Til tross for stor interesse for feltet, var det i mange år et bemerkelsesverdig fravær av litteratur om hardingfelebygging og de fremste forvalterne av denne unike norske håndverkstradisjonen. Heldigvis har dette bedret seg mye de siste årene, og vi har blant annet fått to praktbøker av Kjell Midtgaard om henholdsvis Gunnar Røstad (1997) og Olaf G. Helland og felemakerkunsten i Telemark fram til 1960-årene (2015).
Nå har også Lars-Ingar Meyer Fjeld kommet på banen med en gjennomillustrert bok om bygdegeniet og felemakeren Olav K. Venås (1877—1957) fra Gransherad i Telemark, som også er kjent for å ha lagd flotte langeleiker og en lang rekke gjenstander som lokalbefolkningen hadde bruk for. I likhet med de to utgivelsene til Midtgaard, er også denne boken utgitt på Midtgaards forlag Scordatura.
Meyer Fjeld har delt boken sin inn i tre hovedavsnitt. Den første delen tar for seg livet til Venås med hovedvekt på hjem og familie. Deretter følger en gjennomgang av feleproduksjonen hans, hvor forfatteren har valgt å operere med fire hovedperioder fra Venås startet med felebygging i 1896 og fram til 1956, da hans siste kjente hardingfele kom. Den avsluttende, og mest omfattende delen, går nærmere inn på selve instrumentene hans, med fokus på blant annet rosing, gripebrett/strengeholder, lakk, snekke/stemmeskruer og tone/rigging.
Forfatteren gir en fin skildring av oppveksten og familielivet til Venås. Her kan vi lese om hans lokale engasjement og om de ulike gjenstandene som ble produsert på gården Nord-Brekke etter at familien bosatte seg der i 1907. Fra omkring 1920 ble det, ved siden av felebyggingen, satt i gang en stor produksjon av en rekke ulike gjenstander på Nord-Brekke, blant annet kniver, ljåer, bord, stoler, kaffekjeler, klokker, børser, ulike leker og brettspill. Som for mange andre familier, ble 1930-årene en svært vanskelig tid, noe som blant annet gikk hardt ut over felemakerarbeidet. Forfatteren gir en god og innsiktsfull skildring av de problemene Venåsfamilien hadde å stri med i disse årene.
Meyer Fjeld har altså valgt å dele inn feleproduksjonen til Olav Venås i fire ulike perioder. Den først perioden dekker årene 1896—1919, hvor han trolig bygde drøyt 30 feler. Forfatteren har kun kjennskap til syv feler fra disse årene, noe han mener kan skyldes tilfeldigheter. Men han spekulerer også på om årsaken til dette kan være at flere av felene enten forsvant til USA med norske emigranter, eller ble brukt som byttemiddel med de svenske rallarne som oppholdt seg i området. Det er imidlertid dokumentert svært få Venåsfeler både i Sverige og USA, og denne forklaringen virker derfor lite sannsynlig.
Enda mindre troverdig er teorien om at en god del av felene hans ble innkjøpt til Nordiska museet i Stockholm da grunnleggeren Arthur Hazelius, ved hjelp av blant annet telemarkingen Torjus Jore Bolkesjø, på slutten av 1800-tallet begynte å samle inn gjenstander fra norsk bondekultur. Alle disse gjenstandene er registrert i Stockholm, og det finns ingen hardingfeler av Olav Venås i denne samlingen. Den ligger imidlertid ikke nedpakket i Nordiska museet, slik forfatteren skriver, men ble for en god del år siden overført til Musikmuseet (i dag: Scenkonstmuseet) og enten utstilt der eller lagret i deres magasiner ute i Tumba, noen få mil utenfor Stockholm sentrum.
Lars-Ingar Meyer Fjeld: Olav K. Venås – Bygdegeniet og felemakeren fra Gransherad
- Scordatura Forlag, 2022
- 248 sider, innbundet
Meyer Fjeld kaller årene 1920—1935 for kreativitetens periode, og fra 1923 til 1935 lagde Venås hele syv eller åtte hardingfeler i året. I tillegg lagde han rundt 40 langeleiker, noe forfatterne vier svært liten plass. Han skriver at noen av de flotte utskårne langeleikhodene skal være gjort av bygdekunstneren Olav Bakken, men han nevner ikke at Bakken ifølge enkelte kilder også skal ha skåret ut snekken på mange av hardingfelene hans.
Fra perioden 1936—1945 kjenner forfatteren kun fem hardingfeler av Olav Venås, noe som utvilsomt skyldes de harde 1930-årene og krigsårene. Etter krigen får felemakerarbeidet hans et nytt oppsving, og han produserer en rekke flotte instrumenter. Fra årene 1948—1951 er det registrert hele 28 Venåsfeler.
Meyer Fjeld har valgt å trekke fram et utvalg av felene han bygde mellom 1920 og 1956 ved å vie en del plass til de spelemennene som brukte disse instrumentene. Det gjelder blant annet Svein Løndal, Anders Buen, Gunnar Dahle, Johannes Dahle og særlig Hølje Wårstulen. Slik formidler boken også en god del interessant spelemannshistorie. Men av og til kan disse sidehistoriene virke mindre relevante, f.eks. avsnittet om rosemaleren Thomas Luraas, som hadde dekorert hjemmet der Svein Løndal ble født 15 år senere.
Forfatteren har undersøkt et stort antall feler og beskriver mulige inspirasjonskilder, særtrekk og variasjonsaspekter når det gjelder Venås' produksjon.
Den siste delen er bokens mest nerdete, men også beste del. Her går forfatteren nærmere inn på det som karakteriserer felene til Venås. Han har undersøkt et stort antall feler og beskriver mulige inspirasjonskilder, spesielle særtrekk og variasjonsaspekter når det gjelder enkeltfeler og den samlete produksjonen til Venås. Meyer Fjeld dveler også litt ved hvorfor Venåsfelene ikke ser ut til å ha hatt samme status blant de beste spelemennene som spesielt instrumentene til Olaf G. Helland, Gunnar Røstad, Knut K. Steintjønndalen og Anders Aasen, men at dette nå kan se ut til å snu. Han håper at boken vil være et bidrag i så måte, noe som bør være et berettiget håp.
Forfatteren har uansett levert en flott bok med en rekke fine illustrasjoner, hvor de fleste bildene også holder høy kvalitet. Noen feil, mangler og forhastete slutninger finnes det riktignok i teksten, men i hovedsak er det en stor glede å lese denne boken.