FolkCD.no: Contemporary Folk Music From Norway 2015
- FolkOrg, 2015
- 2 CD-er, 38 spor, 141 minutt
- Promo-CD produsert for å markedsføre norske folkemusikere i utlandet
På slutten av 1970-tallet drømte jeg og mange med meg om en stor og sterk folkemusikksjanger, hørbar og synlig i media og på konsertscener. I dag har denne drømmen på mange måter gått i oppfyllelse: Nye utgivelser kommer i en stadig strøm fra plateselskap som har spesialisert seg på folkemusikk, profesjonelle utøvere turnerer regelmessig både i inn- og utland og nærværet på internett er upåklagelig. Folkemusikkelement inngår også i musikken til flere norske låtskrivere, i enkelte jazzformer og i kjenningsmelodier på TV. Klangen av f.eks. hardingfele og munnharpe har blitt dagligdags for nordmenn flest, samtidig som nye folkemusikkinspirerte sjangre tar form foran øynene våre.
Mange av disse trendene kommer tydelig til uttrykk på FolkOrg sin første CD-produksjon, FolkCD.no: Contemporary Folk Music From Norway 2015. Det er en dobbel promo-CD, utgitt med økonomisk støtte fra Music Norway og UD, som et ledd i arbeidet med å markedsføre norsk og samisk folkemusikk overfor det utenlandske markedet. Det lekre bokformatet, med 39 sider skryt av Norge og plateartistene på engelsk, forteller at norsk folkemusikk for lengst er med i kampen om oppmerksomhet på det utenlandske festivalmarkedet.
Plata er satt sammen av spor fra forskjellige utgivelser som alle for lengst har fått presseomtale, så den trenger ikke ytterligere oppmerksomhet. Det gjør derimot profilen FolkOrg har valgt å legge seg på. Utgivelsen framstår som et barometer for det norske folkemusikklimaet – kanskje særlig klimaet i organisatoriske kretser og blant profesjonelle utøvere – og roper formelig på en kommentar.
«I denne utvidelsen av folkemusikkbegrepet ligger det en kime til interne stridigheter om eierskapet til 'folkemusikkmerkelappen'.»
Merkelig nok går det ikke fram av omslaget eller tekstheftet hvordan utvalget av artister har foregått, eller hvem som har gjort utvalget. Om slike opplysninger kanskje er mindre interessante for utenlandske kjøpere, er de nokså sentrale for oss her på berget: Vi vil jo gjerne vite hvem som styrer bildet av Folkemusikk-Norge utad. Det eneste nærmere undersøkelser har greid å bringe for dagen, er at FolkOrg høsten 2014 gikk ut med en invitasjon til «musikere som i dag er klare for å spille i utlandet og til deres respektive plateselskaper til å sende innspillinger til oss».
Etter flere utsilingsrunder har 21 grupper og solister til slutt kommet gjennom nåløyet – alle gamle kjenninger som representerer et breit spekter av tilnærmingsmåter til «samtidsfolkemusikk»: alt fra relativt forsiktig arrangert tradisjonsstoff til uttrykk som smaker mer enn litt av jazz, samtidskunstmusikk, rock eller visepop.
Langt de fleste utøverne på produksjonen har bakgrunnen sin, og sikkert en stor del av hjertet sitt i den tradisjonelle musikken. Men det slår meg også at en del av musikerne har bakgrunn i andre sjangre – og bærer preg av det. De finner det likevel opportunt å seile under folkemusikkflagg. Det bør vel folkemusikkmiljøet ta som et kompliment og et sunnhetstegn. Samtidig er det et handgripelig bevis på at folkemusikksjangeren er større og mer vidtfavnende enn noen gang. Og en skal ikke være særlig framsynt for å se at i denne utvidelsen av folkemusikkbegrepet ligger det en kime til interne stridigheter om eierskapet til «folkemusikkmerkelappen».
Med FolkCD.no gjør FolkOrg et hederlig forsøk på å oppfylle mandatet sitt – «å styrke stillinga til norsk folkemusikk og -dans nasjonalt og internasjonalt». Men begrepet «contemporary folk» er tolka temmelig snevert. Det later til at en har tatt for gitt at «samtidsfolkemusikk» må inneholde sjangeroverskridelser og musikalske eksperimenter av ulike slag. Derfor har en endt opp med et produkt som fokuserer nokså ensidig på grupper som ofte befinner seg i musikalske landskap milevis unna det tradisjonelle. Noe av det unike med Norge er jo nettopp at den mest arketypiske samtidsfolkemusikkutøveren er den like erketradisjonelle soloutøveren – det må da være noe å selge til utlandet! Fascinasjonen for det genuint tradisjonelle er sterk der, det vitner hardingfelespelemannslag i bl.a. Tokyo, London og Boston om.
«TONO utestenger i realiteten folkemusikkutøvere fra å satse profesjonelt med et tradisjonelt repertoar. Og det skal ikke mye fantasi til for å se at de på den måten faktisk kan forandre folkemusikken dramatisk.»
