Lars-Ingar Meyer Fjeld: Hardingfele
- Ta:lik, 2016
- 15 spor, 36 minutter
- Innspilling: Anders E. Røine
Lars-Ingar Meyer Fjeld er fra Sandefjord. Han er ingen lettmatros ombord i skuta av norske hardingfelespillere: Tross sin unge alder befinner han seg allerede i det absolutte toppsjiktet. I dette tilfellet må det være tenninga på hardingfelemusikken, og viljen til å gå dypt inn i tradisjonene, som forklarer suksessen – selvfølgelig i kombinasjon med et stort talent.
Det er Telemark, og da særlig Tinn og Tuddal, som har blitt Fjelds musikalske hjemmeområde. På debutplata Hardingfele er det mye materiale i Løndalstradisjon og etter Johannes Dahle, ispedd slåtter fra Vest-Telemark etter Jørgen Tjønnstaul, Eivind Mo og Eiliv Smedal. For mange vil kanskje et slikt utvalg sprike, med tanke på de ulike uttrykkene. Kontrastene blir understreket med at Fjeld bruker ulike feler, slik at klangen varierer gjennom alle sporene. For meg er dette et positivt trekk som gjør plata mer interessant. Det må også være et bra valg for ei debutplate – senere går det an å lage et «konseptalbum» med ei enkelt tradisjonslinje, for eksempel Løndalstradisjonen.
Lars-Ingar Meyer Fjelds spill er state of the art hardingfelemusikk fra Telemark. Som vi vet finnes det andre dyktige utøvere fra dette fylket, for eksempel hans egne læremestre Christian Borlaug, Ottar Kåsa og Per-Anders Buen Garnås. Men nivået til Fjeld er så høyt at det er ingenting å sette fingeren på. Spillet har en imponerende detaljrikdom, ornamentikken er krystallklar og ikke overdreven. Vi får følelsen av at de ulike slåttene blir presentert på sine egne premisser, med andre ord at utøveren ikke står i veien for musikken. Formene er det sikkert forskjellige meninger om i de innerste sirklene. Jeg har ikke kompetanse til å si hva eller hvor mye Fjeld legger til fra sine kilder, men det låter helstøpt, og det må være det viktigste.
Det jeg setter aller mest pris på, er de to slåttene av Johannes Dahle, som beveger seg utenfor den vanlige tonale komfortsonen. «Gro» er en gangar som river skikkelig i øret. Den prøver å roe seg et par steder, men det er bare i korte øyeblikk før den er tilbake i det ville landskapet som får håret til å reise seg. «Kveldsstemning» er litt mer av den tilbakeholdne og kontemplative sorten.
Jørgen Tjønnstaul-slåttene «Føykjen» og «Olav på Skogen» er ikke så utenom allfarveg som Johannes Dahles komponerte slåtter, men Tjønnstauls velkjente tolkninger er særpregede. Fjeld spiller dem i god Tjønnstaul-ånd med «full spiker», på ei fele stemt helt opp i D.
Lydproduksjonen gir plass og nærhet til spillet, og yter rettferdighet til de utmerkede felene som Fjeld spiller på (Helland, Steintjønndalen, Røstad og Venås). Gjennom hele albumet hører vi Fjeld trampe takta, noe som er en opplagt del av musikken. Heldigvis er vi forbi stadiet da fottramping ble ansett som et forstyrrende element.
Når dette først er ei CD-plate, er jeg glad for at Talik har lagd et teksthefte der man kan lese om slåttene, kildene, felene og utøverens egen bakgrunn. Lars-Ingar Meyer Fjeld har jo ei fascinerende historie, fra han som niåring første gang hørte hardingfelemusikk i bestefarens bil til han i dag har havnet i hardingfelas innerste kulturkrets.