Toppbilde: Deltakere på kappleiken i Kristiansund 1920, en tid da klarinetten ikke lenger var ofte å se på kappleik. Øverst til venstre står Peder Helle med klarinetten sin. (Ukjent fotograf, fra boka Folkemusikken i Møre og Romsdal av Jostein Fet)
1. Godt spel på gammel klarinett
I 1923 ble Landslaget for Spelemenn stiftet. Samtidig ble den første landskappleiken arrangert i Bergen. De første årene hadde landskappleikene en egen deltakerklasse for «Andre instrument, Langleik – klanett – lur – prillarhorn o.s.b.» Under den andre landskappleiken i Molde 1924, fikk duoen Kjøpstad og Sollid fra Romsdalen 2. premie for sitt samspill på fele og klarinett. Senere falt klarinetten utenfor i kappleiksammenhenger, til tross for at det ble spilt på klarinett i flere bygder helt fram til etterkrigstiden.
På begynnelsen av 1900-tallet var klarinetten regnet som et tradisjonelt folkemusikkinstrument. Til tross for at klarinettradisjonen nå var på sterk retur, kunne man fortsatt møte klarinetten på en del lokale kappleiker. Felekappleikene i Møre og Romsdal kom i gang like etter 1900 og ble holdt i både Ålesund, Molde og Kristiansund, som regel godt oppmøte fra hele fylket. I tillegg deltok enkelte spelmenn fra andre distrikter. I innbydelsen til kappleiken i Molde 1910 kan vi lese: «Det var i eldre tider ikkje fåe gode klarinettblåsarar på Nordmøre. Spelnemnda har vore så heldig å få ein av desse gamlekarane til å vera med både på kappspelinga og på festen». I premielistene ser vi at Peder Helle fra Aure fikk en ekstrapremie på kr. 10 for spill på klarinett.
I januar 1920 ba Fosna Mållag inn til kappleik på fele i forbindelse med Målmarknaden i Kristiansund. I innbydelsen omtales arrangementet som landskappleik. Premielistene viser at det deltok flere deltakere fra Telemark og Nordfjord, blant annet Jon Rosenlid og Alfred Maurstad. I dommerkommentarene leser vi at «Alfred Maurstad lover godt for framtida.» Ellers legger vi merke til at Peder Helle fikk kr. 50 «for godt spel på gammel klarinett.» I avisreferatet fra kappleiken står følgende:
Peder Helle fra Foldfjorden i Aure var kanskje den som gjorde mest lykke. Når han begynte, ble det luft i luka. Han er nu 80 år og spilte utenfor konkurranse. Han spilte noen gamle bryllupsslåtter som ble brukt i de nordmørske bygder for 100 år siden. Den gamle aurgjeldingen satte liv i ikke minst de eldre som var tilstede. Vi er overbevist om at han frisket opp mange gamle minner om bondebrylluper og folkedans i våre bygder. Han spilte på en ca. 100 år gammel klarinett av meget primitiv kvalitet, men likevel formådde han å prestere noget av det mest karakteristiske i den gamle nordmørske musikk, både hvad oppfatning og utførelse angår. Gamlingen måtte fram flere ganger. Bifallet ville ikke ta ende.
I Leif Halses bok «Spelemenn på Nordmøre» omtales hele 11 klarinettspillere fra Aure, alle født i perioden 1820–1860. Det fortelles også om Erik Klingøy fra Sunndalen som midt på 1800-tallet lagde klarinetter av einer som ble mye brukt utover på bygdene. Fra Romsdalen kjenner vi navnene på minst 35 klarinettspillere, hvorav flere fortsatt var aktive et godt stykke inn på 1900-tallet.
2. Den nye hærordningen av 1818
Hva var bakgrunnen til at klarinetten fikk så stor utbredelse i mange norske bygder? For å finne svaret på dette spørsmålet må vi gå til militærmusikken, som i 2018 markerte sitt 200-årsjubileum. Her finner vi en rekke forbindelseslinjer til folkemusikken både når det gjelder instrumenter og musikere.
