Lista over lærebøker i hardingfelespill er langt fra lang og imponerende: Det er 70 år sia Sigbjørn B. Osa første gang ga ut instruksjonsheftet, Hardingfela, og Sven Nyhus’ Stem og spill hardingfele kom først i 2011. Jon Jelmerts Opplæring i hardingfelespel fra 1996 bør også nevnes. Jon Brodals bok føyer seg inn i tradisjonen etter de to førstnevnte, men fokuserer i tillegg på sammenhengen mellom kropp og teknikk. Slik sett tilfører den denne pedagogiske litteraturen noe nytt.
Det har blitt en lekker utgivelse, forbilledlig oversiktlig, ikke minst på grunn av Urbane Guerilla sin grafiske design. De som tenker at dette bare er ei bok for notelesere, må tenke om igjen: Her brukes moderne teknologi for å legge til rette for at innlæringa kan skje tilnærmelsesvis på gamlemåten, gjennom å høre og se. Alle de 19 øvelsene er nemlig forsynt både med QR-koder og lenker som tar brukeren til en veiledningsvideo der forfatteren demonstrerer øvelsene.
Jon H. Brodal: Teknikkbok for hardingfele
- p12 Publishing, 2022
- 79 sider, nedlastbar PDF eller heftet
Målgruppa for boka er hardingfeleutøvere som har spilt ei stund, men også folk med fiolinbakgrunn som ønsker å lære å spille hardingfele. Etter ei innføring i felenotasjon og stemmeprosedyrer tar forfatteren for seg ulike oppvarmingsøvelser. I hvert enkelt tilfelle forklarer han hva øvelsene er gode for. Det er et pluss.
Etter noen oppvarmende yoga-øvelser, kommer åtte øvelser for venstrehanda: posisjonsskift, dobbeltgrep, intonasjon, raske fleksible fingre m.m. Deretter følger ti øvelser for høyre handa: lange strøk, korte strøk, aksentuerte strøk, myke strøkskift, handleddsøvelse, spiccato, disponering av strøket osv. I likhet med oppvarmingsøvelsene er de spilletekniske øvelsene ryddig og systematisk presentert: Et punktvis avsnitt med «Hvordan» etterfølges av noen linjer som forteller «Dette blir du god til».
Øvelsene har form av abstrakte etyder, men de etterfølges alltid av slåtteutdrag som setter den aktuelle teknikken inn i en kontekst. I tillegg har hver øvelse en faktaboks som utdyper bruken av teknikken, gjerne med henvisning til kjente utøvere. For dem som vil gå dypere inn i materien, er hver øvelse også forsynt med forslag til tre slåtter og tre etyder, henta fra fiolinlitteraturen.
De vel tjue siste sidene av boka gir plass til 17 slåtter fra ulike kanter av landet, transkribert etter profilerte spelemenn som Odd Bakkerud, Torleiv H. Bjørgum, Torleiv Bolstad, Halldor Meland og Lars Skjervheim. Tre slåtter etter spelemenn på vanlig fele har også sneket seg med i hardingfeleboka, uten at det er noen stor innvending. Da er det verre at ingen av transkripsjonene, med ett unntak, er kreditert. For det jeg vet, kan de godt være gjort av John Brodal sjøl, men det er skjellig grunn til å mistenke at flere av dem er gjort av andre. Av respekt for det store arbeidet det er å transkribere en slått nøyaktig, burde oppskriverne vært kreditert.
Forfatteren gir ingen strenge instruksjoner når det gjelder når det gjelder instrument- og buefatning, men tar noen reservasjoner når det gjelder den tradisjonelle venstrehandsstillinga med handbaken mot sargen. Boka innfrir på sine egne premisser, og jeg er sikker på at den vil kunne være nyttig for fiolinister som har lyst til å prøve seg på hardingfela. De som allerede spiller hardingfele vil også få mye nyttig å tenke på. I en tradisjon der «taus kunnskap» står sentralt, kan det ikke skade med større bevissthet om kroppen og hvordan vi bruker den når vi spiller.
Til tross for at Brodal har levert et ryddig og anvendelig læremiddel, trenger likevel et lite hjertesukk seg fram: Er det virkelig ei bok som dette ferske hardingfeleutøvere trenger mest? Og hva slags hardingfeleutøvere vil den skape? Med 35 års undervisningserfaring på begge feleslag, vil jeg hevde at det mest skrikende behovet blant unge eller ferske (harding)feleutøvere ikke gjelder mangelen på tekniske ferdigheter, men stilforståelsen. De to henger sjølsagt sammen, men et spørsmål gjenstår: Hvilken spilleteknikk lærer vi bort?
Som forløperne sine, velger Brodal å lene seg på moderne fiolinpedagoger og etydene deres, et pedagogisk materiale som er skapt for en helt annen musikkform, med en helt annen musikalsk estetikk for øret. Idéen om at det finnes én allmenngyldig teknikk for alle stiler og sjangre preger tilnærminga. Nettopp det er en diskutabel påstand, og tidligmusikkbevegelsens vektlegging av sammenhengen mellom instrument, spilleteknikk og klingende resultat er vel det beste eksempelet på det motsatte standpunktet. Denne bevegelsen sin idé om historisk informert oppføringspraksis har da også fått allmenn aksept, også i kunstmusikk-kretser.
Derfor er det paradoksalt at det norske hardingfele- og felemiljøet i så sterk grad skal basere seg på importert kunnskap om å traktere instrumentet. Vi har hatt spelemenn på hardingfele og fele i dette landet i over 300 år, og å avvise den oppsamla kunnskapen av spilletekniske erfaringer, finslipt i generasjon etter generasjon, virker nokså absurd. Ja, til og med arrogant overfor tidligere spelemannsgenerasjoner.
Med blikk for de tradisjonelle teknikkene kunne mange av Brodals poeng vært nyansert betraktelig.
Vi burde våge å innestå for den unike tradisjonen vi har, ei teknisk tilnærming til fela som ikke bare avspeiler århundrer med empiri, men også skiftende spilletekniske moter i fiolinverdenen. Det handler vel innerst inne om å ikke la husmannsånden få overtaket og våge å ta ikke bare hardingfelemusikken, men også de tekniske forutsetningene for at den låter som den gjør, på alvor.
Med blikk for de tradisjonelle teknikkene kunne mange av Brodals poeng vært nyansert betraktelig. Han nevner sjøl Torleiv H. Bjørgums skarpe, aksentuerte strøk i boka, og beskriver inngående hvordan en slik aksent utføres – på fiolinistisk vis. Nærmere gjennomgang av det eksisterende filmmaterialet med Torleiv H. Bjørgum burde kunne avsløre at disse aksentene blei framført ikke bare med et kraftig nedstrøk, men også med en brå bevegelse med fela i motsatt retning av strøket.
Hardingfele- og felemusikken – strukturene, rytmikken og tonaliteten – har vært grundig behandla av flere tidligere. Nå trenger vi noen som kan beskrive de spilletekniske forutsetningene for at musikken låter som den gjør, en som kan sette ord på den tause kunnskapen hardingfelespelemenn sitter inne med. I en slik beskrivelse har også fiolinpedagogenes erfaringer, både gamle og nye, sin sjølskrevne plass. Her burde det være mer enn nok mat både for masteroppgaver og PhD-avhandlinger. Vi kan bare håpe at hardingfeleteknikkens Ivar Aasen snart kjenner kallet!