Jo Einar Jansen: Naken
- Ta:lik, 2018
- 16 spor, 49 minutter
- Produsert av Sjur Viken og Jo Einar Jansen
Jo Einar Jansen er fra Frosta midt i Trondheimsfjorden, og har med seg musikk både derfra og andre steder i og utenfor Trøndelag på sin plate Naken. Jansen har bakgrunn fra flere ensembler, som det nordiske bandet Rim, Duo Jansen/Jüssi og Hildur dansekompani. På Naken får vi en kombinasjon av tradisjonelle og egenkomponerte låter, i en naturlig blanding av «tradisjon og nyskaping» der det ene glir naturlig over i det andre.
På plata får vi høre fele, oktavfele og hardingfele, i tillegg til sang på et av sporene. Musikken er nedstrippet og kanskje nettopp litt naken, og bærer preg av at den er «spilt inn alene i nattens mulm og mørke i en knakende kirke oppi Markabygda».
Felespillet til Jansen er førsteklasses, ikke fordi det er spesielt virtuost eller polert, men fordi det har kraft og kjerne. Tonedannelsen er konsis, bokstavelig talt gjennom friksjonen av buen mot strengen, slik at det ikke låter fluffy eller likegyldig. Noen ganger hører vi harpiksen mot strengene, men uten at det blir for nært og dermed masete. Dette har også sammenheng med den utmerkede lydproduksjonen. Det er faktisk litt vanskelig skille disse elementene, spilleteknikken og lyden. I begge tilfeller er stikkordene kontakt, kjerne, nærvær, som igjen skaper tyngde, vilje og mening i musikken.
At hele albumet består av solo felespill gjør det ikke ensformig – det bidrar blant annet de ulike feletypene til. Oktavfela, altså ei vanlig fele med spesialstrenger som klinger en oktav under det som er vanlig, låter veldig kult i Jansens hender. Dette er en ny instrumenttradisjon som har fått økende popularitet i det siste. Den er interessant fordi den utvider felas register og drar assosiasjonene i retning noe mørkt og arkaisk.
Et av platas oktavfelehøydepunkt er sporet «Johanna Balt». Den er sammensatt av to låter, først en Jansen lagde til kjæresten, deretter en reinlenderaktig ungarsk låt. Et annet er Jansens meditative og ettertenksomme låt «Minna», der fela tar seg tid til å forme frasene, og vi som lyttere blir dratt med inn i felas pustemønster.
På et par låter spiller Jo Einar Jansen hardingfele, og det låter svært overbevisende. Jansen kjøpte seg hardingfele av Leif Rygg for konfirmasjonspengene sine, og han har tilegnet Rygg sin egen «Bjønnungesprengar». Den går på nedstilt bass og er en energisk vestlandspringar med en vridd, sorgmunter tonalitet.
Nettopp tonaliteten er interessant på mange av sporene. Noen ganger får låter som kanskje ikke er like spennende i seg selv, et løft av dette. Et eksempel er åpningslåten «Naken», en egen komposisjon der Jansen byr på mange halvhøye eller «svevende» intervaller. Det samme gjelder noe av det tradisjonelle repertoaret, der det flere godbiter, slik som reinlenderen «Sursøt» etter Hilmar Alexandersen – som låter akkurat passe sursøt.
«Vals etter Hans Haugen» starter som en EU-tilpasset B-durvals, men blir etter hvert mer heftig, med tonesprang og modulasjoner som bryter reglene. Det er bra at Jansen, i likhet med mange av dagens unge folkemusikere, tar vare på og viderefører denne type slåtter, i stedet for å luke vekk det skeive – slik tidligere generasjoners musikere og folkemusikkinnsamlere hadde en tendens til å gjøre.