Årsaken til at året 1818 er satt som stiftelsesår for den militære musikken i Norge, er den nye hærordningen som ble innført dette året. Regimentsinndelingen ble nå opphevet, og i stedet fikk vi fem infanteribrigader. Samtidig ble det etablert et musikkorps ved hver brigade, gjerne kalt «Brigademusikken». Hvert musikkorps besto av 1 korpstambur (leder), 6 hoboister og 12 spillemenn, til sammen 19 musikere. Musikkorpsene var sammensatt som janitsjarkorps etter tyrkisk mønster, med blåseinstrumenter, trommer, bekken og halvmåne- eller valthornblåsere. De fikk sine standkvarter i Fredrikshald, Christiania, Christianssand, Bergen og Trondheim.
Innenfor Brigademusikken skilte man mellom hoboister og janitsjarer eller pipere. Av og til opptrer også betegnelsen «spillemænd». Dette hadde imidlertid hovedsakelig med militær rang å gjøre og sa ikke nødvendigvis noe om hvilket instrument man benyttet. Musikerbetegnelsen hoboist stammer fra slutten av 1600-tallet, da oboen gradvis erstattet skalmeien og fikk status som det ledende militære blåseinstrument innenfor marsjmusikken. Etter hvert ble betegnelsen også benyttet om militærmusikere som trakterte andre blåseinstrumenter som blant annet valthorn, halvmåne (et valthornlignende instrument), dulcian (forløperen for fagott), trompet, fagott og tverrfløyte. Når det gjaldt janitsjarene trakterte de både blåseinstrumenter og rytmeinstrumenter som bekken, triangel og tromme.
De norske militærkorpsene har utvilsomt spilt en meget stor rolle for utviklingen av landets musikkliv. Da brigademusikkorpsene ble opprettet fikk de en musikkinstruktørstilling knyttet til seg. Det var instruktørens oppgave å lære opp korpsets musikere. Da ordningen med musikkelever kom i 1820-årene, styrket dette korpsene vesentlig. Samtidig som man sikret rekrutteringen, fikk korpsene også flere musikere. Rundt 1850 ble denne undervisningen organisert som musikkskoler knyttet til musikkorpsene og Brigadenes underoffiserskoler. Militærkorpsene var lenge praktisk talt de eneste musikkskolene.
Da brigademusikkorpsene ble opprettet fikk de en musikkinstruktørstilling knyttet til seg. Militærkorpsene var lenge praktisk talt de eneste musikkskolene.
3. Tamburer, pibere og hoboister
I Norge finnes det flere belegg på bruk av tromme fra 1500-årene. De personene med tilnavn som tambur eller trommeslager kildene nevner fra denne tiden er hovedsakelig militærmusikere. Kanskje kan noen få av dem ha hatt en borgerlig status, ansatt som en form for vektere eller bytjenere. Disse bytamburene var trolig tidligere militære trommeslagere, som nå var ferdige med tjenesten.
Det store behovet for tamburer fra 1600-tallet og framover fikk enorm betydning for musikklivet på bygdene. Vi vet at det ofte var spelemenn og andre som allerede spilte et instrument som ble plukket ut eller selv valgte å tjenestegjøre som militær tambur. De tok gjerne med seg sitt eget instrument når de var samlet i tjenesten, og på den måten ble de militære garnisonene et sted for utveksling av musikk. Et annet viktig moment er at militærmusikerne store deler av året oppholdt seg på hjemstedet og benyttet anledningen til å tjene litt ekstra gjennom spilling i brylluper og andre gjestebud. Allerede i 1621 er trommen nevnt som bryllupsinstrument i Stod i Trøndelag. Vi har også andre tilsvarende kilder fra 1600-årene, og på 1700-tallet kjenner vi til trommespill i brylluper fra store deler av landet, ofte sammen med fele.
Det er ingen tvil om at den omfattende opplæringen av militære tamburer fikk enorm betydning for musikklivet på bygdene. Tamburene ble nå en uløselig del av bryllupstradisjonene i store deler av landet. Dette fortsatte også på 1800-tallet, men fra midten av århundret er trommen mange steder på vei ut både som bryllupsinstrument og generelt. Lengst holdt denne tradisjonen seg i Sunnhordland.
