Foto: buskspell på kappleikscampen under Landskappleiken på Voss, 1976. Fotograf: Kjell Bitustøyl

Landskappleiken er et viktig sosialt møtested for mange av oss folkemusikkinteresserte. Her møter vi folk med samme lidenskapelige forholdet til norsk tradisjonsmusikk og -dans. Kappleiksfolk kommer fra hele landet, og mange møter vi bare denne ene gangen i året. Vi rigger oss til, med egne campingvogner, bobiler og telt på jorder og idrettsbaner som kappleiksarrangører tilrettelegger for en god kappleik. For mange er det ikke tevlinga som betyr mest, men det sosiale samværet som foregår rundt i telt, campingvogner, bobiler og busser.

Det er her vi vrir kjeft med gamle kjente, de unge blir kjent med de ulike tradisjonene og vi etablerer nye bekjentskaper. Kappleikscamp som fenomen har levd godt side om side med landskappleiken i alle år. For mange av oss er friheten viktig – det å ikke måtte ta hensyn til campinggjester som anser musikken som unødvendig «bråk» og støy utover kvelden og natta.

Forslaget for neste års kappleik i Trysil er at vi besøkende må ta inn på hotell eller leie billige hytter. Men er det det vi ønsker, vi som har bodd på kappleikscamp i mange tiår? For oss er det ikke det samme å bo på hytte eller hotell – da kan vi like gjerne bli hjemme. Landskappleiken er en viktig del av kappleikdeltakeres sommerferie, og campingvogn eller bobil er en viktig del av gleden. På kappleikscampen under Landskappleiken på Røros i år, var det 150 campingvogner og bobiler, i tillegg til de mange teltene. Det bør være bevis godt nok for at kappleikscampen har sin rettmessige plass også under fremtidige landskappleiker – også som et økonomisk bidrag til kappleiken.

Vi ønsker fortsatt å kunne ha kappleikscampen som en sosial arena. Vi syns det er viktig med den friheten som en campingplass i tilknytning til kappleiksområdet gir, uten krav om at buskspellet må avsluttes klokka 23.00 om kvelden. Det er godt å kunne sovne til spetakkel, latter og en god feleslått. For oss er det kappleikscampens yrende liv og uformelle omgangsform som er Landskappleikens høydepunkt. Kappleik er også en «leik», i form av å legge bekymringer og noen av reglene igjen hjemme.

Folkemusikkcamp innebærer også at hele storfamilien, flere generasjoner, kan bo sammen under Landskappleiken. Barn blir kjent med andre barn, mens mor og far er på tevling, snakker med gamle kjente eller er på konsert. Gode opplevelser fra kappleikscamp har formet flere generasjoner av folkemusikkinteresserte. Kombinasjonen av noe kjent og mye ukjent har gjort det spennende og «greit» å reise med «gamlingene» på kappleik.

Ovennevnte eksempler er noen få sider av kappleikscampens sentrale posisjon i livet for mange av oss landskappleiksdeltakere. Vi ønsker oss ikke «enten–eller», men et «både­–og». Vi synes det er viktig at kommende landslandskappleiker erkjenner at denne formen for kappleiksliv er viktig, og legger til rette for at dette kan bestå.

Det er viktig å stille spørsmål om dette ikke også har en økonomisk side. Er det ikke bedre at Landskappleiken og FolkOrg sitter igjen med inntekter for overnatting, enn at det skal gå til store lokale campingplasser og hyttebedrifter? Ved å legge til rette for en yrende kappleikscamp, sikrer vi at kommende generasjoner kan oppleve de sosiale fordelene ved dette kappleikslivet, og at landskappleiken sikrer seg overnattingsinntekter.

Hilsen
Joar T Hovda, Vidar Fjereide, Birger Liahagen, Jan Beitohaugen Granli, Ann-Mari Lofthus og Rune Hammarbäch