Karl Seglem: Nunatak
- NorCD, 2018
- 7 spor, 45 minutt
- Produsent: Karl Seglem
Karl Seglem har noe på hjertet. Det har han riktig nok ofte, men denne gangen er det livsviktig. Plata Nunatak er mer enn bare musikk. Bakteppet er et dystert bilde av en verden med store klimautfordringer. Karl Seglem er sint. Han skriker. Og i musikken framstår det som et musikalsk ras av energi fra det hinsidige. Plata blir en kanalisering av hans miljøengasjement. Og det får særegne kunstneriske følger.
Du har nok hørt musikken hans. Du finner den der et sted mellom folkemusikk og jazz, selv om det varierer litt hvor mye han lener seg på det ene eller det andre. Denne plata smaker mer av folkemusikk i starten, for etter hvert å gå inn i et landskap som i sterkere grad domineres av jazzassosiasjoner. En slags fusjon. «Verdensmusikk», sier du? Ja, for Seglem tror jeg det er greit. Musikken er nemlig konstruert som en hybrid mellom sjangere, i en bevisst form. Uansett er Nunatak særegen kunst.
Utgangspunktet er et konkret konsertopptak på Riksscenen for to år siden. Det er bearbeidet og har fått besøk av nye komposisjoner, men det er likevel enkelt å høre at den musikalske kjernen er blitt til med et publikum tett på. For akkurat denne nerven er vanskelig å gjenskape til fulle i et studio.
Jeg trives godt der i Seglems musikalske verden. Jeg har fulgt musikken hans i mange år, og han har virkelig et imponerende musikerliv bak seg. Og han er der han pleier å være. Det er driv, det er dans, det er moro – og det er alvor. Ofte hører jeg en improvisert lekenhet, men enkelte ganger, og særlig på Nunatak, er det et opplagt engasjement som får spillerom. Det oppfattes som støtvis energi av klanger, og det er en interessant dimensjon å lytte etter.
Og jeg føler meg invitert med som lytter, for plutselig befinner jeg meg midt blant dem. Der er stemmen til Sigrid Moldestad og spillet hennes på fele og hardingfele. Der dukker hardingfelespellmannen Håkon Høgemo opp. Og Andreas Ulvo på piano og synther, Lars Jakob Rudjord på orgel, Rhodes-piano og synther, Sigurd Hole på bass og Kåre Opheim på trommer. Og, enkelte ganger, Seglem selv som leser egen poesi. Joda, dette er musikere som kan spille og som trives i hverandres selskap.
Det er så mye å ta tak i. Enkelte ganger forsterkes melodiene i unisone stemmer. I låta «Polarnatt» demper musikerne belysningen. Andre ganger slår musikken hardt, særlig i åpningssporet. Her starter de lett, med hardingfelerepetisjoner som sakte driver fram et musikalsk uttrykk – som til slutt griper tak i øksa.
«Nørdre» er min favoritt. Det begynner med et signal som kommer sakte gjennom tåka – en aldeles fantastisk klang fra et bukkehorn – tørt og gjennomtrengende. Ofte står instrumentet fram som litt hissig, med korte strofer og glissandoer, kanskje med en liten vreng, og noen få, men effektive ornamenter. I bakgrunnen ligger lange borduntoner blandet sammen av akustisk og elektronisk innhold. Musikken gir meg et stort rom, der tankene får fly. Men i neste spor detter jeg likevel fort ned på bakken – for tittelsporet «Nunatak» gir meg en på trynet. Jeg faller ravende framover med Seglem og medmusikerne i en hypnotiserende groove – som får sin katarsis i en desperat improvisasjon på tenorsaksofon.
Ah, dette er så bra.