I Norge omtales pipe og tromme i militær sammenheng allerede tidlig på 1500-tallet. De fløytene de brukte var ganske små, men noe lengre enn en pikkolofløyte. De litterære kildene fra 1600- og 1700-tallet er svært rike på opplysninger om militære pipere. Omkring 1730 tyder mye på at man har tatt i bruk den noe større tverrfløyta, som gjerne kalles kvartfløyte til forskjell fra den mindre oktavfløyta, som trolig var en pikkolofløyte.
Vi har flere kilder som beretter om tverrfløyte brukt i sammenheng med folkemusikk både på 1700- og 1800-tallet. Komponisten og musikeren Anders Heyerdahl fra Aurskog ga i 1860-årene ut et hefte med tittelen Norske Danse og Slaatter for Violin, optegnede after gamle Spillemænd fra 1856 til 1861. Her finnes det en slått med tittelen «Tværpipe Springdans fra Urskog». Han har også med en marsj i B-dur i 6/8 takt med tittelen «Militær Marsch blæst paa Tværpipen i Krigen 1808» og en springdans etter P. Gunhildrud «som han lærte 1789 af Soldater fra Trondhjem.»
Noen stor folkelig utbredelse, slik som i Irland, fikk tverrfløyta aldri i Norge. Dessuten kan det sikkert også bak en del av kildene som omtaler pipe skjule seg andre instrumenter som blant annet klarinett. I heftet til Heyerdahl finner vi også en «Bryllupsmarsch i Urskog», hvor det står: «blæst paa Oboe i det 18. Aarhundrede.» Det er imidlertid lite som tyder på at verken skalmeien eller oboen fikk noen særlig utbredelse på bygdene. Langt større betydning fikk utvilsomt klarinetten.
4. Klarinetten, et folkelig norsk instrument
Orkesterklarinettens oppfinnelse tilskrives Johann Christoph Denner i Nürnberg omkring 1700. Det eldste belegget på klarinett i Norge stammer fra et skifte i Christiania 1753–1756. Om bruken av klarinett innenfor militærmusikken skriver stadsmusikant i Kristiansand, Lorents Nicolaj Berg i sin bok «Den første Prøve for Begyndere udi Instrumental-Kunsten» utgitt i 1782:
Clarinetter de ere høj-lydende Instrumenter; de bliver brugte iblandt andre Instrumenter, især ved den melitaire Feldt-Musiqu. Jeg har selv for nogle Aar siden, før jeg kom til denne forfuskede Musicant-Tieneste, oplært 2de Regiments Hoboistere paa disse og tilhørende blæsende Instrumenter.
Berg omtaler klarinetten først og fremst som et militærinstrument. Under kapittelet om «Hoboen» skriver han at «dette Rør-Instrument er gammeldags, og hart ad kommen af Moden siden Clarinetterne kom op …». Det ser således ut til at klarinetten senest omkring 1780 har fortrengt oboen fra de militære regimentene.
I 1768 er klarinetten omtalt i Adresseavisen i Trondheim i forbindelse med stadsmusikant Holtes ansettelse: Det er nevnt «(…) Clarinetter eller andre blæsende Instrumenter, hvilke kan have Sted ved Brølluper, Festins og deslige …». Senere samme år er det avertert klarinetter til salgs i samme avis.
Det ser således ut til at bygdefolket raskt tok i bruk dette nye instrumentet. Fra Skedsmo i Akershus hører vi i 1783 om en ansettelse som forpakter av musikken hvor forhåndsfavoritten Torgeir Nitteberg ble forbigått fordi «han ikke selv spiller i Værtskaber og ei kan blæse på Clarinet, som Almuen især vil have til deres Fornøielser». I stedet ble klarinettspilleren Gulbrand Gaustad ansatt. Amtmann Christian Sommerfelt skriver dessuten i 1790-årene at «(…) Clarinetter forfærdiges [tilvirkes] i Christians Amt», som stort sett tilsvarer dagens Oppland fylke.
Det må sannsynligvis ha vært regimentsmusikerne som introduserte klarinetten til spelmennene på bygdene. I fredstid oppholdt militærmusikerne seg i lengre perioder på hjemstedene sine og hadde ordre om å ta med seg instrumentene hjem for å øve. Mange av militærmusikerne så nok her sjansen til å tjene noen skillinger ekstra for å spe på den dårlige lønnen.
