Hardingfelespillet har hovedsakelig vært en solistisk tradisjon, selv om vi etter hvert har fått en rekke spelemannslag som har dyrket samspillet. I tillegg har vi fra tid til annen opplevd enkelte forsøk på en mer kammermusikalsk tilnærming til hardingfelemusikken.
Tidlig på 1930-tallet opprettet spelemannen og komponisten Eivind Groven Hardingfeletrioen, som foruten Groven selv besto av Alfred Maurstad og Sigbjørn Bernhoft Osa. Bakgrunnen var at Groven ønsket å utvide det musikalske landskapet til hardingfelespillet gjennom å arrangere slåtter og noe vokal folkemusikk for tre felestemmer. Maurstad, som ikke kunne noter, spilte slåttene på tradisjonelt vis, ofte hentet fra hans eget repertoar, mens Groven og Osa spilte Grovens nyskrevne stemmer. Som regel varierte de mellom samspill i kvint- eller oktavavstand og unisont spill.
Hardingfeletrioen ble i sin tid svært populær. Repertoaret endres seg imidlertid etter hvert, spesielt etter at Henrik Gjellesvik overtok for Maurstad på slutten av 1930-tallet. Senere kom Magne Manheim med, og i tillegg var både Lorentz Hop og Kjetil Løndal en tid medlemmer i trioen. Sammen med Reistadmusikken i Sigdal viste Hardingfeletrioen at hardingfela hadde et stort potensial også når det gjelder kammermusikk, noe som på 2000-tallet inspirerte trioen GamaltNymalt, bestående av Håkon Høgemo, Einar Mjølsnes og Sigrid Moldestad.
Anne Hytta, Tuva Færden, Johanne Flottorp: Hitterdal
- Talik, 2021
- 15 spor, 46 min.
- Produsent: Leiv Solberg
Nå har de tre hardingfeleutøverne Anne Hytta fra Sauland, Johanne Flottorp fra Åmli og Tuva Færden fra Oslo gått sammen og laget en samspillplate som føyer seg inn i denne tradisjonen.
De tre har kalt albumet sitt Hitterdal, som er et eldre navn på Heddal kommune. Bakgrunnen for navnet er at de har ønsket å rette søkelyset mot hardingfelespelmannen Ole O. Kolsrud (1821–1902) fra Heddal og slåttetradisjonen etter ham. Trioen har trukket fram gamle og kjente slåtter etter ham, lært etter opptak med Olav Fyrileiv, Anund Haugan, Gjermund Haugen og Torkil Kolbjørnsrud, og mer ukjente slåtter etter Kolsrud, hentet fra noteoppskrifter i Hardingfeleverket gjort av Eivind Groven og Arne Bjørndal. Noen av disse slåttene kan muligens Kolsrud selv ha laget, men mesteparten er trolig slåtter eller slåttemotiver som han hørte og deretter formet om.
To av slåttene på platen spilles solo av Anne Hytta, mens de øvrige 13 slåttene framføres i samspill. Det er Hytta som står for samtlige arrangementer. Repertoaret omfatter flest springar- og gangarslåtter, to av dem framført mer som lyarslåtter, foruten noen viser og slåttestev, samt en sammensatt brurevisetone og bruremarsj.
Siden det på de fleste sporene handler om arrangert samspill, framstår arrangementene som en sentral del av produksjonen. Det er spesielt to av sporene hvor inspirasjonen fra Hardingfeletrioen kommer tydelig fram. Det gjelder springaren «Vrangeslåtten», preget av spennende og til dels dissonerende samklanger kombinert med passasjer med lange toner, og den friske og rytmisk drivende «Kolsrudhalling», med sterk danseappell. På gangaren «Suserua» ledsages melodien av en form for sekundering gjennom en akkordpreget markering av takslagene.
På den rolige og nærmest marsj-lignende gangaren «Tinnemannen», framført med mye ornamentikk, og på «Huldras sang», som er basert på et slåttestev og en sjøfløyteslått, har melodistemmen tidvis et sterkt improvisatorisk preg. På sistnevnte melodi benytter de ledsagende felestemmene også en god del pizzicato-spill, mens gangaren «Fille-Vern» framføres med glissando som en spesiell effekt, samtidig som slåtten har en spennende harmonikk. Tre av sporene består av en blanding av felespill og sang eller tralling. På springaren «Kjerringslåtten» ledsages slåtten av tostemt tralling i et fint arrangement, mens «Springar frå Heddal» har et slåttestev sunget tostemt som midtparti. På «Tinnsjøvisa» synges det første verset av den kjente «Totakvisa» som del av melodien.
Blant høydepunktene på denne utmerkete platen vil jeg spesielt trekke fram springaren «Knebukseslåtten», som framføres av Anne Hytta alene på en drivende flott måte med en utsøkt rytmikk, den friske «Kolsrudhalling» i et glimrende arrangement, og springaren «Kjeringslåtten», som veksler mellom tre feler i samspill og tostemt tralling til felestemmen i et morsomt arrangement. De spennende og varierte arrangementene til Hytta imponerer i det hele tatt stort på denne utgivelsen (dog med et lite unntak for springaren «Sagafossen» og «Sagafoss-springar», hvor det ikke sitter helt). Samspillet og sangen fungerer også overveiende veldig godt, men på «Sagafossen» klinger felespillet noen ganger litt urent.
Anne Hytta er en særdeles dyktig og spennende musiker, komponist og arrangør som er aktiv innenfor flere musikksjangre, og som i dobbel forstand har flere strenger å spille på. Det skal bli veldig interessant å følge henne videre i tiden framover.