivillig i Tanzania eller Guatemala i fem måneder. Jeg jobbet som sang- og danselærer på en barneskole i byen Tanga, nordøst i Tanzania. En kollega og jeg underviste i halling og i tradisjonell tanzaniansk dans.
– Hvordan var det første møtet ditt med Tanzania?
– Det var utrolig spennende å komme til Tanzania. Vi landet i Dar-es-Salaam sent på kvelden, og jeg husker jeg ble overrasket over hvor varmt og fuktig det var. Rett innenfor dørene på flyplassen gikk strømmen i noen sekunder, før den kom på igjen. Etter venting på visum ble vi tatt imot av folk fra den tanzanianske organisasjonen. Vi ble most tett sammen i en sju-seters bil og kjørt gjennom natta til herberget vi skulle bo på. I dagslyset dagen etter var alt annerledes. Overalt hvor vi gikk på gata i solsteiken ble vi hilst med utallige «Karibu», som betyr velkommen.
– Hvordan var inntrykket/tankene da du reiste, sammenlikna med da du kom?
– Etter nesten et halvt år i Tanzania hadde jeg et helt annet inntrykk enn da jeg kom. Før jeg reiste, møtte jeg mye skepsis. Veldig mange har det med å se Afrika som ett land, bare bestående av fattigdom, krig og sykdom. Og det er klart at mange afrikanske land, også Tanzania, har mange utfordringer. Det er større forskjeller mellom folk her enn vi er vant til. Men når man har et hverdagsliv i landet, får man et helt annet syn på ting. I Tanzania er det så utrolig enkelt å komme i kontakt med folk – om man bare prater bitte litt swahili, kommer man utrolig langt. Da føler man seg også raskt trygg. Menneskene jeg møtte i Tanzania var nok det som gjorde størst inntrykk på meg.
– Hvordan ble norsk folkedans tatt imot i Tanzania?
– Folk var veldig ivrige etter å se hvordan vi danser i Norge. Jeg ble ofte spurt om å vise eller lære bort noen dansebevegelser, og filmopptak fra kappleiker og FRIKAR-oppsetninger ble populære. Pardansen var kanskje litt mer uvant for folk enn lausdans. Folk syntes det var kult, men det var kanskje ikke noe de var så vant til selv. Jeg så faktisk ikke noe pardans i det hele tatt mens jeg var i Tanzania.
– Hva danser tanzanianerne? Hvilke likheter og forskjeller er det mellom norsk og østafrikansk dans?
– I Tanzania skiller de i hovedsak mellom to typer dans. Den ene er den tradisjonelle tanzanianske dansen, som regel akkompagnert trommer og med et rituelt preg – for eksempel for å be om regn eller gode avlinger. Det folk derimot kaller «afrikansk dans», er moderne og mer koreografipreget. Denne blir danset til tanzaniansk eller østafrikansk populærmusikk. Det var dette dansegruppa jeg ble med i i Tanga, danset. En likhet med begge disse og norsk folkedans er man bruker veldig naturlige bevegelser i dansen og har god kontakt med gulvet. I tillegg finner man mye av den samme akrobatikken som i hallingdans. En forskjell fra norsk dans er at musikken gjerne er kjappere og mer intensiv, og man ofte danser oppstilt eller i formasjon til de andre på gulvet.
– Er tradisjonell musikk og dans mer en del av populærkulturen i Tanzania enn i Norge?
– På mange måter, ja. Jeg opplevde det som at folk flest er mye stoltere av folkekulturen sin i Tanzania – det er mer en del av identiteten og patriotismen deres enn det er i Norge. Mange populære tanzanianske artister blander tradisjonell musikk og dans med moderne. Likevel er det noe unikt med det litt atskilte folkemusikkmiljøet i Norge, der så mange unge og gamle samles til tevling og fest. I Tanzania brukes nok den tradisjonelle musikken og dansen mer i oppvisningssammenheng.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
«Man bruker veldig naturlige bevegelser i dansen og har god kontakt med gulvet. I tillegg finner man mye av den samme akrobatikken som i hallingdans.»
– Fortell litt mer om hvordan du ble med i en lokal dansegruppe.
– Det var to måneder før jeg reiste hjem at jeg ble introdusert for streetdance-gruppa Street Colour i Tanga. Slik fikk jeg et unikt innblikk i hvordan et ungdomsliv i Tanzania kan være, og hvilke gleder og utfordringer det byr på. De fleste av danserne kommer fra enkle kår – de sover 6–7 stykker på et ti kvadratmeters soverom. Mange dropper av ulike årsaker tidlig ut av skolen. Men jeg har aldri opplevd et så sammensveiset miljø som dette. Flere kvelder i uka møttes dansegruppa i en bakgård i byen for å øve – barn, ungdom og noen voksne. Bakgården er romslig, med hullete sementgulv strødd med gamle kjøleskap og høner flaksende rundt. Der lærer de seg nye danser og lager koreografier. De eldre underviser de yngre. Det øves mye på akrobatikk – mange av dem er vanvittig akrobatiske.
– Dessverre er det veldig vanskelig å profilere seg som danser i Tanzania. Det gjelder spesielt i mindre byer som Tanga. Gruppa arrangerer ofte danseoppvisninger i byen, men da som regel på helt frivillig basis. Det er å bli oppdaget av en profesjonell musikkartist som gjelder. Jeg håper at danserne i gruppa en dag kan leve av det – ikke minst siden dansegruppa er en viktig møteplass for mange unge.
Ingrid fortsetter å jobbe med dansemiljøet i Tanga, og i sommer dro hun igjen til Tanzania. Da var hun med på en viktig milepæl for Street Colour: å danse på scenen sammen med Diamond Platnumz, den største artisten i Tanzania om dagen.
Les mer om Ingrids opplevelser i Tanzania på bloggen hennes, makihiyo.blogspot.com.