Spesielt dukket det opp henvendelser om å delta i bryllupsspilling, hvor klarinetten etter hvert fikk en sentral posisjon på veien til og fra kirken, som regel sammen med tromme og ofte også fele. I mange bygder ble instrumentet også benyttet under den påfølgende dansespillingen. Flere norske bruremarsjer har militær bakgrunn, og det er utvilsomt militærmusikerne som har brakt disse marsjene med seg ut på bygdene.
Hva var årsaken til at klarinetten så raskt fikk en så vesentlig utbredelse i spelemannsmiljøene? Mye kan tyde på at det allerede kan ha eksistert en eller annen form for folkelig klarinettradisjon på bygdene. Vi har mange kilder som peker i en slik retning. Det finnes bl.a. flere bukkehorn med flis, såkalte tungehorn, som er datert så tidlig som 1690-1720. Klarinettprinsippet og klarinettlyden var i så fall godt kjent fra før. I tillegg har vi en rekke spor etter gjeterklarinetter av tre.
Første halvdel av 1800-tallet ble en svært rik tid for klarinettspillet i Norge, og det er omtalt klarinettspellemenn fra nesten hele Sør-Norge. Klarinetten ser ut til å ha vært like vanlig i alle miljøer, også blant spelemenn i de mest typiske hardingfeledistriktene. Kjell Thomsen i Bergen skrev i forbindelse med et radioprogram følgende i et brev til meg i 1984:
(…) i mi heimbygd Fana spela dei mykje klarinet på 1800-talet og fram til århundreskiftet. Både Haldor Hop, 1837–1937, Lauritz Th. Hop, 1861–1942, og Halvor Myrdal, 1859–1905, og Helge Storetvedt, og kalla ‘Helge i Åsen’ spela klarinett. Alle desse er desidert mest kjende som felespelarar, men eg vil hevda etter det eg har høyrt at dei var minst like god med klarinetten.
I Telemark fortelles det at spelmannen Øystein Langedrag (1785–1848) fra Seljord lærte seg å traktere både klarinett og fiolin da han var i militæret. En annen kjent klarinettspiller fra Telemark er rosemaleren Thomas Luraas (1799–1886) fra Tinn. Luraas hadde blitt kjent med den myteomspunne forbryteren Gjest Bårdsen og begynte å bruke sitt kunstneriske talent som maler til å forfalske pengesedler. De to reiste en tid sammen og besøkte blant annet Bergen. Her ble de arrestert, men Luraas klarte å rømme.
Luraas bosatte seg en tid i Trondheim, til å begynne med under dekknavn. Her ble han påvirket av bytradisjonen i dekorasjonsmalingen, med sterke figurative innslag. Omsider søkte han om opptak i Brigademusikken, fordi moren hadde fått løfte om at han ville slippe straff hvis han meldte seg til militærtjeneste. Det var gode menn i bygda som hadde snakket varmt for ham til lensmannen og hevdet at Luraas som ung hadde blitt misledet av Gjest Bårdsen. I tillegg kom han fra en velsett familie.
I Brigademusikken fikk Luraas opplæring på klarinett, og han ble raskt en svært dyktig musiker. Etter endt tjeneste dro han hjem til Tinn i 1825. To år senere giftet han seg. Han viet deretter det meste av tiden sin til rosemaling og var jevnlig på turer både til Vestlandet og mange østlandsbygder. Han fortsatte også å traktere klarinetten, og det fortelles at han spilte mye sammen med den eldre broren, hardingfelespilleren Knut Luraas. Det er fortalt at de spilte så fint sammen at det hørtes ut som ett instrument. Det finnes bevart noen få klarinettslåtter etter Lurås.
I Trøndelag fantes det klarinettspelmenn i en rekke bygder. Mest utbredt synes «klaneten», som de gjerne kalte instrumentet, å ha vært i Oppdal og Meråker. I Oppdal kjenner vi til 10–12 aktive klarinettspillere på begynnelsen av 1800-tallet. Flere av dem hadde tilknytning til Brigademusikken i Trondheim. Det dreier seg blant annet om Ola Klevin, kalt Klanetguten eller Klanetblåsaren. Han skal ha vært en av de dyktigste musikerne i Brigademusikken, og reiste ofte oppover til Oppdal for å spille i lag og brylluper. Tore Pipar spilte både tverrfløyte og klarinett i Brigademusikken. Oppdalingen Slipersæter var også med en periode på klarinett, og brigademusikeren Emret Snøve spilte både fele og klarinett. I gammelgården på Bjørndalseter bodde spelemannen Gamle-Hans. Han spilte klarinett, noe han hadde lært seg i Trondheim på kveldstid mens han var i byen for å gå i snekkerlære. Gamle-Hans spilte jevnlig sammen med flere felespillere i Oppdal og var også ettertraktet blant omreisende spelemenn. Vi vet at både Gottfred, Fant-Fredrik og Loms-Jakup besøkte Gamle-Hans på Bjørndalsetra.
