Det er ikke hver dag at Norsk folkemusikksamling publiserer stoff fra lydarkiva sine. Etter den første utgivelsen i 2002 har det blitt i alt fem album: to samle-cd-er som fokuserer på henholdsvis middelalderballader og sang fra seterlivet, to portrettalbum av hardingfelespelemenn, og nå altså en utgivelse der langeleiken er tema.
Det siste tilskuddet til katalogen holder samme høye kvalitet som forgjengerne. Det informative 26-siders tekstheftet er i hovedsak ført i pennen av folkemusikkarkivar og langeleikentusiast/-utøver, Elisabeth Kværne. Samarbeidspartner fra Nasjonalbibliotekets side, Hans-Hinrich Thedens bidrar med informasjon om opptaka og innsamlerne som gjorde dem.
Albumet favner vidt: Fire tradisjonsområder og 30 utøvere født mellom 1875 og 1961, fordelt på 42 spor. Ikke overraskende er hele 21 av utøverne fra Valdres. Hallingdal er representert med fire og Gjøvik med tre, mens Nedre Telemark, nærmere bestemt Nome kommune, er representert med to utøvere og tre opptak. Så vidt jeg vet, er det første gangen noen av de unike opptaka av denne alderdommelige langeleiktradisjonen er gjort offentlig tilgjengelig.
Plata begrenser seg til de opptaka som finnes i Nasjonalbibliotekets folkemusikksamling. Enkelte sentrale langeleikutøvere, for eksempel Ragna Brenno Frydenberg, finnes i andre arkiv og glimrer derfor med sitt fravær på denne produksjonen. Til gjengjeld er alle utøverne i Nasjonalbiblioteket sitt arkiv med.
Halvparten av utøverne på cd-en er menn. Litt overraskende, for langeleiken har jo ord på seg for å være et kvinneinstrument. At det i hvert fall stemmer for Valdres sin del, blir bekrefta av materialet i Valdresmusea sitt folkemusikkarkiv: Av de 127 langeleikutøverne det finnes opptak med der, er bare et fåtall menn. Betyr det at stempelet som kvinneinstrument i første rekke gjelder Valdres? Eller har Norsk folkemusikksamling sine innsamlere, for det meste menn, skydd damene?
Høyre du, mann! Langeleikopptak 1955–1983
- Nasjonalbiblioteket, 2020
- 42 spor, 58 min.
- Tilrettelagt ved Elisabeth Kværne og Hans-Hinrich Thedens
Langeleiken er det eldste strengeinstrumentet i levende tradisjon her til lands. Med det i bakhodet, er det slående hvor stor del av repertoaret som er langt yngre enn instrumentet sjøl.
Dette spennet kunne neppe vært bedre illustrert enn når Petter Hasvoldseter (1928–2012) fra Vardal ved Gjøvik spiller en vals – utprega 1800-tallsmusikk – på det gamle familieklenodiet, langeleiken med årstallet 1524 skåret inn i instrumentkroppen.
Naturlig nok byr de aller fleste spora på solo langeleikspill. Også for en som ikke spiller langeleik sjøl, er det tydelig at stil og musikalsk uttrykk varierer, både med kulturgeografien og fra utøver til utøver.
En har også valgt å ta med noen fine eksempler på langeleiken brukt i ulike typer samspill. Den yngste bidragsyteren på utgivelsen, Oddrun Hegge (f. 1961), avslutter plata med springaren «Tjednbaln» sammen med faren, Ingvar Hegge (1917–2006). Hun spiller langeleik og han traller. Friskt og uformelt.
Se plateslippet for Høyre du, mann!
Høyre du, mann! blei sluppet digitalt, og den vel 43 minutter lange seansen, med langeleikspel og fornuftig prat, kan ses her (klikk for å åpne).
Som bonus følger ei fem minutters smaksprøve på albumet, ledsaga av bildemateriale som ikke finnes i tekstheftet. Den kan også ses her (klikk på bildet under for å vise).
Et resultat av familienærhet er kanskje også det sjeldne eksempelet på samspill mellom langeleik og hardingfele. Knut Snortheim (1906–1986) fører an med hardingfela i en galopp – også kjent som «Vår i Bamselia» – mens broren Olav Snortheim (1911–1988) på langeleik i lange partier legger seg på en understemme. Resultatet blir en helt egen «sound»: Understemmene antyder akkordskifter – som aldri kommer. Herlig!
Nestor blant utøverne på plata er Ingeborg Lunde (1875–1975) fra Vang i Valdres. Hun bidrar bare med ett nummer, men det er til gjengjeld tittelsporet. Her har redaksjonen valgt å la et opptak med den da 85 år gamle utøveren og en eksepsjonelt ustemt langeleik slippe gjennom nåløyet. (Her snakker vi stemminga av strengene, ikke om plasseringa av «notene»/banda.)
Jeg aner at redaksjonen ved å ta med dette sporet vil formidle noe om andre kvaliteter i musikken enn de reint spilletekniske: Musikkglede, stolthet og respekt for musikalsk arvesølv, men også eldgamle instrumenter som skriker etter vedlikehold. Det kan være sunt i vår moderne, teknikkfokuserte folkemusikkverden. Det handler om å «ta med seg alle blomstene i vegkanten», for å sitere primus motor, Elisabeth Kværne.
Under plateslippet antyda Hans-Hinrich Thedens det at Nasjonalbiblioteket har planene for flere utgivelser klare, og var ikke avvisende til tanken om en oppfølger til langeleikplata. Til det er det bare å si: Ja, takk. Begge deler!