Seks pumpeorgel får komplementere hverandre i Marja-Liisa Orgelsuite, bestillingsverket til Kalottspel 2018, som i vår har turnert i Sør-Norge og senere skal reise rundt på Nordkalotten.
Pumpeorgelmøtet er skrevet av Mariann Torset fra Målselv, som selv trakterer det ene av de seks orglene i stykket. De øvrige fem er en kvintett bestående av Milla Viljamaa og Leija Lautamaja fra Finland, Kristina Bergström og Janne Strömstedt fra Sverige og norske Harald Lind-Hanssen.
Denne fordelingen mellom landene er ganske i tråd med at instrumentet har lengre tradisjon for å være del av kompet i folkemusikken i våre naboland enn her til lands. De siste par tiårene har vi riktig nok kommet etter, både innen tradisjonssjangeren og hos rockefenomen som Kaizers Orchestra. Dette er imidlertid – så vidt meg bekjent – det første verket satt opp kun for seks pumpeorgel, uavhengig av geografisk tilhørighet.
Marja-Liisa orgelsuite
- Hamar kulturhus, fredag 3. mai (urframføring 2018, Kalottspel)
- Musikk av Mariann Torset
- Koreograf: Sigurd Johan Heide
- Musikere: Kristina Bergström, Leija Lautamaja, Harald Lind-Hanssen, Janne Strömstedt, Mariann Torset og Milla Viljamaa
- Produsent: Terje Foshaug, Folkemusikk Nord
Dans og rullende orgler
Oppsetningen er koreografert av Sigurd Johan Heide, som skal ha sin del av æren for at forestillingen gjør mer enn å vise fornøyelig fruktbar formidling fra et instrument som altså som oftest får rollen med å understøtte, snarere enn å selv tre fram i front.
Komponisten Torset og Heide har for øvrig samarbeidet om kunstneriske kombinasjoner inkludert pumpeorgel for øret tidligere. Men da har det gjerne vært med tanke på å forene lyd og tradisjonelt eksperimenterende menneskeført dans. Dansen er også til stede denne gangen. Her trer den derimot fram i form av faktiske fysiske instrument-bevegelser og samhandling mellom utøvere, rullbare, førte orgler og annen elegant bruk av det åpne scenerommet.
Konserten i Hamar kulturhus er den siste på en turné som skulle begynt i Bodø, men som på grunn av flystreik i stedet hadde første stopp Levanger, for deretter å gjeste Aure og Oslo, før de denne fredagskvelden inntar Hamar. Det er drøyt halvfullt i det åpne lokalet der orglene ved konsertstart er plassert midt på gulvet, med delte stolgrupper rundt.
Musikerne kommer inn, først en som setter seg ned og spiller, deretter en til og en til fram til de er fulltallige. Klangen i de ulike orglene, og den enkeltes spillestil, i ulike grader av melankoli, etableres, og gjøres kjent allerede før introen beveger seg over i slåttetakt.
Fra sørgemarsj til kabaret
Det er en underliggende tone av sørgmodig meditasjon gjennom nær på hele stykket. Mye av det kan tilskrives selve låten av orgelet og hvilke konnotasjoner som finnes til orgelets bruk i andre sammenhenger enn de stemningene sekstetten skaper, både enkeltvis og samlet i løpet av de drøye 50 minuttene verket varer. Selv i strekkene der polsen (eller polskan, ettersom elementene fra svenske folke- og visetradisjoner er vel så framtredende som de midt- og nordnorske) fører an, og smilene hos utøverne sitter løsere, slipper ikke den potente tristessen riktig taket.
Første gang utøverne går i samlet kortesje mellom publikumsgruppene, blir lydbildene ytterlige visuelt sørgemarsjforsterket som musikk til et gravfølge, for neste gang, helt mot slutten å kontrasteres i at ansiktenes alvorlige folder speiler uttrykk som løfter seg til takter som gjerne akkompagnerer festligere lag. Ikke helt ulikt hva man forbinder med rytmikken fra den musikken som anvendes til så vel bryllup og begravelser i traktene på og rundt Balkan. Imellom har det åpenbart seg partier med slektskap til vals à la Kurt Weill og hans samtidige fra det kontinentale 1920-tallet, og andre kabaretarrangementer, samt nordisk salongspill helt i grenselandet av den hypermoderne kunstmusikkens utforskning av tradisjonsuttrykk. Sistnevnte ikke minst i den kaleidoskopiske komposisjonsstrukturen.
Orgelsamtaler
Marja-Liisa Orgelsuite har en helhetlig form. Men den kan også forstås som en serie sammensatte spor, med hver sine ledemotiv.
Bruken av gjentakelser er imidlertid et gjennomgående grep, både overordnet og innenfor de ulike partienes reiser. Det er motstands- og medgangsspill, hvor repetisjonene både over- og underspiller de begrensninger som ligger i instrumentet. Ved nettopp å bruke orgelets latente svakhet for «skittent» spill får utøverne fram nye muligheter for finstemt samspill.
Instrumenter og utøvere møter, utfordrer og samtaler melodisk med hverandre. Iblant låter det som musikerne (etter)aper hverandres akkordrekker og leker seg mer eller mindre oppbyggelig med samme tema i forskjellige tonehøyder eller tempo. Andre ganger imøtegås det hele med så samtidig kakofonisk trøkk at det er vanskelig å skjelne hvor det ene orgelets takt begynner og det fjerdes harmonier slutter – eller hvor det var det sjette overtok takten. Men verket spenner også om partier der den tonale dialogen er lavmælt, nesten øm, sågar i tilfeller av monolog, over to og tre toner, mens de øvrige får tid og rom til både å flytte seg, hverandre og orgler til andre overgangsformasjoner.
Det er rett og slett vanskelig ikke å la seg både imponere og sjarmere. En ting er hvordan organistene rent teknisk evner å komplementere hverandre, noe annet er hvordan de henter ut spenning i møtene mellom de respektive orglenes iboende materialpersonligheter. Underveis både knirker og puster det distinkt i belger og treverk, elementer det dras ulike veksler på inn i komposisjonen, på samme vis som effektene av instrumentenes forflytting rundt i rommet henter klangrekkevidde fra de varierende avstandene mellom både det sittende publikummet og lyden fra selve bevegelsene.
Den sirkulære installasjonsformen i åpningen gir en annen gjenklang enn gjenklangen under de ulike kortesjene, som igjen lyder og treffer omgivelsene annerledes enn stykkene der utøverne plasserer seg rundt i salen. Sekstettens sekvensielle, instrumentelle samtale seg imellom inkluderer og utvider selve rommet, både som scene og når det gjelder forståelsen av hva et pumpeorgel kan romme, for seg – og i enda sterkere grad, samlet i et slikt samspill.