Denne gangen sto jeg klar med fela da tonene fra CD-spilleren kom over stuegulvet. For enhver som har lytta på folkemusikk fra Østerdalen, er ikke slåttene på plata Engerdal helt ukjente. Dessuten kan noen av melodiene som Lillebo & Stubsveen spiller på denne plata, beskrives som relativt ukompliserte – ikke helt umulige å få tak på for felespillere flest. Det gir en aldri så liten mestringsfølelse å kjenne at samspill med duoen er innenfor rekkevidde.
Men det er bare tilsynelatende enkelt. Mye av kvaliteten ligger i detaljene – i små ornamenter, i drivet i takten, i energien duoen har funnet fram til. Sigrid Stubsveen og Anders Lillebo. To musikere fra Engerdal, helt øst langs svenskegrensa. En fele klinger sammen med munnspill og trøorgel i et samspill som nok kan karakteriseres som tradisjonelt.
Lillebo & Stubsveen: Engerdal
- Ta:lik, 2021
- 13 spor, 33 min.
- Produsert av Anders Lillebo og Sigrid Stubsveen
For duoen har tatt på alvor at dette opprinnelig var bruksmusikk – og fortsatt er det. Dette er danseslåtter, et flertall av dem i runnomtakt som ligger godt i beina på dansere som kan stega. Runnom danses i relativt korte danser der gutten som avslutning takker jenta for dansen med et lite klapp på hånden – før de promenerer bortetter dansegulvet mens de venter på en ny slått.
Trøorgel og munnspill er også instrumenter det er tradisjon for i Østerdalen – og som klinger veldig godt sammen med felespillet. Men det viktigste er likevel her at Sigrid Stubsveen og Anders Lillebo hele tiden har øyekontakt og følger hverandre tett. De spiller gjerne unisont, for eksempel i slåtten «Per Slettmoen». Her gir munnspillet en ekstra brodd til takten: Instrumentet krever litt ekstra energi for å forme de korteste tonene.
På denne måten utvikler de også tradisjonen. I slåtten «Embret Lund» tar de endatil ned pulsen og gjør den til en slått som vi først og fremst skal lytte til. Trøorgelet legger seg på bunnen med noen tjukke akkorder som bærer fram felespillet til Sigrid Stubsveen.
Som lytter kommer vi tett på dem, og det er lett å få tak i den akustiske teksturen i musikken. Det knirker litt, jeg hører foten slå i gulvet og plata framstår på mange måter som ujålete. Det oppstår noe sårbart som jeg liker veldig godt. Men jeg liker også det røffe uttrykket i tolkningene til Lillebo & Stubsveen, og måten plata er produsert på.
Akkurat dette kunne ha vært nok. Jeg behøver ikke mer. Slåttene gir meg en tilstrekkelig opplevelse. Men det stopper ikke her. For lar du øynene gå nedover sporlista, ser du at duoen har satt navnet på slåttekilden som tittel på nesten alle slåttene. Jeg aner ganske raskt at de er ute etter å tilby en mer sammensatt opplevelse av prosjektet enn ren lyd. Folka bak slåttene har jo en historie, og i CD-heftet har de to musikerne skrevet noen korte tekster om hver enkelt kilde – med noen anekdotiske sitater som gir et bilde av hvem de var. Dette er så fint, og viser hvor fantastisk det fysiske formatet kan være.
Men historiefortellingen fortsetter digitalt, på Facebook, der duoen har lagt ut en kort film om hvert av spora på plata der de spiller og samtaler om Engerdals-tradisjon og de konkrete slåttene. Jeg har tidligere lagt merke til Anders Lillebo som podkastprodusent, og har lyttet til hans engelskspråklige The Folk Music Podcast og etter hvert den norskspråklige Folkemusikkpodden. Her viser han entusiastisk fram sin relativt nye interesse for norsk folkemusikk, på ulike vis gjennom møter med folk og aktuelle hendelser i feltet.
Joda, jeg er entusiastisk til dette prosjektet. Jeg kjenner det gir meg et håp om at folkemusikken skal få lov til å fortsette inn i framtida. Ikke bare som nye utvikla former, men i sin tradisjonelle form.