Hva var årsaken til at klarinetten så raskt fikk en så vesentlig utbredelse i spelemannsmiljøene? Mye kan tyde på at det allerede kan ha eksistert en eller annen form for folkelig klarinettradisjon på bygdene.
På Oppdal finnes det bevart en gammel klarinett som har tilhørt Ingebrigt Johnsen Stuen (1782–1854). Ifølge muntlige kilder skal Ingebrigt Stuen ha vært såkalt privilegert bygdemusiker, hvilket i så fall innebar at han hadde en avtale med stadsmusikanten i Trondheim som ga ham rett til å spille mot betaling. Stadsmusikantembetet ble gradvis avviklet og de fleste privilegiene avskaffet fra 1800. Embetet ble endelig opphevet ved kongelig resolusjon i 1841.
Etter tradisjonen skal instrumentet til Stuen ha blitt laget på Oppdal. Jeg har undersøkt klarinetten grundig og konkludert med at utgangspunktet trolig er et tysk eller dansk instrument. Sannsynligvis er klarinetten bygd av en amatør i perioden 1790–1820. Instrumentmakeren Magnar Storbækken på Tolga lagde i samarbeid med meg en serie med kopier av denne klarinetten på 1990-tallet på oppdrag fra Oppdal spelmannslag.
Andre steder hvor vi kjenner mange klarinettspelemenn, er Aukra i Romsdalen, Aure på Nordmøre, Fana i Hordaland, Meråker og Fosen i Trøndelag, Sykkylven på Sunnmøre og særlig Tresfjord i Romsdalen. I Tresfjord, en bygd med århundrelange militære tradisjoner takket være nærheten til Setnesmoen leir, fikk klarinettspillet et voldsomt oppsving på slutten av 1800-tallet.
Også folkemusikksamlerne Catharinus Elling og O. M. Sandvik la merke til at klarinetten var et vanlig instrument i folkemusikken. Elling skriver: «Klarinetten formedelst sin fyldige, gjennem-trængende Tone har været ikke saa lidet anvendt som Danseinstrument og da ogsaa som Tolk for vore Nationale Danse for Springer, Halling osv.» I boken «Folkemusikk i Gudbrandsdalen» skriver O.M. Sandvik: «Flere av marsjene og dansene skal være tenkt for klarinett alene, f.eks. marsj nr. 22 og 23. Når brudefølget kom fra kirken, sto klarinettblåseren på tunet i bryllupsgården og spilte solo en marsj for hver gjest som kom ridende inn.» Både Sandvik og Elling viser til at klarinetten har et videre bruksområde enn det å være bryllupsinstrument med bruremarsjer som sitt eneste repertoar. Instrumentet ble også brukt til å ledsage bygdedanser som halling og springer. Flere andre kilder forteller det samme.
5. Spelemenn i Brigademusikken
En av spelmennene som fikk musikkopplæring i militæret på 1800-tallet, var den kjente felespilleren Klas Bøle (1815–1886). Han kom opprinnelig fra Kvikne i Hedmark, men flyttet allerede som ung til en slektning på Fosen. Det fantes ingen offentlig musikkskole i Trondheim på denne tiden, og det meste av musikkopplæringen foregikk gjennom privat undervisning. Det nærmeste vi kommer en musikkskole var opplæringen som foregikk i regi av militærmusikken. Vi vet at flere av militærmusikerne også tok elever privat.
Klas Bøle ble trolig tatt opp som elev ved Brigademusikken i Trondheim tidlig i 1830-årene. Her fikk han opplæring på klarinett, foruten noe musikkteori og notekunnskaper. Trolig tok han samtidig undervisning i fiolinspill hos en av militærmusikerne eller en av byens øvrige fiolinister. Kanskje var det selveste stadsmusikant Andreas Berg som sto for fiolinundervisningen til Klas. Berg var foruten stadsmusikant i Trondheim (1816–1844) også instruktør i Brigademusikken.