Enhver sjanger trenger profesjonelle utøvere. De synliggjør den, utvikler og utfordrer den. Vi bør ta av oss hatten for at noen gidder å gi seg i kast med den barske virkeligheta som profesjonell musiker i et så smalt og lite kommersielt segment av musikklivet som vårt. For det er ikke små utfordringer profesjonelle utøvere fra folkemusikkleiren må takle. Ei av de største må uten tvil være det vederlagssystemet vi har for framføring av musikk her i landet. Tufta som det er på kunstmusikken sin musikkforståelse, gir det i realiteten ingen økonomisk uttelling for framføringer av tradisjonell musikk. Det tvinger profesjonelle utøvere inn i en repertoarprofil der tradisjonelt materiale må vike for eget, nyskrevet materiale. Ganske enkelt fordi det gir atskillig mer penger i kassa.
Nå tviler jeg ikke på at mye av kreativiteten blant profesjonelle folkemusikkutøvere i dag – nye komposisjoner, eksperimentering med arrangement og instrumentering o.l. – springer ut av genuin skapertrang. Nyskapning er flott og noe vi skal ta vare på, men det burde være mulig å velge den tradisjonelle veien også: å forvalte og berike det eksisterende, uten å komme nederst på lønningslista av den grunn. Slik ordninga er nå, utestenger TONO i realiteten folkemusikkutøvere fra å satse profesjonelt med et tradisjonelt repertoar. Og det skal ikke mye fantasi til for å se at de på den måten faktisk kan forandre folkemusikken dramatisk.
FolkCD.no kunne vært en gyllen sjanse til å vise den norske folkemusikken av i dag i full bredde, bl.a. gjennom å synliggjøre langt flere tradisjonelle utøvere. I stedet velger en altså å promotere grupper som i tilnærminga til tradisjonsmusikken, satt på spissen, er resultater av manglene i det gjeldende vederlagssystemet. Den enslige utøveren glimrer faktisk med sitt fravær på 34 av i alt 36 spor på plata. Det er nokså oppsiktsvekkende: FolkOrg velger nærmest å utelate ryggraden i sin egen medlemsmasse, nemlig de utøverne som velger å prioritere den tradisjonelle musikken som organisasjonen skal arbeide for å styrke.
Nå har det blitt meg fortalt, fra pålitelig arrangørhold, at denne gruppa folkemusikkutøvere er dårlig til å markedsføre seg. Det kan så være. Men jeg har vondt for å tru at det ikke er noen som helst sammenheng mellom mangelen på initiativ og det generelle fokuset på grupper og solister med mer «originale» og «samtidige» uttrykk. Aner vi en viss resignasjon? Føler de tradisjonelle utøverne at de kan spare seg bryet? Om svaret bare er et «tja» eller et «nja», burde det like fullt være et alvorlig varsko.
Landskappleiken 2016 var et bevis på at de fleste profesjonelle folkemusikkutøverne våre stadig har et bein godt planta i folkemusikkmiljøet. De dukker til og med opp på kappleiksscenen med jamne mellomrom. Men vi skal ikke utelukke at denne idyllen kan slå sprekker. Økt polarisering mellom amatører/«tradisjonalister» og ambisiøse profesjonelle har for lengst blitt oppfatta som et problem i flere av nabolanda våre, bl.a. Sverige og Finland. Så striden om hvem som skal eie «folkemusikkmerkelappen» er et scenario vi i det minste bør være forberedt på. Når det gjelder å demme opp for ei slik utvikling, står vel FolkOrg nærmest til å ta det tyngste ansvaret – som tilrettelegger og igangsetter, som den som skaper de gode rammene.
Til alle tider har folk hatt sterke meninger om musikk. Enten en er «tradisjonalist» eller «nyskaper», vil en temmelig sikkert kunne finne musikalske uttrykk under folkemusikkparaplyen som en ikke er ellevilt begeistra for. Nå er ikke det noe nytt: En velkjent, respektert og for lengst avdød telemarksspelemann karakteriserte en gang felemusikken i Ottadalen som «nòko primitiv». I vår tid, der skillet mellom ulike subsjangre og stiler har blitt uendelig mye større enn den gangen, er mulighetene for slik splid desto større –om jeg velger å tru at toleransenivået i dag er høyere enn hos den nevnte telemarksspelemannen. Vi kan bevise at verden har gått framover ved å lære oss å leve med at sjangeren vår har vokst seg stor og at «min» folkemusikk ikke nødvendigvis er «din» eller naboens folkemusikk.
Jeg har begynt å drømme igjen – om en sterk og mangefasettert folkemusikksjanger, slik som i den gamle drømmen. Men i den nye drømmen er takhøyden større: Den inkluderer også profesjonelle utøvere som har fritt spillerom til å vie seg til det tradisjonelle formatet, uten å fire en tomme på sin egenart. Skal den drømmen bli virkelighet, må en finne fram til vederlagsordninger som tilgodeser folkemusikken sin egenart. Andre land vi kan sammenlikne oss med, f.eks. Finland og Irland, har klart å finne fram til ordninger som er langt bedre enn de norske. Det har vært gjort forsøk fra organisasjonshold på å endre systemet her til lands tidligere – dessverre uten hell. Nå kan vi bare krysse fingre for at tida er moden for et nytt framstøt, og for at FolkOrg er klare til å ta opp kampen. Det handler om den tradisjonelle musikken sin rett til å overleve som profesjonell sjanger.