Hvor ble det av kameratskap i det som skal være en vennlig og trygg tevlingsarena? Hva med å framsnakke hverandre og musikken i stedet for å snakke ned?
Vi får servert påstander om musikken, dansbarheten og dømmingen av dette uten de helt konkrete og faglige argumentene. Samtalene der vi kunne reflektert rundt selve musikken har uteblitt. På hvilket grunnlag menes det at musikken utøvd i gruppespel på Landsfestivalen ikke var tuftet på tradisjonelt grunnlag? Og hva er bakgrunnen for at noen så dristig kan påstå at musikken har «skiftet sjanger»?
Dommeravgjørelsene i gruppespel på Landsfestivalen var etter vårt syn basert på gjeldende reglement, hverken uriktige eller dramatiske. Alle finalistene i gruppespel hadde melodiske, rytmiske og harmoniske elementer som er innenfor gammeldanstradisjonene og reglementets rammer. Men noen i finalen under årets landsfestival (ja, Madam Jam) hadde også innslag av noen «nye» rytmiske grep, såkalte synkoper som ett eksempel, som for oss framstår som friske pust og som tidvis utfordrer de rytmiske sansene til publikum og dansere. Det bør være rom for slike innslag, og responsen etter det mye omtalte finalespellet tydet på at publikum og dansere likte det de fikk. Til og med flere utenfor miljøet har fått opp øynene for runddansmusikken etter sommeren, noe som er viktig for rekruttering og omdømme.
Noen av innleggene på sosiale medier mener at det er «galskap» det FolkOrg driver med. Slike utsagn kan i verste fall føre til misforståelser og polarisering i et ellers godt og trivelig miljø. Det er i alle fall ikke en invitasjon til samtale. Det bør og skal ikke være noe «oss mot dem» i det lille folkemusikk- og dansemiljøet vårt, og det bør virkelig ikke framstå slik for andre. Selvfølgelig skal kritiske spørsmål stilles og meninger ytres, men det må være med saklighet og gjerne også direkte til dem det gjelder.
Vi spør oss også om hvor gleden har blitt av – gleden over andre sine gode prestasjoner. Det er innlegg på sosiale medier med kommentarer rettet mot enkeltpersoner, og ikke minst slengbemerkninger og baksnakking i matteltet på festivalarenaen og på arrangement etterpå som mange har kjent på etter sommeren. Hvor ble det av kameratskap i det som skal være en vennlig og trygg tevlingsarena? Hva med å framsnakke hverandre og musikken i stedet for å snakke ned? Er angsten og redselen for noe litt annerledes så sterk at den overskygger det større bildet, nemlig at vi alle er lidenskapelig interessert i den samme musikk- og danseformen? Er ikke tevling først og fremst noe man gjør fordi det er moro, der vi i det minste bør heie fram hverandre? Bør man ikke la tvilen komme miljøet, mangfoldet, musikk- og dansegleden til gode?
Madam Jam framførte gammeldans som skilte seg ut fra resten i gruppespel. En slik annerledeshet kan sikkert skape en fornemmelse om at runddansmusikken er i en slags umiddelbar endring eller i en eksistensiell krise. Det er den ikke! For det som er sikkert, er at det som har bestått siden festivalens oppstart kommer til å bestå i generasjoner fremover – heldigvis. Madam Jam er en av 31 grupper på årets festival, og representerer på ingen måte en trend. Med eller uten Madam Jam kommer musikken og dansen til å utvikle seg – heldigvis. Og det i takt med at nye utøvere, grupper, konstellasjoner, instrumenteringer, melodier og arrangementer kommer og går.
Det må være større rom for raushet, toleranse og inkludering, og man skal passe seg for å sette normer og regler som ekskluderer, noe dagens tevlingsreglement i gruppespel heldigvis ikke gjør. Det skal alltid være rom for mangfold av ulike uttrykk i runddans, runddansmusikk og folkemusikken ellers. Hvis vi ikke har mangfold, så står vi igjen med en fattigere tradisjon. Om vi ønsker et levende runddansmiljø der de mangefasetterte runddanstradisjonene får blomstre, så kan vi ikke la smaken avgjøre hvem som skal få delta på Landsfestivalen.
Unni Løvlid sa det så godt i et innlegg tidligere i høst. «Vi må tole å vere ulike. Vi må ta med oss og sette høgt det som var, det som er, og det nye som kjem til.»
Signert: Bjørn Kåre Odde, fele (Vågå); Pål Bratås, durspel/trekkspel (Hamar); Øyvind Sandum, durspel/trekkspel (Oppdal); Steinar Odde, gitar (Voss); Geir Byre, gitar (Skjåk); Kjartan Haugen Foss, gitar (Lom) – disse er medlemmer i gruppa Madam Jam. Ole Nilssen, durspel/trekkspel (Jølster); Marius Westling, fele (Oslo); Solveig Brekke Hauknes, danser (Vågå); Ronny Kjøsen, trekkspel (Rindal); Mads Erik Odde, durspel/trekkspel (Sel); Norill Terese Norheim, durspel (Luster); Trude Saatvedt Lien, durspel (Kongsberg).
Alle finalistene i gruppespel hadde melodiske, rytmiske og harmoniske elementer som er innenfor gammeldanstradisjonene og reglementets rammer.
INFO OM DØMMING OG DOMMARAR
Dette er informasjonen som før sommaren vart lagt ut på nett av FolkOrg (på landsfestivalen.no) om dømming og dommarar under Landsfestivalen i Førde:
«FolkOrg er ansvarleg for dommarane. Det er styret i FolkOrg som sett saman dommarpanela til Landsfestivalen. Ein prøvar å få variasjon i mellom anna bakgrunn, geografi, kjønn og alder, slik at juryen speglar variasjonen blant deltakarane.
Landsfestivalen er bygd kring ein enorm dugnadsinnsats, og dommargjerninga er ikkje noko unntak. Dei fleste av dommarane på Landsfestivalen må setje av tida frå onsdag til søndag, og det går med mange timar til dømming og møter gjennom kappleiken. Dommargjerninga er ikkje honorert, og dei tek på seg ei oppgåve som fleire av dei gru-gler seg til. Likevel får vi heldigvis mange tilbakemeldingar om at det er ei ære å bli spurt om å dømme på Landsfestivalen! Tusen takk til alle som har teke på seg å være dommar i år!
Dersom nokon av utøvarane eller publikum har klager i høve reglementet, resultat, dømming eller liknande i løpet av Landsfestivalen, skal dette rettast direkte til styret eller administrasjonen i FolkOrg.»