For å få en militær musikkopplæring måtte man verve seg for en bestemt periode, som på denne tiden var fem år. Enkelte musikere sto riktignok lengre i tjenesten, dvs. at de rekapitulerte. Men mange sluttet etter disse årene fordi lønnen var dårlig. At militærmusikerne hadde dårlig lønn var trolig årsaken til at Klas Bøle skal ha tatt seg arbeid som dreng på Inderøy de somrene han var i Trondheim.
På denne tiden var det mange spelemenn både fra Trøndelagsbygdene og andre steder som tjenestegjorde ved Brigademusikken i Trondheim både på klarinett, trompet og andre instrumenter. Flere av dem brakte med seg både nye instrumenter og nytt repertoar da de etter endt tjeneste vendte tilbake til hjembygda.
Fra Snåsa kom blant annet felespilleren Gunnar Dahl (1783–1862) til Trondheim for å få musikkopplæring og ta underoffisersskolen. Spellmann-Gunnar, som han ble kalt, var regnet som en av de aller fremste felespelmennene i Nord-Trøndelag og hadde et enda større navn på svensk side av grensen. Etter at han reiste hjem til Snåsa i 1820 var han i flere år ansatt som regimentstrompeter og sersjant ved Snåsens skilauparkompani.
Mikael Mosbro fra Snåsa har fortalt litt om hvordan opplæringen ved Brigadens musikkskole foregikk i Trondheim omkring 1900:
(…) I tiden fra 1902 til 1913 var det fem fra Snåsa som søkte og kom inn i Regimentsmusikken på Steinkjersannan. Disse avtjente da verneplikten som musikere. Formålet var å komme inn i Brigadens musikkskole i Trondheim for utdannelse. Denne skolen var militær og gratis, og med lærere fra Brigademusikken i de forskjellige fag og instrumenter. Det var teori, noteskriving, harmonilære m.v., deltagelse i korpset med fellesøvelser og parade til paviljongen. De marsjer som skulle brukes i paraden, fikk en utlånt, og disse måtte naturligvis læres utenad. Litt forefallende privatmusikk i byen måtte en også ta. De som var interessert i strykeinstrumenter, tok også private undervisningstimer på disse i den utstrekning tiden tillot det. Men først måtte blåseinstrumentene og arbeidet på skolen gå sin gang, for her var det eksamen. Noen av de som gikk på denne skolen tok fast plass i regimentsmusikken, men dette passet ikke for alle. Formålet var oppnådd, nemlig å lære mere musikk. (…)
Brigadens musikkskole varte i 7 måneder. Det var vel først og fremst tenkt – fra militært synspunkt – for utdannelse til rekruttering for militærmusikk, men det virket i høyere grad inn på musikklivet utover landsbygda, både direkte og indirekte. De som gikk på denne skolen, og likeså andre som fikk videregående musikkutdannelse, var på forhånd flinke spillemenn. Flere ble også allsidige, og vi finner dem igjen frem gjennom årene på de forskjelligste instrumenter. (…)
Militærmusikken 200 år
Utgangspunktet for denne artikkelen var Bjørn Aksdals innlegg under Norsk folkemusikklags seminar «Spelemann og soldat» på Nasjonalbiblioteket i Oslo 22. mars i år.
En forkortet versjon av denne artikkelen står å lese i Folkemusikk nr. 2/2019, som er i salg på utvalgte Narvesen-utsalg nå.
En kjent skikkelse innen militærmusikken i Trondheim var musikkløytnant Peter O. Jøsvold (1865–1952) fra Stordalen på Sunnmøre, som ble elev ved Brigademusikken i 1883. Her var han fram til 1899, da han tok over stillingen som musikkinstruktør i Harstad. Jøsvold var svært opptatt av folkemusikk og samlet inn flere hundre slåtter og folketoner fra Sunnmøre. I tillegg harmoniserte han mange religiøse folketoner.
