Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Jacobsen trenger neppe noen større introduksjon for de fleste av Folkemusikks lesere. De møttes for mer enn 40 år siden, og har siden holdt sammen, både som musikere og ektefolk. I løpet av den tiden har mye søt musikk oppstått, på plater som Kåmmå no (1983), Svevende jord (1986) og Langt nord i skogen (1988), samt de internasjonalt anerkjente utgivelsene til middelaldermusikkensemblet Kalenda Maya.
Tone og Hans Fredrik har også fått sønnene Hans og Alf Hulbækmo, som begge har gjort seg bemerket som dyktige musikere. De var også med på morens flotte comeback-album fra i fjor, den ambisiøse og varierte Stifinner. Fra rundt 2010 har alle fire spilt en del sammen som familieorkester, der Hans trakterer slagverk, munnharpe og sag og Alf spiller tangenter, altsaksofon og munnspill. Selv tar Tone Hulbækmo seg av sang, harpe, lyre og trøorgel, mens Hans Fredrik Jacobsen står for fløyter, sopransaksofon, torader og gitar.
På snei klinger akkurat som tittelen antyder. Vi snakker om et musikalsk overskuddsprosjekt, med rom for moro og improvisasjon, skjemt og alvor. Vi er innom både Østerdalen, Sørlandet og det sørlige Afrika, med sitater fra mye ulik tradisjonsmusikk. Musikerne kan sneie innom flere stilarter i ett og samme musikkstykke, og den rene spillegleden er en av albumets klareste kvaliteter. De lar den norske barnesangen «Tante Monica» møte en tradisjonell melodi fra Zimbabwe, og bygger andre steder på overleveringer fra bl.a. Marius Nytrøen, Brita Bratland, Kristen Aalborg og Hans W. Brimi.
Hulbækmo & Jacobsen Familieorkester: På snei
- Ta:lik, 2017
- 12 spor, 45 minutter
- Innspilling og miks: Audun Strype
Det meste av materialet er skrevet av familiemedlemmene, og er til dels hentet fra deres lange liv sammen. «Skotten» går helt tilbake til ekteparets første kjærestetur i 1977, mens «Titwe/Tante Monica» er hentet fra Afrika-reiser med barna på 1990-tallet. Fra to av ekteparets forestillinger på Tynset kulturhus får vi «Bruremarsj» fra Uren luren himmelturen og «Huldresang» fra Østafor sol og måne. Og den avsluttende «Syng meg hval» dukket først opp som en del av sønnen Alfs forestilling Zoolidaritet i 2014.
Antagelig fungerer mye av dette materialet enda bedre i en konsertsituasjon, der samspillet og improvisasjonen virkelig kan få utfolde seg. Men På snei har blitt en sympatisk lytteplate også, der vi bokstavelig talt er hjemme i stua hos musikerne. Dette er primært et familieselskap vi får lov til å sette oss ned ved, et bord der vi kan benke oss som velkomne gjester.
Det er mange detaljer man kan glede seg over. På «Vidde» går Jacobsens drivende og likevel poetiske fløytespill over i et hakkende, pumpende landskap, med rom for både urnorsk lokk og vestafrikanske rytmer. Det er tekstdeklamering og lokking, skjønnsang og fyrrige felleskor, som på den historiske Røros-teksten «Kolkjørarvise». Og det er nesten hele veien lekende rytmemøstre, der trommer, perkusjon og piano danner en svingende grunnvoll.
På snei er en plate som mange bør kunne like. Særlig om man har sansen for musikere som går sine egne veier, og erklærer hele verden som sin personlige lekegrind.