Leif Inge Schjølberg (f. 1966) har gjennom en årrekke vært en av de aller fremste felespillerne i Gudbrandsdalen. Han vant bl.a. klassen for vanlig fele under Landskappleiken tre år på rad fra 1994 til 1996. Vagværen har tidligere gitt ut soloplatene Storsagje (1991) og Fele-ljom (2001). I tillegg har han medvirket på tre plateutgivelser med Visdals kvintett.
Under Landskappleiken i Vågå i sommer lanserte Schjølberg sin tredje soloplate. Den har fått tittelen Tjorhæl’n, som både er navnet på en gammel springleik han spiller og et lokalt navn på felestillet hvor bassen er stemt ned en tone i forhold til vanlig fiolinstemming (F-D-A-E). Denne stemmingen gir gjerne en spesiell effekt i form av en summende og ofte bordunpreget bass. På sin nye plate har Schjølberg tatt med fire slåtter som går på dette felestillet.
I Gudbrandsdalen står springleiken i en særstilling når det gjelder selve slåttetypen. Det er derfor ikke overraskende at hele 14 av platens 25 spor er springleiker. Det øvrige repertoaret består av seks valser, tre hallinger, en marsj og en polkett. Bortsett fra én selvlaget slått, «Piercing-hallingen», er resten av materialet hentet fra eldre spelmenn som Leif Inge Schjølberg har lært slåttene direkte fra. Hans viktigste læremester har utvilsomt vært Jakob Skogum fra Lalm, noe som gjenspeiles i slåtterepertoaret på platen. I tillegg har han valgt ut slåtter lært av lokale spelmenn som Øyvind Skogum, Ola Opheim, Jørgen Steen, Petter Eide og Hans H. Holen, samt Karl Nyhus fra Heidal.
Leif Inge Schjølberg: Tjorhæl’n
- Ta:lik 2016
- 25 spor, 57 minutt
- Opptak ved Niels J. Røine
Leif Inge Schjølberg har et svært kraftfullt spill med stor vekt på takt og danseappell. Han benytter relativt mye tostrengsspill, både i form av hyppige dobbeltgrep og sekvenser med bordunspill. Spillet er i tillegg preget av mange og fine ornamenteringer. Tonespråket hans veksler mellom bruk av eldre intervaller og skalatyper, og slåtter framført med en nyere dur- eller mollbasert tonalitet. Alt er tilpasset karakteren til den enkelte slåtten, og helt sikkert også i tråd med hvordan Schjølbergs læremester spilte den.
Eksempler på slåtter med eldre tonalitet er valsen «Nesgarden» og springleiken «Jørgen Steine», mens springleiken «Malisa-Knut», marsjen «Steinbukken» og «Springleik lært av Jakob Skogum» representerer typiske durslåtter. Schjølberg framstår definitivt som en særdeles tradisjonsbevisst utøver med stor respekt for kildene sine.
Enkelte har tidligere trukket fram at spillet til Leif Inge Schjølberg tidvis kan bli vel tungt, og at han kan være litt for hard når det gjelder trykket på buen. Også noen av slåttene på denne produksjonen preges av dette. Det gjelder blant annet springleiken «Øyvind Skogum», «Piercing-Hallingen» og «Skålhalling». Generelt synes jeg likevel at spillet til Schjølberg framstår både noe mykere og mer variert i uttrykket denne gangen enn på hans tidligere plateutgivelser.
Enkelte problemer er det imidlertid å sette fingeren på, både i intonasjonen og i den rytmiske framføringen. På den annen side formidler Schjølberg slåtterepertoaret sitt på en pietetsfull og engasjert måte, som gjør at man virkelig blir sittende og lytte til spillet hans. Dette er solid og ekte tradisjonsspill med sjel, formidlet av en utøver som virkelig har noe å komme med. Da tilgir vi gjerne at alt ikke låter like perfekt.
Blant flere høydepunkter på denne platen vil jeg spesielt trekke fram valsene «Nesgarden» og «Vals etter Per Brenden», samt springleikene «Jørgen Steine», «Springleik etter Per Brenden» og «Springleik lært av Jakob Skogum». Leif Inge Schjølbergs plate Tjorhæl’n er en utgivelse som utvilsomt vil bli tatt svært godt imot av de mange som er glad i den rike slåttetradisjonen i Vågåbygdene.