Vi må også nevne Ole E. Myklebust (1887–1955) fra Harøy, som like etter 1900 kom til Trondheim sammen med fem andre sunnmøringer for å gå på underoffisersskolen. Alle ble opptatt i Brigade- eller Divisjonsmusikken, som ble det offisielle navnet fra 1918, med unntak av Ola Linge. Han dro i stedet dro til Paris hvor han ble en kjent forhandler av musikkinstrumenter. Linge har også skrevet en omfattende biografi om Ole Bull.
Ole Myklebust var musikkløytnant og førstebasunist i Divisjonsmusikken i Trondheim, til tross for at han aldri spilte basun der, men derimot flere andre instrumenter. Ventilbasunen benyttet han bare når han spilte i symfoniorkesteret, har hans sønn, forfatteren Agnar Mykle fortalt. Myklebust har etterlatt seg en håndskrevet notebok med 39 slåtter, som senere ble gjenfunnet i notesamlingen til spelemannen Oliver Bekken (1879–1953) fra Hessdalen i Holtålen. Notene til Myklebust ble nedskrevet høsten 1903 mens han var elev ved underoffisersskolen. Her finnes både halling, polser og andre dansemelodier, bl.a. en vals med tittelen «En morgen i musikkskolen».
Vi har også mange lignende eksempler fra andre deler av landet. I Vestfold finner vi spelemannen Anton Svendsen Myrvoll (1895–1986) fra Holmestrand. Han avtjente militærtjenesten i militærmusikken på Håøya, og i 1921–25 var han med i Marinemusikken i Horten.
I Telemark hadde felespilleren Torgeir Torgeirson (1857–1923), Myllargutens sønn, et nært forhold til militærmusikken. Det finnes bevart noter etter ham med arrangementer som han brukte når han instruerte korps, og som han også benyttet i ensemblet han hadde ved Modum Bad. Litt tidligere møter vi felemakeren John Eriksen Helland (1790–1862) fra Bø. Han var også kjent som en god felespiller, og 1807–1812 tjenestegjorde han som tambur i den norske hæren. Han satt en periode i svensk fengsel, og her skal han ha lært felemakerkunsten av en medfange.
Den kjente fele- og cistermakeren Amund Hansen (1734–ca. 1812), i mange år bosatt i Halden, tjenestegjorde i 1778 som hoboist ved Sønnenfjeldske gevorbne regiment. Regimentet hadde i alt seks hoboister og en regimentstambur, slik praksis var i de gevorbne (vervete) regimentene på den tiden. Hansen tjenestegjorde som hoboist også i 1789 og 1801, noe som viser at han i en årrekke drev med instrumentbygging parallelt med at han spilte i regimentmusikken.
Militærmusikken gav bygdespelmenn musikkopplæring på ett eller flere instrumenter. Noen fikk også noteopplæring, og mange tok undervisning på fiolin mens de var i tjenesten.
Vi skal avslutte på Røros, hvor det i 1675 ble opprettet et frivillig halvmilitært bergkorps, som primært skulle tjene som forsvar for bergstaden. De militære rullene fra 1790-årene nevner 11 ulike musikere som var tilknyttet korpset. Disse var enten tamburer, pipere eller spillemenn og valthornister. Når vi ser hvem disse musikerne var, kjenner vi igjen flere av de mest kjente felespillere i Rørosdistriktet omkring 1800. De må dermed ha traktert både tromme eller et militært blåseinstrument og tradisjonelt felespill.
Denne gjennomgangen av kildene viser at det helt tilbake til 1600-tallet, om ikke enda tidligere, har eksistert en rekke kontaktpunkter mellom den militære musikken og folkemusikken. Militærmusikken har gitt en rekke av bygdespelmennene musikkopplæring på ett eller flere instrumenter, de har fått en viss musikalsk skolering og de har lært et nytt repertoar. Noen fikk også noteopplæring, og mange tok undervisning på fiolin mens de var i tjenesten.
Det som først og fremst har blitt stående igjen fra denne tiden, er mange av bruremarsjene våre. Vi har fått en bred tradisjon med bruk av slåttetromme, og vi har hatt en 150 år lang klarinettradisjon på bygdene som i 1920-årene mange steder er i ferd med å bli borte. Så kan vi spørre oss om vi noen gang vil få oppleve at klarinettspillet igjen blir en naturlig del av kappleikene våre.